Ukas Leder, Ukategorisert

Alliansepartnerkritikerknebling

hansolavarnesen      |      10. oktober 2016

hans-olav-arnesenDen såkalte Böhmermann-affæren har preget nyhetsbildet det siste halvåret. Det hele begynte med en video laget av det tyske satireprogrammet extra 3, som drev gjøn med den tyrkiske presidenten Erdogan. Den tyske komikeren Böhmermann fulgte opp med et niddikt som gikk et skritt lengre, og inkluderte seksuelle fornærmelser. Siden har flere bidrag kommet til, senest en grafittikunstner som har avbildet Erdogan med en banan i en kroppsåpning som ikke er egnet å spise med.

Det er ikke satiren som har gitt Böhmermann og de andre kunstnerne internasjonal oppmerksomhet. Det er de tyrkiske myndighetenes krav om at kunstnere og komikerne må stilles for retten i Tyskland som har vakt bestyrtelse i hele den vestlige verden, også i Norge. Den tyrkiske visestatsministeren kalte diktet «en alvorlig forbrytelse mot menneskeheten», en uttalelse som for mange var mer egnet til å løsne på lattermusklene enn den opprinnelige satiren, og virket naturlig nok en smule hyklersk med tanke på Tyrkias mange brudd på menneskerettighetene.

Mindre morsomt var det imidlertid at tyske myndigheter faktisk gav etter for presset, og bestemte seg for å rettsforfølge Böhmermann. En domstol bestemte alt i mai at Böhmermann ikke fikk lov til å fremføre diktet på nytt, mens TV-kanalen hans slettet opptakene av diktet fra sine internettarkiver og beklaget det hele. Deretter ble Böhmermann anmeldt for brudd på paragraf 103 i straffeloven, som forbyr krenkelse av utenlandske statsoverhoder. Tidligere denne måneden ble det klart at saken ble droppet. En slags straff har Böhmermann likevel alt fått, i form av trusler fra Erdogan-støttespillere, som det finnes en hel del av også i Tyskland, og har derfor måttet leve under politibeskyttelse.

Folkemordbenektelse

Dette er ikke første gang tyrkiske myndigheter har forsøkt å stilne utenlandsk kritikk. I mange tiår har ulike tyrkiske regjeringer gjort sitt beste for å forhindre at massedrapene på armenere i førsteverdenskrig blir betegnet som et folkemord.

Den prosessen begynte alt lenge før de siste massegravene var fylt igjen. I 1916 var det ikke mange land ottomanerne trengte å bry seg om kritikk fra. Svært mange land var de i krig med, og av de nøytrale landene var det kun USA som hadde noen særlig pondus. Da gjenstod deres allierte, de resterende sentralmaktene Østerrike-Ungarn, Bulgaria og selvfølgelig Tyskland.

Det ottomanske riket var fullt av tyske diplomater, offiserer og andre spesialister på denne tiden. Tyskerne var selvfølgelig utmerket klar over hva som foregikk i Anatolia, og kjente godt til massakrene og dødsmarsjene derfra til Aleppo som, ifølge tyske anslag, alt hadde tatt livet av over en million armenere for hundre år siden, på denne datoen. De var ikke begeistret, men protestene var dempet, og de tyske myndighetene sørget for at avisene ikke informerte folket om omfanget av tragedien.

Én mann hadde imidlertid ikke samvittighet til å tie. Paul Wolff Metternich var den tyske ambassadøren i Konstantinopel. Han fortvilte over forsøket på å utrydde en hel folkegruppe og gjorde det svært tydelig for tyrkiske myndigheter hva han mente om ugjerningene. Det kom en jevn strøm av formaninger fra Metternich tilbake til Tyskland, som oppfordret myndighetene om å ta av seg silkehanskene i den diplomatiske omgangen med ottomanerne. Det ottomanske riket var «en oppblåst frosk» som kun ble holdt kunstig i live ved tysk hjelp, og derfor var man i en utmerket posisjon til å legge press på sin svakere partner, mente Metternich.

Ottomanerne reagerte på denne kritikken på samme måte som Erdogan-regimet gjør i dag, ved å kreve at tyske myndigheter stilnet den. I Tyskland var man naturlig nok langt mer opptatt av å holde tyrkerne med i krigen, enn å stanse folkemordet på armenerne. Offensiven mot franskmennene ved Verdun, som det hadde vært knyttet så store håp til, hadde vist seg å bli en svært kostbar fiasko, og de britiskledede angrepene ved Sommes vakte stor bekymring. Ottomanernes krav ble derfor innfridd, og Metternich ble kalt hjem.

Mye har endret seg siden første verdenskrig, men likevel er det forbløffende mange likheter å spore i forholdet mellom Vesten og Tyrkia. Det som er nytt, og unikt i europeisk historie, er hvor samlet de europeiske landene står i dag. Det er ikke lenger mulig å spille de europeiske stormaktene opp mot hverandre, slik tyrkerne så mesterlig har gjort i foregående århundrer. Nytt er det også at det finnes store tyrkiske diasporamiljøer i Europa, hvorav langt det største er å finne nettopp i Tyskland. Anslagsvis fire millioner.

Andre ting ville Metternich og hans samtidige kunne kjenne igjen. I 1916 var Det tyske keiserriket låst i et skjebnefellesskap med Det ottomanske riket, og det gav de ottomanske myndighetene makt i Berlin. Tilsvarende har Europas mektigste kvinne, Angela Merkel, gjort seg avhengig av Tyrkia for å dempe tilstrømmingen av flyktninger etter at den åpne dør-politikken hun en stund førte viste seg ikke å være verken politisk eller økonomisk bærekraftig. Militært er dagens Tyrkia nesten like strategisk viktig som imperiet Erdogan regner seg som arvtageren til. Og amerikanerne vil nok kunne nikke gjenkjennende til Tysklands frustrasjon under første verdenskrig, over en alliert som er vel så opptatt av å gyve løs på sine egne minoriteter som deres felles fiende, da Ententen og i dag IS.

Man kan selvfølgelig argumentere for at dagens situasjon er enda verre, eller i det minste mer absurd, ettersom kurderne er Vestens de facto våpenbrødre i kampen mot IS, samtidig som våre tyrkiske NATO-allierte bomber dem mer iherdig enn de angriper IS.

Det er mange eksempler på at man i Vesten er forsiktig med å kritisere sine forbundsfeller, eller aktivt tar dem i forsvar, uansett hvor ille de måtte oppføre seg. For mange på den europeiske venstresiden var det ikke måte på hvilke uhyrligheter man kunne feie under teppet når de ble begått av de marxistiske regimene man støttet. Nesten like ille var det på høyresiden, og USA har vært sparsomme med fordømmelsene når «deres» diktatorer har begått grove forbrytelser mot menneskeheten, slik Saddam Hussein gjorde da han giftgasset kurderne i 1988.

Også i dag er kritikken fra Washington dempet, ikke bare i forbindelse med tyrkernes bombing av kurderne, men også saudiernes militære intervensjon i Yemen. Det er naturlig nok enklere å kritisere sine fiender enn strategisk viktige allierte. Det er like mye tilfellet i dag som for hundre år siden.

Derfor er det så viktig at det finnes menn og kvinner som lar samvittigheten trumfe slike politiske hensyn. Metternich gjorde det da han satt sin egen diplomatiske karriere på spill i forsøket på å berge armenerne. Böhmermann og de andre tyske humoristene og kunstnerne som tar den belastningen det er å kritisere en så viktig, men problematisk alliert av Tyskland, har nå gått i hans stolte fotspor, om enn på en noe mer vulgær måte.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Religioner.no-lenker:

 , ,