Fra redaksjonen

Betryggelsesfrykt

Hans Olav Arnesen      |      02/08/2016

Hans Olav Arnesen“Det er ikke sikkert, om man teller antall terrorangrep, at det er så mange flere i dag enn det var på sytti- og åttitallet”.

Om lag slik lød det fra Lars Gule på radioen onsdag i forrige uke. Årsaken til at terroren oppleves som et større problem i dag, skyldes at vi lever i en tid med svært effektiv nyhetsdekning, samt sosiale medier, forklarte han videre.

Stemmer det? Er den økte terrorfrykten kun et resultat av en mer omfattende mediedekning og dermed irrasjonell fremfor faktabasert?

At terror var et mer utstrakt problem i Europa på sytti og åttitallet enn så langt i det tjueførste århundret er utvilsomt riktig, selv om antall angrep er økende. 1979 er året som holder rekorden i antall terrorangrep. Hele 1091 terroranslag fant sted det året. Også målt i antall drepte kan enkelte av terroraksjonene på sytti og åttitallet måle seg mot dem som utføres av Al-Qaida og IS. To av de fire dødeligste angrepene på europeisk jord ble utført av henholdsvis Muammar al-Gaddafi, som ikke med noen troverdighet kunne kalles en islamist, og italienske fascister. Lockerbie-bombingen i 1988, som førstnevnte stod bak, tok livet av 270 mennesker. Bologna-bombingen i 1980, forårsaket 85 dødsfall. Madrid-bombingen i 2004, som Al-Qaida stod bak, og Paris-angrepet utført av IS i november 2015, tok livet av henholdsvis 192 og 130 mennesker.

Likevel vil mange si at det er forskjell på terrorhandlingene som fant sted da, og dem man opplever i dag. Terrorangrepene på den andre siden av Atlanteren morgenen den ellevte september 2001 markerte et vannskille i Vestens terrorhistorie.

Den dagen ble fire passasjerfly kapret. Det var ikke på noen måte noe nytt. I flykapringenes gullalder, mellom 1968 og 1972, ble hele 130 amerikanske fly kapret. Det ble nærmest noe rutinemessig over disse hendelsene. Flykapringene fulgte et bestemt mønster, både i USA og resten av verden. Kaprerne hadde visse krav de ville ha innvilget, slik som løslatelse av fanger, ulike politiske innrømmelser, eller de krevde simpelthen å bli fløyet til et bestemt sted. Cuba, i mange amerikanske flykapreres tilfelle.

Noe var imidlertid annerledes denne gangen. Flykaprerne stilte aldri noen krav.

Vi vet alle hvorfor. Nesten tre tusen mennesker ble drept den dagen. Tidligere truet flykaprere med å drepe gisler dersom de ikke fikk innvilget sine krav. Denne gangen var målet hele tiden å drepe passasjerene, samt mange flere, og legge “korsfarernes” tårn i grus.

Å snakke om at terrorismen mistet sin uskyld blir naturligvis for dumt, men likevel var det noe som skjedde denne dagen. Rutinene for håndtering av gisselsituasjoner ble avleggs. Tidligere hadde flyselskapene instruert sine piloter og kabinpersonale om for all del ikke å gjøre motstand. Det viktigste var naturligvis å hindre at liv gikk tapt. Slike instrukser fremstår som suicidale i møte med dagens jihadistflykaprere. All kunnskap om forhandlingstaktikk ble med ett også overflødig. Ikke bare fordi terroristenes mål nå er å drepe fremfor å true oss, men fordi de heller ikke selv har planer om å overleve angrepene, i de fleste tilfeller.

Også amerikanske og britiske marineveteraner i Stillehavskrigen forteller at de japanske kamikazeangrepene opplevdes som mer skremmende enn de konvensjonelle flyangrepene. Er det da underlig at europeiske sivile føler det samme med hensyn til jihadistiske selvmordsterrorister?

At terrorister fra Al-Qaida og Den islamske stat er innstilt på å ofre sine egne liv, og ønsker å drepe flest mulig mennesker fremfor å få innvilget bestemte krav, er fryktinngytende. For å gjøre vondt verre er de bakenforliggende motivene og de strategiske målene langt vanskeligere å forstå. At baskere, irer og palestinere m.fl. ønsket, eller ennå ønsker, sin frihet er ikke så vanskelig å begripe. At Sovjetunion støttet radikale terrorgrupper i Vesten under den kalde krigen likeså. Man kan være uenige i virkemidlene, og ikke nødvendigvis sympatisere med saken deres heller, men det er begripelig. Selv al-Gaddafis massemord i 1988 kan på sett og vis forstås, som en militært impotent diktator som slår tilbake mot sine overlegne fiender på en av de få måtene han kan. Feigt og brutalt, men like fullt begripelig.

Al-Qaidas mål er vanskeligere for folk flest i Vesten å sette seg inn i, og med IS er det om mulig enda verre. Hvordan kan ønsket om å etablere en teokratisk stat, i noen jihadisters tilfelle et globalt sådan, ha noen appell? Og de færreste i Vesten klarer å forestille seg noe stort endetidsslag som finner sted i Dabiq, langt mindre at det på noe som helst vis skulle kunne få noe gunstig utfall for dem som drømmer om nettopp et slikt militært oppgjør.

Det fremstår som ubegripelig. Tidligere kunne man med litt velvilje kalle terrorisme for fortsettelsen av politikk med andre midler, for å vri litt på det berømte Clausewitz-sitatet. I dag fremstår terroristenes ambisjoner som ren galskap, og det er langt mer skremmende.

Det er også noe eget med brutaliteten terroristene utviser. Mens den klassiske terrorismen er en kynisk og iskald instrumentalisering av frykt, fremstår jihadistenes ugjerninger som drevet av et nærmest psykotisk hat.

Tanken på å bli sprengt i filler er grufull. Å forestille seg å bli forsøkt halshugd på åpen gate, eller lemlestet i et konsertlokale er enda verre. Mange har påpekt hvilke vanvittige summer som brukes på kontraterror og ulike sikkerhetstiltak. USA bruker visstnok svimlende fem hundre millioner dollar per terroroffer, sammenlignet med ti tusen dollar per kreftoffer. I Frankrike har kontraterrorismebudsjettet vokst til svimlende 31, 4 milliarder euro etter de seneste angrepene. Kunne ikke disse midlene reddet flere liv om de ble brukt til eksempelvis kreftforskning? Jo, helt sikkert. Men det er simpelthen umulig for en stat å unnlate å gjøre sitt ytterste for å hindre en terrorist i å skjære av en borgers testikler for så å stappe dem i munnen på offeret.

Hatet og den ekstreme brutaliteten er fryktinngytende. At de enorme summene som brukes på kontraterrorisme ikke hindrer angrepene fra å finne sted, er også skremmende.

Selv om det var flere vellykkede terrorangrep på sytti- og åttitallet, og selv om flere døde som følge av dem, betyr ikke det at den frykten dagens europeere kjenner på kun er medieskapt. Det finnes noen reelle kvalitative forskjeller mellom prestestrupekuttende, kroppslemlestende og dødsomfavnende salafjihadister og motstykkene deres i eksempelvis RAF, IRA og ETA. Motivene til Gule, og andre med ham, er nok de aller beste, men tar man ikke dette i betraktning risikerer man at slike betryggelser oppfattes som nok et eksempel på at akademikere trivialiserer og bortforklarer bekymringene til folk flest.

Slike betryggelser virker ikke fryktdempende. Snarere tvert imot.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Lenker:

Religioner.no-lenker: 

 , ,