Aktuelle meninger, Ukategorisert

Bibelen er ikke Koranen

fevaag-oppdatere      |      29. februar 2016

Bart Ehrmans faglige forfatterskap danner grunnlaget for den siste tidens bibeldebatt. Den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen forteller om sine blandede følelser for den amerikanske bibelforskeren. 

Bjørn.Are.DavidsenDet er ingen dårlig skjult hemmelighet at Bibelen vekker følelser.

For noen er den Guds ufeilbarlige ord, for andre roten til alt ondt. Selv om de færreste – enten man er kristen eller kristendomskritiker – går for ytterpunktene, mangler ikke oppgjør eller forsvar.

En av dem som oppgjørsleiren lener seg mot, er den amerikanske agnostikeren Bart Ehrman. Som tekstforsker og bibelkritiker har han klippekort i TV-kanaler. Hans ord er gospel i mange debattfora. Han har gjort bedriften å skape bestselgere av populærvitenskapelige bøker om Det nye testamentet.

Noe som nok ikke er helt uten sammenheng med at disse fremstår som avslørende kristendomskritikk.

I full medvind fra en mediaverden som lenge før Dan Brown forstod hvor mye det de kan presentere som …sensasjoner om Jesus og Bibelen betyr for klikk og opplagstall.

Nå betyr ikke det at Ehrman er på linje med Dan Browns tøv. Som fagmann bommer han ikke på elementære historiske fakta. Han vet stort sett mer enn noenlunde hva han ikke kan. Selv om han kan bli i overkant tendensiøs og tabloid, er han verdt å lytte til.

Ehrman er også en viktig motstemme til amerikansk fundamentalisme.  Paradoksalt nok, vil noen tenke, er han det også til nye ateister, new agere og andre aktivister som i livssynsiver har fått det for seg at Jesus ikke har eksistert.

Ehrman skal dermed ha honnør for å vise at fagmiljøene ikke i det hele tatt avviser en historisk jødisk Jesus som forkynte i lignelser, samlet disipler, ble oppfattet som en helbreder og utfordret autoritetene på ulike måter, før han ble korsfestet.

Dermed er Ehrman av dem jeg har trukket frem i over ti år, i foredrag og bøker som Da Vinci dekodet.

Samtidig er dette med blandete følelser. For Ehrman har på uheldige måter bidratt til å forsterke negative oppfatninger av kristne. Han presenterer rimelig kjent kunnskap (som bl.a. norske bibellesere har kunne se i bibelutgaver siden i hvert fall 1904) som sensasjoner som svekker kristen tro.

Han gjør et stort nummer av at bibler på 1500-tallet bygget på manuskripter fra 1100-tallet, mens normale bibelutgaver i over hundre år har vært basert på inntil tusen år eldre og stadig og bedre tekster.

Uten at det dermed er himmelvid forskjell på bibler de seneste fem hundre år.

Skeptikerne på 1800-tallet fikk ikke rett i at nye manuskriptfunn ville dra teppet vekk fra kristen tro. I stedet for å bli mer skeptiske, har forskerne fått styrket tilliten til overleveringen – ikke minst fordi større avvik er så få og tydelige.

Likevel møter jeg stadig noen som tror at Ehrmans oppgjør med fundamentalisme, eller mer presist verbalinspirasjon, er et oppgjør med de fleste kristne miljøer.

Eller at hans analyser ikke for det meste er de samme som man lærer på mange teologiske faktulteter verden over, ikke minst her til lands. Selv om de nok er presentert noen tødler mindre bastant.

Men, ja, tror man at Bibelen er direkte diktert av Gud og at vi har tilgang til alt dette uendret, treffer Ehrman utvilsomt på steder som gjør vondt for noen. Men det betyr ikke at dette gjelder spesielt mange, enten vi er i USA (atskillige, men ikke flertallet kristne) eller Norge (helt klart noen, men ganske få).

Og så er det greit å være klar over at Ehrmans bestselgere har hatt god drahjelp av politiske og kulturelle kløfter i USA, ikke minst frykten for en sterk religiøs høyreside.

Av forståelige grunner mangler ikke akademikere som synes å kjenne det som en plikt å vise til eller formulere forskning på måter som bekjemper bibeldyrkelsen. Mener man i klassisk sekstiåttertradisjon at konservative kristne trosretninger har «underbygd kolonivelde og imperialisme, erobringen av den amerikanske vesten, indianerkrigene og slavehandelen», er det maktpåliggende å vise at bibeltekstene er svært usikre, og at alternative evangelier gir et annet bilde.

Dette gjør det også litt vanskelig å diskutere temaene Ehrman belyser. Er man uenig med ham, mistenkes man fort for å være drevet av politikk eller livssyn. Man er ikke akademiker, man er (og her er det bare å holde seg fast) apologet.

Mens Ehrman selv oppfattes som edruelig forsker, hevet over slike forhold.

Selv om ikke alle vedgår sitt program like klart som det jeg siterte over av Burton Mack fra epilogen til hans bok om Det tapte evangelium – skriftet Q og kristendommens opprinnelse (ikke uventet på Pax forlag, 1999, side 223), er flere kritiske bibelforskere i USA relativt venstreorienterte.

Når jeg trekker frem dette, er det også fordi Ehrman selv ikke er fremmed for å vise til meningsmotstanderes politiske syn, som i denne omtalen av en debattmotstander.

Dinesh D’Souza. Dinesh is best known as a hyper-conservative political commentator. His most recent book is America, and this week it is #1 on the New York Times bestseller list for non-fiction. It has a companion documentary film. If you’re politically very-right-wing conservative and despise Barack Obama and everything he stands for — this is the book for you!

Selv om han (av en eller annen grunn i en parentes) skynder seg å legge til at dette ikke betyr noe for argumentene hans.

(Though his political views and the news items connected to him have no relevance to the quality of his arguments in the public debate that I attach here.)Det er altså ikke til å komme fra at vi finner en klar polemisk tone hos Ehrman. Det kan tenkes mer nøytrale titler enn Jesus misquoted, for ikke å si Jesus, Interrupted og Forged – eller altså forfalsket.

Likevel er det at han har politiske oppfatninger, eller misliker deler av den amerikanske høyresiden, ikke det samme som å si at Ehrman tar feil. Ehrmans ståsted avgjør ikke om han har rett i tabloide titler og spissede soundbites.

Å sette noe på spissen, er ikke nødvendigvis å bomme på målet.

I stedet må vi se på hans argumentasjon. Hva bygger den på? Hvor presise er konklusjonene? Kan de misforstås? Kan de misbrukes?

Har han rett i at han ikke er kontroversiell, men kun står for normalforskningen?

Dermed kommer jeg til å bruke noen bloggposter til å gå gjennom ulike typer konklusjoner Ehrman presenterer – og måten han presenterer dem på.

Men før vi tar tak i det for alvor, kan det være greit å nøste litt opp i hva han eventuelt treffer, om alt eller det meste han sier skulle stemme – og det på de mest tabloide måter han presenterer dette på.

Hva om vi verken aner hvem som skrev Bibelen eller nøyaktig hva de skrev? Hva om en prosent eller to av tekstene er lagt til senere, eller endret for å passe med rådende teologi? Og bør vi virkelig ikke ta hensyn til andre evangelier enn dem som kom med i Det nye testamentet?

Det første vi bør understreke er som antydet over at Ehrmans kritikk av fundamentalisme (verbalinspirasjon) ikke treffer kristne flest. Få oppfatter Bibelen som en ufeilbarlig skytjeneste, lastet ned fra himmelske servere, nøye korrekturlest av Gud.

For kristne er det ikke Bibelen som er «Guds ord» – det er Jesus som er ordet – Logos. Ja, Bibelen peker på Jesus, men når den til og med gjengir samme taler med ulike formuleringer (som innstiftelsen av nattverden), er det vanskelig å tenke at dette er bokstavelig sant.

Eller at de kristne og den kirken og de skriverne som har tatt vare på og kopiert tekstene videre i århundrer, har gjort det. Hadde det vært synet, ville kirken da den fikk makt i Romereriket, vært nøye med å tilpasse alle tekster slik at de ble helt like.

I stedet har vi å gjøre med en Bibel som består av mange ulike skrivestiler (og det er ikke fordi Gud sliter med å diktere konsistent), ordlyder (tekster fra Det gamle testamentet gjengis med andre ord i Det nye), perspektiver (hva skal man med fire evangelier, hvorfor ikke nøye seg med det sanne guddommelige synet i ett eneste evangelium?) og henvisning til øyenvitner (som bl.a. i innledningen av Lukas-evangeliet).

Hadde forfatteren av Lukas-evangeliet ment at alt han skrev var diktat av Gud, hadde han ikke hatt behov for å fortelle at han brukte øyenvitner.

Bibelen er kort sagt ikke Koranen.

Litt enkelt sagt er denne type forståelse grunnen til at fundamentalisme ikke er alminnelig eller har en spesielt lang tradisjon. Vi finner dette ikke på norske teologiske fakulteter. Det er ingen tradisjon i de eldste eller største kirkesamfunnene, enten vi tenker på Den katolske kirken, anglikanske eller ortodokse kirker.

Det er grunnen til at selv Ole Hallesby, en av Norges fremste motstandere av liberal teologi på 1900-tallet, indremisjonshøvding og MF-professor, ikke avviste at det kunne være feil i Bibelen.

Det betyr ikke at verken han eller andre kristne setter Bibelen lavt. Det er den som forteller oss mest og best om Jesus. Den er den viktigste kilden til kristne læresetninger. Den er felles utgangspunkt og datagrunnlag når kristne prøver å bli enige om hva vi står for.

Men sier Bibelen selv at den er inspirert av Gud? Og betyr ikke det nødvendigvis at den må være ufeilbarlig, siden Gud ikke feiler?

Nei, dette er logikk på sviktende premisser.

For det første står det overhodet ikke i Bibelen at alle tekster er inspirerte.

Ja, det står i Paulus andre brev til Timoteus 3,16-17 at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.»

Men dette handler om Det gamle testamentet, ikke om Det nye som ikke fantes da dette ble skrevet. Når kristne mener at også NT er inspirert, er det mer ut fra en videreføringslogikk enn bibeltekster.

Hva innebærer det så at en tekst er innblåst (eller altså inspirert)? Kort sagt betyr det å ånde liv inn i noe. Det samme som Gud gjorde med Adam, uten at Bibelen dermed hevder at Adam var ufeilbarlig.

At Bibelen kan bli levende for oss eller skape åndelig liv, betyr ikke at alle tekster i Bibelen, uansett sjanger, må være bokstavelig sanne, eller forpliktende, eller opprinnelige, eller nøyaktig gjengitt.

Bjørn Are Davidsen har skrevet flere bøker, blant annet «Da Vinci Dekodet».

Men det betyr heller ikke at det spiller null rolle om svært mye er jukset med eller jenket på. Eller at det er uten betydning om det finnes alternative evangelier som er like gamle eller gode som tekstene i Det nye testamentet.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen Dekodet.blogspot.no

Religioner.no-lenker: 

 , , , ,