Aktuelle meninger, Ukategorisert

Bibelens skapelsesberetning er ikke moderne kosmologi

fevaag-oppdatere      |      7. november 2016

Astrofysiker Øystein Elgarøy og medisinstudent Andreas Wahl Blomkvist mener man ikke kan projisere moderne vitenskap på bibeltekster. 

andreaswahlblomkvist

Andreas Wahl Blomkvist. Foto: Filip Kolber.

Av Andreas Wahl Blomkvist og Øystein Elgarøy

Denne teksten er et svar til Bibelens skapelsesberetning bør ikke tolkes helt bokstavelig og Mosebok-astronomi

Når en tekst starter med «Bibelens skapelsesberetning kan ikke tolkes helt bokstavelig, siden jorden ikke er 6000 år men nærmere 4,5 milliarder år gammel», så bør en alarm for bekreftelsesskjevhet ringe høyt. Det som gjerne følger er et akrobatisk forsøk på å argumentere for fortreffeligheten av 1. Mosebok. For med konklusjonen allerede sementert, skal man med apologetisk gymnastikk harmonisere en over to tusen år gammel tekst med kosmologi fra det 21. århundre. Den alternative hypotesen, nemlig at skapelsesberetningen er en myte, ser ikke ut til å enses.

Vi kan ikke velge det som passer og ignorere alt det andre.

oystein-elgaroy_skjermdump-youtube

Øystein Elgarøy. Foto: YouTube.

Det er innlegget til Martin Drange vi henviser til. I teksten har Drange angrepet overstående problemstillingen med boken til Nathan Aviezer, I begynnelsen – Bibelens skapelsesberetning og vitenskapen. Dranges (og Aviezers) ukritiske tilnærming har uheldigvis sørget for en rekke feil og overseelser som ellers kunne vært unngått. Det er disse vi ønsker å påpeke med denne teksten. Riktignok, innlegget er skrevet og skal leses med det implisitte postulat at Bibelen var inspirert med kosmologisk visdom. Men, hvis vi skal søke denne inspirasjonen, så må vi være rasjonelle og konsekvente. Vi kan ikke velge det som passer og ignorere alt det andre.

Drange siterer 1. Mosebok slik: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ‹Det bli lys!› Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.»

Han insinuerer først at «noe ble skapt ut av intet» harmoniserer med Big Bang modellen, og deretter (ved å sitere Aviezer) at den vanlige holdningen til 50-tallets kosmologer var den såkalte Steady State-modellen. Drange fortsetter med «Men så ble Big Bang-teorien fremsatt og i dag er den sett på som en selvfølge.»

Tre bemerkninger her. (1) Big Bang modellen sier overhode ikke at universet ble «skapt», ei eller at dette var ut av «intet». Den forteller kun om et univers som har ekspandert. (2) 50-tallets kosmologer var mer eller mindre delt mellom Steady State modellen og Big Bang modellen, i motsetning til det Aviezer sier. Og, (3) Big Bang modellen ble ikke «fremsatt» på 50-tallet. Allerede på 1920-tallet brukte Alexander Friedmann den generelle relativitetsteorien, uten Einsteins kjente kosmologisk konstant, på universet som helhet. Friedman kom fram til et ekspanderende univers, hvilket den belgiske presten, Georges Lemaître, uavhengig av Friedman, også kom fram til i 1927. Med Edwin Hubble sin oppdagelse i 1929 var det observerbar evidens for modellen, og to år senere foreslo Lemaître hans hypothèse de l’atome primitif hvor universet begynte med en «eksplosjon» av et «uratom». Selve ordet «Big Bang» kommer fra den engelske astronomen, og kritiker av Big Bang modellen, Fred Hoyle, under en radiosending i 1949.

Det blir litt som å tolke de onde ånder og hekseri i Bibelen som bakterie og virus.

Etter «alt av intet»-antydningen hopper Drange til skapelsen av lyset. Allikevel, en ærlig lesing av skapelsesrekkefølgen ovenfor er først himmelen og jorden, deretter tydeligvis hav og vann, så lys. Det er vanskelig å se hvordan dette kan leses som en beskrivelse av tidlige epoker i universets historie. Elektromagnetisk stråling (inkludert lys) fantes før himmel, jord og hav (hvilket krever atomer og molekyler). Det er også sprekt å tolke «lys» i 1. Mosebok som alt av «elektromagnetisk stråling», hvilket Drange gjør senere. Det blir litt som å tolke de onde ånder og hekseri i Bibelen som bakterie og virus.

Drange fortsetter: «Men ur-ildkulen ble kraftig kjølt ned i løpet av ekstremt kort tid, og da kunne det dannes atomer av plasmaet. Og her kommer vi til hva som menes med å skille lyset fra mørket; lysenergien var ikke lenger fanget av plasmaet og ble frigjort! Det skinte synlig og fyllte hele universet, slik vi kan se i dag.»

Ved rekombinasjonen (dannelsen av de første atomene) var temperaturen til strålingen omkring 3000 grader. Strålingen var derfor overveiende dominert av infrarød stråling, hvilket ikke er synlig for det blotte øye. Selve universet ble først «opplyst» da de første stjernene ble dannet. Tiden imellom kalles faktisk «Den mørke tidsalder» i kosmologien. Det er således helt feil å si at det «skinte synlig (…) slik vi kan se i dag» etter rekombinasjonen. Realiteten er at det ikke fantes noe jord, hav, stjerner (og derfor «stjernehimmel») før alt ble «opplyst».

Drange avslutter sin første tekst med å påstå at en utbredt oppfatning blant kosmologer siden 1980-tallet er at universet startet som et «kaos» før det ekspanderte. Dette harmoniserer visstnok med det hebraiske ordspillet «tovu va-vohu», hvilket refererer til «øde og tom» i overstående bibelvers. At vi vet så å si ingenting om fasen før universet begynte å utvide seg, eller om noe «før» i det hele tatt fantes, overses. Hvis vi allikevel innlemmer at det var noe før og at dette var kaotisk, så er det ganske klart fra bibelverset at det hele taler om en tilstand etter at «himmelen og jorden» var skapt, og før «lyset».

Mer sannsynlig er at forfatteren av bibelverset mente «himmelen» faktisk var himmelen, og vannet over var regn, mens vannet under var hav, innsjø og elver.

Drange følger opp sin første tekst med en heller krampaktig kosmologisk parallell til 1. Mosebok 1:6-8: «Gud sa: ‹Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann!› Og det ble slik. Gud gjorde himmelhvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over den. Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.»

Himmel tolkes av Drange som «ytre verdensrom» (mon tro hva «indre verdensrom» ville vært). Det er så klart ikke noe vann «over» eller «under» det ytre verdensrom, men Drange mener vannet «over» refererer til isen som er å finne på planeter og kometer.

Mer sannsynlig er at forfatteren av bibelverset mente «himmelen» faktisk var himmelen, og vannet over var regn, mens vannet under var hav, innsjø og elver. Allikevel, hvis vi aksepterer Dranges terminologi må vi også erkjenne det var ingen «splitting» av vannet i himmelen, men snarere en tilførsel av vann fra himmelen til jorden i dets tidlige historie. Vi må også overse det faktum at ordet for vann i overstående bibelvers var tilsynelatende mayim, hvilket er hebraisk for flytende vann. Dette korresponderer særdeles dårlig med tolkningen Drange legger frem, men passer fint med en tolkning av forfatteren som et alminnelige menneske med lite eller ingen kjennskap til moderne kosmologi.

Det finnes mange skapelsesmyter i atlaset av menneskelig mytologi. Fellestrekk er at de, lest som forklaringsmodeller, er naive og upresise, og de stemmer lite overens med hvordan vi senere har lært å forstå virkeligheten.. Med spenstige tolkninger kan vi med semantisk akrobatikk likevel finne paralleller med dagens kosmologi. Hvis vi forholder oss rasjonelle og konsekvente finner vi likevel ut at 1. Mosebok ikke stikker seg ut som noe enestående skapelsesverk sammenlignet med andre mytologiske skapelsesverk. Spørsmålet er om vi er modige nok til å innse dette, eller om vi kommer til å tolke 1. Mosebok etter eget ønske.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , ,