Buddhismefordommer
Foto: Stine Backer Owe
Religioner er ofte utsatt for fordommer. Ikke sjelden er disse fordommene negative, i buddhismens tilfelle er de derimot ofte positive. Det kan virke som at det også har ført til at buddhismen i noen tilfeller er unnskyldt og unnlatt den skarpe kritikken andre religioner har måttet tåle. Det kan være flere grunner til dette, blant annet hører man at «buddhisme er ikke en religion, men mer en filosofi.”
Selv om påstanden om buddhismens ikke-status som religion av og til kan være det som fritar den fra religionskritikk, er kanskje oppfatningen om at buddhismen kun er en positiv religion uten voldelige eller krigerske aspekter, den fremste årsaken.
Det er, ikke overraskende, mange tilfeller man kan trekke frem, enten japansk krigermunker som enten førte strid mot andre buddhistklostre, eller av og til ledet og oppfordret til strid mot shogunatet. Eller den singalesiske kongen Dutugamunu, som etter sin seier følte anger over krigen han hadde ledet. Han ble beroliget av opplyste munker som fortalte han at ved å beskytte buddhismen, hadde han ikke gjort noe som var i strid med den.
Ikke desto mindre er det trolig Tibets ikke-voldsstrategi som fremfor alt eksemplifiserer buddhismens fredelige natur. Med Dalai Lama i spissen som selv symbolet på fredsælhet. Buddhismen ble offisiell statsreligion i Tibet i andre halvdel av 700-tallet, det har allikevel ikke stoppet tibetanerene fra å ha en nokså voldelig historie, i likhet med de fleste andre nasjoner i verden.
I moderne tid, etter at Tibet nøt en kort periode mellom 1912-1951 av de facto selvstyre, har Tibet vært underlagt Folkerepublikken Kina. Siden Kina invaderte Tibet i 1951, har det vært flere tilfeller av voldelig motstand mot Kina av tibetanere. Disse forsøkene på væpnet kamp har blitt knust av den enormt overlegne kinesiske millitærmakten. Etter opprøret i 1959 ble mange tusen klostre ødelagt, og enda flere tusen tibetanere har mistet livet under kinesisk styre.
Man kan derfor undre seg om ikke den Tibetanske ikkevoldslinjen, ikke bare er et eksempel på buddhistisk fromhet, men også en fornuftig strategi i møte med en massivt overlegen militærmakt. Kanskje den eneste rasjonelle måten å yte motstand mot en slik overmakt på? Også når det gjelder selvpåtenningene som tibetanske munker, og etterhvert lekfolk, har blitt kjent for, kan man lure på om ikke også dette er et desperat forsøk på å gjøre motstand, uten å utløse de voldsomme represaliene som et voldelig opprør gjør.
Selv om det ikke er til å stikke under en stol at buddhismen stort sett promoterer fred og tar avstand fra vold, burde man allikevel ikke glemme at det finnes flere eksempler på det motsatte. Også med direkte religiøs legitimering. En historie som er velkjent i mahayanabuddhismen forteller at Buddha, i et av sine tidligere liv, drepte en mann slik at denne mannen ikke skulle drepe fem hundre. Buddha gjorde dette visstnok av ren barmhjertighet, for den potensielle drapsmannen unngikk det nederste helvete i lang tid. Samtidig som Buddha selv brøt moralkoden, og heller selv ville ende opp i helvete enn å la andre lide. Det hører også med til historien at Buddha som resultat av dette gjorde åndelig fremgang, og den drepte ble gjenfødt i himmelen. Slike historier har vært med på å legitimere vold utført av tibetanske munker hevder Paul Williams, professor i indisk og tibetansk filosofi.
Allikevel er de færreste buddhister voldelige, i likhet med de fleste andre mennesker, religiøse eller ikke. Bildet av buddhismen som en utelukkende fredsæl religion er likevel ikke helt presis, på samme måte som de voldelige trekkene ved islam ofte blir viet ufortjent mye plass. Et mest mulig nyansert og informert bilde er å foretrekke, enten fordommene man har er av den positive eller negative sorten, for selv positive fordommer kan ha negative konsekvenser.
Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no.
Religioner.no lenker: