Ukas Leder, Ukategorisert

Definisjonstilpasninger

hansolavarnesen      |      14. juni 2016

Hans Olav ArnesenIngen ekte muslimer tolererer apostasi. Ingen ekte kristne aksepterer likekjønnede ekteskap. Alle ekte buddhister er ikke-voldelige. Ingen ekte skotter strør sukker på grøten.

Det er sjelden behagelig å ta feil. Heller ikke når man kommer med generaliserende påstander om ulike grupper, enten disse er positive eller negative. I så måte er det uheldig at vi lever i informasjonsalderen hvor slike påstander raskt kan gås nærmere etter i sømmene. Da viser det seg ofte at unntakene er såpass mange at det blir mildt sagt vanskelig å insistere på å kalle generaliseringen en regel.

Heldigvis finnes det en utvei. Definisjonstilpasninger. Ved å endre litt på definisjonen som ligger implisitt i påstanden kan man kvalifisere bort de brysomme eksemplene som undergraver den. At dette regnes som en klassisk argumentasjonsfeil er sjeldent et hinder.

Ulike former for definisjonstilpasninger støter man stadig vekk på dersom man er opptatt av religioner og livssyn. Ikke minst i forbindelse med ulike debatter vedrørende islam og dertil tilhørende påstander om hva som er islamsk eller ikke. Vanlige, moderate muslimer gjør det, ekstreme islamister gjør det, samt såkalte islamkritikere.

En påstand fra en fredsæl muslim om at ingen selvmordsbombere er muslimer vil uvegerlig bli møtt med tallrike eksempler på det motsatte. Da er reaksjonen gjerne: «En selvmordsbomber er ikke en ekte muslim». En påstand fra en hardbarket islamist om at: «I islam er frafall straffbart med døden» vil mest sannsynligvis bli møtt med eksempler på at mange muslimer forsvarer retten til å velge bort sin islamske tro, hvorpå svaret blir noe slikt som: «Ingen ekte muslimer forsvarer frafall».

Islamkritikere som har bestemt seg for at islam er uforenelig med eksempelvis demokrati, ytringsfrihet og likestilling kan finne på å svare: «Jo, men ingen ekte muslimer er demokrater eller likestillingsforkjempere».

Også religionsvitere gjør seg skyld i ulike former for argumentasjonsfeil, naturligvis, men akkurat denne fallgruven styrer man oftere unna takket være prinsippet om å fortrinnsvis la de religiøse selv avgjøre hvilken tradisjon de hører hjemme i. Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige er et godt eksempel. Mange kristne teologer vil utdefinere dem fra det kristne fellesskapet fordi de læremessige ulikhetene anses som for store, og fordi de holder seg med ekstrakanoniske tekster, som Mormons bok. Ikke desto mindre regner mormonerne seg som kristne, og i religionsvitenskapen anser man dem derfor for å være en kristen retning, på tross av sine mange særtrekk.

I kjølvannet av terrorangrepet i Orlando vil vi helt sikkert få en debatt om hvorvidt massakren var en mentalt forstyrret manns handlinger, om det skyldes det generelle hatet som finnes mot homofile på tvers av livssynsskillene, eller om drapsmannens muslimske bakgrunn var avgjørende.

Donald Trump var tidlig ute og hevdet at dette viste at han hadde rett da han gikk inn for å nekte muslimer adgang til landet.

Implisitt i Trumps forslag om å stanse muslimsk immigrasjon ligger en forestilling om at muslimer aldri vil kunne bli ekte, pålitelige amerikanske borgere. Det er en farlig tanke. For amerikanske muslimer vil det være fristende å forsvare seg ved å hevde at ekte muslimer aldri ville myrdet uskyldige mennesker samlet på en nattklubb. Det er forståelig.  Å utdefinere en terrorist fra sin egen tradisjon fordi man tar avstand fra hans handlinger er likevel heller ikke uproblematisk.

De fleste bevegelser, være seg religiøse eller politiske, som skaper et sterkt engasjement og som har klart definerte motstandere, eller fiender om man vil være litt dramatisk, kan risikere at enkelte av deres tilhengere krysser grensen for hva som er akseptable aksjonsformer og tyr til vold. I blant drap eller terror.

Trumps tilhengere har gjort det ved flere anledninger, men det er de ikke alene om. Nylig stod den homofile, meksikanskættede Trump-tilhengeren Juan Hernandez frem og fortalte om hvordan han ble overfalt av demonstranter på vei ut av et Trump-valgmøte i San Jose. Han ble kjeppjaget av det som presumptivt var progressive, prohomofile og prolatinske, men Trump-fiendtlige demonstranter som knakk nesen hans.

«Det var mye vanskeligere å stå frem som en Trump-tilhenger enn det var å stå frem som homofil,» skriver Hernandez.

Det kan være fristende å fastholde et bilde av progressive, liberale amerikanere som det fredelige, ikke-voldelig motstykket til de voldsforherligende Trump-tilhengerne. Særlig om man selv har sympatier i den retning. Ingen ekte progressive, liberale amerikanere vil noensinne ty til vold.

En slik definisjonstilpasning er en litt for lettvint «løsning». Akkurat som det å klandre progressive, liberale amerikanere generelt for handlingene til fåtallet av tilhengere som tyr til vold og bruke dette til å sverte Bernie Sanders og Hillary Clinton er for enkelt. Assosiasjonsangrep, «guilt by association», er også en form for argumentasjonsfeil som vi har sett flere eksempler på allerede før den egentlige presidentvalgkampen har begynt i USA.

På samme måte vil enkelte ønske å sverte amerikanske muslimer i sin alminnelighet på bakgrunn av Omar Mateens udåd i Orlando. Det er ikke holdbart.

Det er imidlertid heller ikke riktig å utdefinere Mateen fra det islamske fellesskapet fordi man tar avstand fra udåden hans. Man opphører ikke å være muslim fordi man utfører grusomme handlinger. Det innebærer likevel ikke at drøye tre millioner muslimske amerikanere på noe vis er medskyldige i Mateens voldsorgie, slik heller ikke innvandringskritiske svensker var kollektivt skyldige i John «lasermannen» Ausonius´ drap og drapsforsøk, eller nederlandske dyrevernere og sosialister generelt var ansvarlige da Volkert van der Graafs myrdet Pim Fortuyn, og så videre.

De aller fleste av oss deler tanker og ideer med mennesker som har drept for sine overbevisningers skyld. Det er ubehagelig, men sant. Det gjør oss ikke delaktige i ugjerningene, men denne erkjennelsen kan være en påminnelse om å vise moderasjon i ordvalget vårt og være varsomme med å demonisere våre meningsmotstandere, men også å være forsiktig med å bruke voldshandlinger utført av et fåtall til å sverte hele religioner eller ideologier.

Begge de nevnte argumentasjonsfeilene bærer med seg farer. Om man klarer å overbevise seg selv om at alle ugjerningsmenn og -kvinner fra egen leir ikke egentlig hører hjemme der, slipper man unna en ubehagelig, men ofte nyttig og kanskje helt nødvendig selvransakelsesprosess. Dømmer man sine mange fredelige meningsmotstandere ut i fra de voldelige handlingene til noen få risikerer man å skjerpe frontene og gjøre motsetninger om til åpent fiendskap.

Ideelt sett burde man kanskje vært mer opptatt av flisen i ens eget øye med hensyn til uakseptable aksjonsmetoder, snarere enn bjelken i de andres, for å vri litt på bibelsitatet.

Videre kan den gylne regel om å behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet være en god rettesnor også her. Assosiasjonsangrep kan brukes av begge parter, med like destruktive utfall for ordskiftet. Og å påstå at voldsmenn fra ens egen leir ikke er ekte tilhengere fungerer like dårlig uavhengig av hvem som står for den beleilige definisjonstilpasningen.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

 , , , , , , , , ,