Ukas Leder, Ukategorisert

Demokratikrigføring

hansolavarnesen      |      6. juni 2016

Hans Olav ArnesenVi mennesker har behov for å tro på det gode. På at det nytter å kjempe for en fredeligere og mer rettferdig verden. Og det gjør det vitterlig. På tross av at mediebildet speiler en voldelig og konfliktfylt virkelighet er verden et bedre og mer fredsommelig sted i dag enn noen gang tidligere i historisk tid. Trolig også forhistorisk tid, om man dømmer etter kombinasjonen av arkeologisk funn og sosialantropologiske data fra primitive samfunn, slik arkeologen Lawrence H. Keeley gjør i boken War Before Civilization.

Verden har blitt fredeligere, og det har religionene også. Ettersom religionene i det store og hele, med flere unntak naturligvis, har forsøkt å begrense bruken av vold, bør man trolig gi religionene sin del av æren for denne utviklingen.

I dagens Europa spiller imidlertid religion på flere felt en mindre rolle enn noen gang tidligere. Faktisk kan man begynne å lure på om samfunn hvor majoriteten er ikke-religiøse faktisk en dag kan bli en realitet? Riktignok tror svært mange på fenomener som kan betegnes som overnaturlige, men om det da i det hele tatt kvalifiserer som religion, er det i mange tilfeller snakk om tynt utsmurt religion, som spiller en relativt liten rolle i menneskers daglige gjøren og laden.

Selv blant den økende andelen ikke-troende har man fremdeles et behov for å tro på noe. Å tro på det gode. For mange ikke-religiøse europeere kan troen på menneskerettigheter og demokrati synes å ha fylt dette vakuumet. Kanskje vil det være å gå for langt å kalle dette et religionssubstitutt, men det frister litt. Den spanske religionssosiologen José Casanova har omtalt menneskerettighetene som hellige og urørlige. Her i Europa er det kanskje ikke så langt fra sannheten.

Ett eksempel på en mann med usviktelig tro på menneskerettigheter og demokrati er norsk-venezuelaneren Thor Halvorssen. Hans hjertebarn, Oslo Freedom Forum, får stadig mer anerkjennelse som et viktig møtepunkt for menneskerettighets- og demokratiforkjempere som står i frontlinjen i kampen mot de mange undertrykkende regimer vi ennå finner rundt om i verden.

I likhet med religiøse mennesker kan imidlertid også demokratiforkjempere gå litt lengre enn det er hjemmel for i troen på det gode. I et intervju med Nettavisen uttalte Halvorsen:

 «Ingen to demokratier i menneskets historie har gått til krig mot hverandre».

Så, kanskje med en forutanelse om at det ville komme eksempler på det motsatte, la han til:

«Dette er en regel. Hvis den ene går til krig mot et demokratisk land, er det ikke lenger et demokrati.»

Det var i så fall fremsynt av Halvorsen å forvente historiske eksempler som undergravde påstanden hans. Men holder det definisjonstilpassende forbeholdet hans mål? Opphører en stat å være demokratisk dersom det går til krig mot et annet demokrati?

Demokratiet, gresk for folkestyre, er en gammel styreform. Ettersom man finner demokratiske trekk ved ulike stammesamfunn kan man anta at denne styreformen strekker seg vel så langt tilbake i tid som konkurrenter som fåmannsvelde (oligarki) og enmannsvelde (diktatur).

Kriteriene for et demokratisk styre har naturligvis endret seg, slik også forståelsen av hvem som utgjør folket har forandret seg. I den klassiske perioden i Hellas hadde man flere demokratiske bystater. De stemmeberettigede utgjorde en langt mindre andel av befolkningen enn i våre moderne demokratier, mens store grupper som kvinner og slaver var fullstendig ekskludert.

Ettersom andelen av stemmeberettigede er én målestokk for hvor demokratisk et samfunn er, var det klassiske Athen i stormaktstiden mindre demokratisk enn eksempelvis dagens Norge. Ifølge andre kriterier, slik som beslutningsjevnlikhet og effektiv deltagelse var det gamle Athen langt mer demokratisk enn vårt samfunn. Her til lands er det svært stor forskjell på en stemme fra Finnmark og en stemme fra Oslo, den praktiske utformingen av vedtak er så til de grader overlatt til forvaltningen at vårt system kan minne vel så mye på et teknokrati som et demokrati, og mye av den reelle makten ligger dessuten hos beslutningsorganer utenfor statens grenser, ikke minst i Brussel.

I alle tilfeller ble ikke athenerne mindre krigerske av å være demokratiske. Spartanerne var lenge langt mindre krigslystne enn sine demokratiske rivaler. Og andre demokratiske bystater var på ingen måte forskånet fra athensk aggresjon. Da Athen gikk på sitt mest alvorlige nederlag i Peleponneserkrigen, var det utenfor murene til den demokratiske bystaten Syrakus.

Vi trenger imidlertid ikke gå langt for å finne nok et eksempel på demokratier som erklærer krig mot hverandre. Mot slutten av 1941 var det kun en håndfull demokratier igjen i verden. Finland og de ulike landene i Samveldet av nasjoner var blant disse. Da Sovjetunionen den tjueandre juni 1941 ble invadert av Tyskland var Finland og samveldelandene alliert med hver sin totalitære stormakt, og befant seg på hver sin side av den gigantiske konflikten som raste i Europa. På tross av sympatien britene hadde hatt for finnenes tapre motstand mot sovjeterne i Vinterkrigen erklærte både Storbritannia, New Zealand, Australia og Canada krig mot vesle, demokratiske Finland den syvende desember. Sør-Afrika fulgte like etter.

Krigserklæringen fikk likevel beskjedne praktiske konsekvenser ettersom den finsk-sovjetiske frontlinjen var såpass langt unna de krigsteatrene samveldetroppene opererte i. Noe annet var det da Storbritannia og de to boerrepublikkene Oranjefristaten og Den sydafrikanske republikk (Transvaal) gikk til krig i 1899. Denne tre år lange konflikten kan på et vis betraktes som historiens mest «demokratiske» krig, i det minste med hensyn til antallet demokratier som var involvert i aktive krigshandlinger mot hverandre. Selv om det som skulle bli selvstendige land i Det britiske samveldet på denne tiden var kolonier hadde man folkevalgte forsamlinger i både de kanadiske og australske koloniene (Det australske samveldet før krigen var omme), New Zealand og Kappkolonien, som alle deltok med tropper på britisk side. De to boerrepublikkene var også demokratier, og hadde endog hatt en kortvarig konflikt seg imellom.

Andelen stemmeberettigede i de ulike demokratiene varierte riktignok svært mye. I New Zealand hadde selv kvinner stemmerett, noe de fikk alt i 1893, hele 35 år før moderlandet. I andre enden av skalaen fant man Transvaal, hvor verken kvinner eller fargede hadde rett til å stemme, og heller ikke hvite «uitlanders» (ikke-boere) under førti år med mindre enn fjorten års botid i republikken. Til gjengjeld kunne man stemme alt som sekstenåring, og i motsetning til de viktorianske britene (eller dagens nordmenn) valgte boerne sine statsoverhoder. At det ble stilt så strenge krav til stemmerett for utlendinger kan virke urimelig, men det kan også ses på som et lite demokratis forsøk på å overleve i møte med en flodbølge av immigranter som kom dit på grunn av naturressursene landet rommet. Og selv om langt flere har stemmerett i et moderne demokrati er det ennå ingen stater som tillater alle beboere å stemme. Kanskje vil dagens demokratier fremstå som «udemokratiske» i en fremtid hvor man, kanskje gjennom ny teknologi, finner en måte å involvere folket mer direkte i de beslutninger som blir tatt, og løser problemet med at de under stemmerettsalderen mangler representasjon?

Dette er noen få av nokså mange eksempler på at demokratier går til krig mot andre demokratier. Man kan alltids gjøre ulike definisjonstilpasninger for å få påstanden om at demokratier aldri går til krig mot demokratier til å passe overens med historiske fakta, men gjør man det forsvinner de fleste demokratiene fra det nittende århundret og tidligere ut av den demokratiske folden. Eksempelvis kan man hevde at slaveriet er en institusjon som er uforenelig med demokrati. Da har man fjernet alle de brysomme eksemplene fra antikken, samt USAs krigserklæring mot Storbritannia i 1812, så vel som borgerkrigen i 1861.

Enda flere får man luket ut om man fjerner alle former for demokrati som ikke inkluderer kvinner blant de stemmeberettigede. I så fall kommer to europeiske land som hver på sitt vis ser på seg selv som demokratiske pionérer dårlig ut, henholdsvis Frankrike, hvor kvinner fikk stemme for første gang først i 1945, og Sveits, som er en historie for seg selv. Frankrike ser på seg selv som menneskerettighetenes hjemland, mens Sveits er stolte av sitt direkte demokrati, som på mange måter er mer «demokratisk» enn vår representative, indirekte variant. En slik ordning kan ha sine ulemper, som Athen oppdaget da flertallet ble overbevist om å gi seg ut på imperialistiske eventyr, eller som da vanlige sveitsiske menn ikke syntes det var noen god idé å slippe kvinner til i stemmelokalene. Først i 1991 fikk kvinner stemme i lokale saker i kantonen Appenzell Innerrhoden, etter beordring fra den føderale domstolen i landet.

Gjør man slike definisjonstilpasninger blir demokratiets historie svært kort. Da fremstår det som meningsløst å bruke formuleringer som «i menneskets historie».

Det er likevel ikke sikkert Halvorssen mente det slik. Muligens glemte han, i intervjuets hete, de nokså mange tilfellene av demokratier som har gått til krig mot hverandre, men husket de historiske eksemplene på autoritære eller totalitære regimer som har kommet til makten på demokratisk vis. Ofte etterfulgt av krig. Napoleon III er et eksempel på en enevoldshersker som kom til makten på denne måten, og under ham var franske styrker hyppig i felten, på flere kontinenter. Mer nylig har vi sett at Hamas kom til makten gjennom valg. Flere valg ble det imidlertid ikke, men krig mot en demokratisk stat ble det. Det var likevel ikke krig mot Israel som førte til at det palestinske demokratiet kollapset.

Halvorsen er ikke alene om å hevde at demokratier ikke går til krig mot demokratier. Det er en fortrøstningsfull tanke. En forestilling som vi veldig gjerne vil skal være sann, ettersom den bærer i seg et håp om en verden fri for væpnede konflikter, om bare demokratiet en dag blir den enerådende styreformen.

Det er imidlertid også en potensielt farlig tanke, som i verste fall kan gi oss noen ubehagelige overraskelser. Krig er fortsettelsen av politikk med andre midler, hevdet Clausewitz. At dette redskapet også inngår i demokratiske staters verktøykasse bør ikke komme som noen overraskelse på oss ettersom «fredsnasjonen» Norge har deltatt i en etter hvert nokså lang rekke kriger de seneste tiårene.

Ingen av disse krigene har vært mot andre demokratiske stater, men vi har flere ganger i vår korte historie som selvstendig stat vært farlig nære. Først i 1905, da vi brøt ut av unionen med Sverige, noe som kanskje ikke ville gått så fredelig for seg om vi ikke da hadde vært rustet til tennene fremfor å anta at et demokrati aldri vil angripe et annet demokrati. Kanskje var vi mindre naive ettersom Sørstatenes erfaring med å bryte ut av en union, eller Belgias brudd med Nederland i 1830 var ikke altfor fjerne eksempler på at demokratiske stater også kan ty til våpenmakt for å holde en union samlet.

Da Norge okkuperte Øst-Grønland i 1931 kunne dette i seg selv betraktes som en krigshandling, selv om det aldri kom noen krigserklæring. Norge hadde dessuten en hauk som forsvarsminister, i form av den senere landsforræderen Vidkun Quisling, som var villig til å bruke flåten for å sette makt bak kravet. Heldigvis klarte Folkeforbundet å løse tvisten på fredelig vis, en av organisasjonens få triumfer.

I 1940 var vi igjen farlig nære å havne i konflikt med en demokratisk stat. Britene hadde ved flere anledninger krenket norsk suverenitet langs kysten vår, med Altmark-affæren som et dramatisk høydepunkt. Enda verre var det at britene hadde planer om å besette Narvik. Verken demokratiske Storbritannia eller totalitære Tyskland lot seg bevege av norske henvisninger til folkeretten. Like lite som det ville nyttet å påpeke for britene at å minelegge kysten vår var farlig likt en krigshandling, noe demokratier ikke utsetter andre demokratier for. Visstnok. Kanskje var det, på tross av den traumatiske okkupasjonen, en heldig ting for Norge at tyskerne landet på norsk jord først?

Vi gjør nok klokt i å være åpen for muligheten av at også moderne demokratier kan ty til våpen mot hverandre. Og trolig aner mange at en slik mulighet finnes. I det minste synes det å være en utbredt bekymring for at en populist som Donald Trump, som ikke vil utelukke bruken av atomvåpen i utenrikspolitikken, faktisk kan ha en reell sjanse til å vinne makten, på demokratisk vis, i verdens mektigste land.

Det er en gammel bekymring, som Platon ville kunne nikket gjenkjennende til. I et reelt demokrati vil det alltid være en fare for at en demagog med evne til å forføre massene vil lede staten ut i krig. Det skjedde i antikkens Athen, og det kan skje i dag.

Det er bra å tro på det gode i mennesket, men vi gjør lurt i å minnes at vi også er i stand til å gjøre hverandre vondt. Og demokrater er mennesker de også.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Redigert 9.6.2016.

 , , , ,