Aktuelt, Ukategorisert

Den vandrende jøde

fevaag-oppdatere      |      18. juli 2016

Forestillingen om den vandrende jøde har dukket opp i et forvirrende mangfold av versjoner i ulike europeiske land og i ulike tider, og har blitt brukt og misbrukt til en lang rekke ulike formål. 

Av Oskar Tobias Henriksen

Slik forestilte Gustave Doré seg at den evige jøde så ut. Kilde: Wikimedia Commons.

Slik forestilte Gustave Doré seg at den evige jøde så ut. Kilde: Wikimedia Commons.

En Skomager har jeg været
Boet i Jerusalem.
Kristus haver jeg vanæret,
Var en gudsbespotter slem.
Jeg ei Medynk føle lod
Over det uskyldig Blod.
Derfor maa jeg nu omvandre
Mig til Straf
Som Speil for andre.
(Fra Vest-Agder, nedskrevet 1881)

Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» (Matteus 27,24-25).

 

En armensk biskop forteller om Josef

I 1228 fikk England besøk av en armensk erkebiskop på pilegrimsreise. Denne tilsynelatende navnløse biskopen var forståelig nok sliten etter den lange reisen og tok inn på St Albans-klosteret, i St Albans, omtrent tre mil nord for London. Dette stedet skilter for øvrig med Storbritannias første kristne martyr (St Alban, om det skulle være noen tvil), Storbritannias eldste kristne kultsted med sammenhengende praksis frem til nå, samt en av Storbritannias største katedraler, så det kan virke som et passende feriested for en erkebiskop.

I alle tilfeller endte han i samtale med klosterets innvånere og spurte og fortalte om dette og hint, og ble etter hvert spurt om «han noensinne hadde sett eller hørt noe til Josef, en mann som det var mye snakk om i verden, som, da Vår Herre led, var til stede og snakket til ham, og som fortsatt lever til bevis for den kristne tro».

Svaret, via tolk, var at erkebiskopen kjente denne mannen godt, og til og med hadde hatt ham til middag like før turen vestover.

På spørsmål om hva som egentlig hadde foregått mellom denne Josef og Jesus, ble følgende historie fortalt: Da jødene trakk Jesus inn for Pontius Pilatus for at han skulle dømmes, fant ikke Pilatus noe grunnlag for dødsstraff og bad jødene dømme ham etter sine egne lover. Da ble jødene høylytte, noe som førte til at Pilatus løslot Barabbas og lot dem korsfeste Jesus. Tilfredse trakk de ham ut, forbi Pilatus’ dørvakt, Kartaphilus, som slo til Jesus over ryggen og spurte hvorfor han somlet slik.

Jesus så morskt tilbake på ham og sa: «Jeg går, og du skal vente til jeg vender tilbake.»

Så Kartaphilus ventet fortsatt. Hver gang han ble hundre år gammel, vendte han tilbake til tretti – den alderen han hadde hatt ved møtet med Jesus. Siden ble han døpt og tok navnet Josef.

Etter sin noe heterodokse bibelfortelling kunne biskopen videre fortelle at denne Josef for tiden oppholdt seg mye i Armenia og andre østlige land, stort sett i selskap med biskoper og andre geistlige, mens han avventet Jesu tilbakekomst. Han var en svært religiøs, alvorlig mann, som bare snakket når han ble tilsnakket av religiøse mennesker. Da fortalte han gjerne om gamle dager, om Jesu korsfestelse og oppstandelse, og mange kom for å høre på ham og få klargjort ulike Jesus-relaterte spørsmål.

Selv så han frem mot dommedag med engstelse, men håpet at det ville hjelpe ham at han hadde syndet av uvitenhet, siden Kristus jo hadde bedt med ordene: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

Vakt eller skomaker, jøde eller romer

Dette var, med unntak av turistinformasjonen om St Albans, en parafrase av historien om Den evige jøde, slik den står nedskrevet i krøniken/historieverket Flores Historiarum, eller Historiens Blomster. Forfatteren var Roger av Wendover, som var munk ved St Albans i tiden rundt erkebiskopens besøk. Direkte sitater er mine oversettelser av en engelsk oversettelse.

Munken Roger står for en av de eldste kjente versjoner av fortellingen, som dukker opp i en håndfull 1200-talls klosterkrøniker, men som deretter dør hen og later til å ha satt lite spor etter seg, før den ulykkelige og udødelige vandreren oppnår et karrieregjennombrudd rundt om i Europa fra sent 1500-tall. Det første skriftlige sporet av skikkelsen fra denne perioden, en anonymt forfattet tysk pamflett eller folkebok fra 1602, gjengir et angivelig møte mellom ham og slesvigbiskopen og reformatoren Paulus von Eitzen (1521-1598) i Hamburg i 1542 (i en fortale som utgir seg for å være fra 1564). Her er han blitt skomaker og har fått navnet Ahasverus. Både navn og stilling har i stor grad hengt ved ham siden, i hvert fall i Sentral- og Nord-Europa, sammen med en annen variant av fortellingen: Jerusalems skomaker, som han også ofte kalles, ble sint på Jesus fordi denne ville hvile seg ved huset hans på vei til Golgata, og bad ham pelle seg vekk. Jesus svarte, i én versjon: «Jeg vil stå her og hvile, men du skal gå til den ytterste dag.»

Her er synderen dessuten utvetydig jøde, i motsetning til i den første fortellingen vi så på, hvor det kanskje er rimeligst å anta at han, som vakt for en romersk guvernør, var romer. Ahasverus var også en fellesbetegnelse på jøder i datidens Tyskland. I tillegg har selve den evige vandringen kommet i fokus på dette tidspunktet – i motsetning til hos munken fra tidligere.

Hvorfor han ble tillagt skomakeryrket har forundret folklorister, men kan kanskje best forklares med at skomakere tradisjonelt var omreisende håndverkere. Ifølge enkelte folkelige forestillinger skal han bære verktøyet sitt på ryggen til dommedag. Den folkelige forklaringen på selve vandringen er ellers gjerne at han er rammet av en slags rastløshetens forbannelse. I noen fremstillinger er det bare i julen han kan hvile.

Wandering_Jew (1)

Forestillingen om den evige jøde ble også brukt i antisemittisk øyemed. Treskjæring av S.C. Dumon fra 1852, som siden ble brukt som en illustrasjon av nazistene. Kilde: Wikimedia Commons.

I Tyskland skulle ulike versjoner av fortellingen dukke opp igjen og igjen i bøker og pamfletter, med stadig tydeligere antisemittiske tendenser. La oss som eksempel sitere en dansk 1631-utgivelse, oversatt fra tysk: «Gud vilde haffue hannem [Ahasverus] indtil den Yderste dag til it leffuendis Vidnisbyrd imod Jøderne. Paa det de Wtroendis oc Wgudelige skulle Christi Død oc Pine ihukomme / oc dennem til plict oc bod igien omuende». [Oversettes omtrent til: «Gud ville bevare ham [Ahasverus] til den siste dag som levende vitnesbyrd mot jødene. Slik skulle de vantro og ugudelige minnes på Kristi død og lidelse og omvendes til plikt og bot.»]

Det påpekes imidlertid også at Den evige jøde selv ville få god behandling av Gud, siden han oppriktig angret og bad om tilgivelse. Så det burde være håp for enhver, i hvert fall i teorien. Enkelte har sett fortellingen som en advarsel til jøder om at deres status som «ekte mennesker» avhenger av å omvende seg til kristendommen og ta i mot dåpen.

Denne skomakeren, eller vakten (eller var han en av yppersteprestens folk?), har siden dukket opp rundt om i Europa, og nedskrevne fortellinger om ham finnes i ulike genrer på en rekke ulike språk, enten som originaltekster eller oversettelser – og ofte modifiseringer – av andre tekster. Ovennevnte beretning fra 1602 ble for eksempel utgitt i både Flandern, Danmark, Sverige (19 utgaver!), Estland, Italia, England, Spania, Portugal, Polen og Ukraina – blant annet. I Tyskland kom den i 20 utgaver bare i 1602. Slike utgaver inneholdt ofte også informasjon om hvor jøden nylig var blitt sett, først og fremst i det aktuelle landet. En finsk utgave fra så sent som 1907 byr på den unike opplysning at han var blitt sett blant soldatene i den italienske hær i Tripoli, i Libya. Dessuten kan man finne ham behandlet og fortolket i romans form, skillingsviser, teaterstykker, lyrikk, epikk også videre – av anonyme forfattere så vel som størrelser som H. C. Andersen, Ludvig Holberg og Goethe (som riktignok ikke kom lenger enn til skissestadiet med diktet sitt). I tillegg kommer mengder av rene øyenvitneskildringer og overleveringer på folkemunne, nedtegnet av folklorister og liknende.

Fortellingen slik den fremstår på folkemunne og i folkebøker har som oftest de samme grunnelementene, men det forekommer enkelte betydelige avvik. For eksempel blir han i ett ungarsk skrift forbannet av Moses heller enn Jesus. I et annet forbannes han for å ha vanhelliget nattverdsbrød – som begynte å blø da han slo det – og han forvandles til en ulv, som deretter vandrer rundt i menneskeskikkelse.

Denne jøden har blitt beskrevet som en høy, hengslete mann med langt hår og gigantiske, gjennomtrengende øyne. Noen ganger rundt tretti år gammel, noen ganger rundt hundre, men med et lys i øynene, en visdom i stemmen og en smerte i fremtredenen som er flere århundrer gammel.  Alternativt kan han være liten og mosegrodd – kanskje på størrelse med en høne. Han har også blitt beskrevet med mose på tennene. Hår og skjegg har ofte vært langt og snøhvitt, ansiktet kan ha vært stygt og furet og gitt assosiasjoner til en blære(!) eller til never. Han har også vært bemerkelsesverdig pen, eller han har bare vært en hvit skygge. Noen ganger har han vært kledt i filler, noen ganger mer fornemt: Et nordisk eksempel oppgir hestehårsfrakk, kamelskinnsbukser og tigerskinnshatt, et annet en pelsfrakk som gjør ham usynlig. Eventuelt kan han gjøre seg usynlig på egen hånd, hvis noen nevner ham. Han har også hatt fine klær som ikke kan skitnes til, og gjerne en vandringsstav.

Ifølge én forestilling bar fotavtrykkene hans korsets tegn. Han har også hatt sko som aldri kan slites ut. Han har glidd bortover snarere enn gått. Han har vært skyggeløs. Han har vært ekstremt sulten eller tørst og tigget om mat eller drikke, og ulykke har rammet de som nektet å hjelpe, mens han gjør godt mot de som hjelper. Han har ikke hatt lov til å motta almisser av noe slag. Han har ikke trengt å motta almisser av noe slag, siden Gud selv sørger for ham – og gir derfor alt han får videre til de fattige, eller later som om han spiser hvis han får mat. Han har vært umulig å lenke fast eller låse inne. Han har blitt utvist fra alle steder, selv havet. Han har vært immun mot kanonild og piler. Han har overlevd å kaste seg i både Etna og Vesuv. Han har varslet sult og sykdom. Han har helbredet sykdom. Han har hatt profetiske evner. Han har vært krigsvarsel. Han har vært dommedagsvarsel. Han har vært tegn på at det fortsatt er lenge til dommedag. Han har vært Antikrist som skulle samle troens fiender (ventet i Moskva i 1666). Han har kjempet for korsfarerne. Han har forutsett herskeres og stormenns undergang. Han har velsignet plogen og gjort åkrene fruktbare. Han har lent seg mot plogen på julaften og gjort at ingenting vil gro i furen etter den – og derfor måtte man holde plogen inne den dagen.

Denne siste forestillingen har vi i hvert fall fra Skandinavia, hvor denne jøden pleide å dukke opp i de ulike landene før noen andre jøder hadde bosatt seg der. Men han har behersket språket hvor enn han kom, så det har nok vært en fordel i områder hvor ingen deler hans kulturbakgrunn. De antisemittiske tendensene har i enkelte lands tradisjoner blitt nokså svake, og i for eksempel Finland nevnes sjelden etnisiteten hans.

Den vandrende jøde som en analogi på det jødiske folket, blir fornektet av jordens folk, symbolisert med ulike flagg. Litografi fra 1901 basert på en tegning fra 1800-tallet av Joseph Ferdinand Keppler. Kilde: Wikimedia Commons.

Den vandrende jøde som en analogi på det statsløse jødiske folket, blir avvist av jordens nasjoner, symbolisert ved ulike flagg. Litografi fra 1901 basert på en tegning fra 1800-tallet av Joseph Ferdinand Keppler. Kilde: Wikimedia Commons.

Kjære mytiske skikkelser har mange navn 

Sammen med dette mangfoldet fremstillinger fulgte en kaskade av ulike navn. I middelhavslandene ble han allerede på 1200-tallet kalt Buttadeus, noe som etter hvert ble til eksempelvis Buttadeo i Italia, Boutedieu i Frankrike og Votadio i Spania og Portugal. I tillegg har han på ulike steder blitt kalt slikt som Allverdens skomaker, Jerusalems skomaker, Den vandrende/evige jøde, Den uopphørlig løpende jøde, Den udødelige jøde, Isaac Laquedem, Poor John, Johannes Buttadeos, Nikodemus, Nikko, Juan Espera en Dios, Juan de Voto a Dios, Giovanni Servo di Dio, og altså Ahasverus. Eller simpelthen Jøden.

«Buttadeus» og dens avledninger kan oversettes fra et grammatisk ukorrekt vulgærlatin til noe slikt som «Gud-slåer» – jamfør historiene der han slo Jesus. «Kartaphilus» betyr tilsynelatende, fra gresk, «Godt elsket», og blant annet derfor har forskere tolket ham som apostelen Johannes – den Kristus elsket. Som vi så over, kalles han da også Johannes på ulike språk (Juan, Giovanni, etc). En sannsynlig inspirasjonskilde finner vi i Johannesevangeliet kapittel 20, der Peter spør Jesus hva som skal skje med disippelen Jesus elsket, og Jesus svarer: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» Evangeliet legger til: «Det ryktet kom da ut blant søsknene at denne disippelen ikke skulle dø.» Det hebraiske navnet «Josef», som Kartaphilus ifølge munken Roger tok da han ble døpt, skal kunne oversettes til «Jahve vil øke», og det har vært foreslått at det viser til en økning av Guds nåde over denne synderen. Slik får de fleste av navnene et positivt aspekt, og kan fremheve vandreren som et sannhetsvitne mer enn noe annet. Unntaket er «Buttadeus», som sammen med de fleste bevarte legendene later til å fokusere på at han gjør bot for sine synder. Navnet «Johannes Buttadeos» blir dermed paradoksalt og kan peke mot det komplekse og tvetydige ved skikkelsen – noe som også understrekes av alle de motstridende forestillingene nevnt ovenfor.

Kanskje særlig i den litteraturen som tar for seg Den evige jøde på 1800-tallet, blir han mer av et universelt symbol for mennesket som synder og dets problematiske forhold til Gud.

Men ikke minst har han blitt analysert som den Andre, eller det fremmede – avvikeren, den som står utenfor samfunnet. En rolle jødene som folk er godt kjent med.

Religioner.no-lenker: