Aktuelt, Ukategorisert

Det begynte som ironi, men endte som en åndelig reise

hansolavarnesen      |      12. oktober 2016

Hvor langt vil automatiseringen gå? Vil maskiner en dag tilby åndelige tjenester? Det var spørsmålet Oliver Sturm stilte seg da han fikk ideen til bønneautomaten. 

Tekst og foto av Hans Olav Arnesenbonneautomat-lite-bilde

I et hjørne av et lite hipsterpreget marked i Berlin står det en svært spesiell maskin. For dem som er gamle nok til å huske slikt, minner den til forveksling om de gamle passfotoautomatene som pleide å være utplassert ved jernbanestasjoner og lignende trafikknutepunkter, inntil digitalkameraer og smarttelefoner gjorde dem overflødige.

Maskinen i Arminiumsmarkthalle er imidlertid ikke bemerkelsesverdig fordi den er en levning fra en svunnen tid, slik som de få bevaringsverdige telefonkioskene som ennå finnes spredt rundt i Oslo. Det er dens helt spesielle innhold og funksjon som gjør den unik.

Det er en gebetautomat. En bønneautomat.

Hva er hensikten bak en slik maskin? Er det satire? Er det en kunstnerisk kritikk av kommersialiseringen av religion? Gjør den narr av religion, av kapitalisme, eller begge deler?

Religioner.no har møtt bønneautomatens skaper, Oliver Sturm, i hans koselige, smakfullt dekorerte leilighet i Berlin, kun en kort spasertur fra markedet hvor bønneautomaten i øyeblikket står på utstilling.

Undergrunnsbaneorakler og fundamentalismens fremvekst

– Det var på slutten av nittitallet, minnes Sturm. – Man kunne føle fundamentalismens fremvekst i verden. Ikke bare islamsk, men også kristen fundamentalisme i USA, så vel som den pentekostale kirken i Afrika og Sør-Amerika. Dette var før 9.11., men man kunne kjenne kraften i den religiøse vendingen veldig godt på dette tidspunktet, forteller Sturm.

– Ideen fikk jeg i New York i 1999, hvor jeg holdt på med forskning på den amerikanske forfatteren Gertrud Stein, forklarer Sturm med sin rolige, milde stemme.

 – Jeg befant meg på undergrunnsbanen, på vei mot det ortodokse jødiske strøket i Brooklyn, da jeg så en maskin. Jeg forstod ikke formålet ved maskinen, men det kom en stemme fra den. En monoton, kvinnelig stemme. For meg minnet det litt om orakelet i Delfi, som du kan vende deg til og stille spørsmål som: «Hvor gammel vil jeg bli?». «Hvor mange barn vil jeg få?» også videre.

Muligens var det reisemålet hans, det jødiske strøket i Brooklyn, som gjorde ham mer mottagelig for religiøse tanker, så vel som at han observerte blandingen av ulike hudfarger, etnisiteter, språk og livssyn i New York, som gav ham ideen om at bønner burde komme ut av maskinen. Det tok ham heller ikke lang tid å bestemme seg for at maskinen burde se ut som en alminnelig passfotoautomat.

– I begynnelsen var ideen svært ironisk, forklarer Sturm. – Jeg undret meg: «Hvor langt vil automatiseringen gå? Vil selv bønner bli tilbudt av en maskin?»

Det tok nesten ti år før Oliver Sturm var i stand til å realisere ideen, og i mellomtiden hadde han rikelig med anledninger til å diskutere den med et bredt spekter av mennesker. Det ble klart at folk reagerte svært sterkt på ideen, og han innså at den hadde en slags kraft. En dag spurte en teaterdirektør i Berlin ham om han ville bygge den i forbindelse med et prosjekt de planla, som hadde et religiøst tema.

– Jeg svarte: Selvfølgelig!

Du nevnte at ideen i utgangspunktet var ironisk. Har det endret seg?

– Ja, det har endret seg. Ikke på den måten at det ironiske elementet er borte. Maskinen er fremdeles svært provokativ. Den kunstneriske spenningen i prosjektet er mellom den kalde maskinen, og den varme følelsen av en indre dialog med Gud – kulde og hete, forteller Sturm.

– Men i løpet av konstruksjonen av maskinen, og mens jeg samlet inn bønner og besøkte mange kirker og andre religiøse samfunn, fikk jeg en så varm og intens mottagelse. Denne erfaringen endret det ironiske aspektet for meg, eller snarere tilførte nye elementer til det ironiske. Et svært seriøst aspekt ble tilført da jeg så hvor bredt og mangfoldig det religiøse landskapet her i europeiske byer er. Selv i Berlin, den europeiske opplysningens hovedstad, er den religiøse underverdenen svært livlig og veldig kraftfull. Og etter at maskinen ble bygget, og sendt til ulike steder i Europa, så jeg hvordan konteksten maskinen ble utstilt i virkelig endret måten den ble tolket på. I de fleste tilfeller har den blitt fremvist i en rent kunstnerisk sammenheng, hvor alle har forstått maskinen som et stykke kunst. Det er den selvfølgelig, men bønneautomaten kan også betraktes som en maskin som tilfredsstiller urbane behov. Som en sigarettmaskin.

Sturm forklarer videre at maskinen viste at den hadde en verdi utover det kunstneriske da den ble plassert på steder hvor det ikke fremstod som like selvfølgelig at maskinen var et kunstobjekt.

– Da maskinen for første gang forlot sin rent kunstneriske kontekst, og ble vist her i markedet, reagerte folk svært annerledes på den. Maskinen ble en del av dagliglivets rutiner. Jeg så mennesker som gikk inn i maskinen og virkelig tok bønnene innover seg og ble beveget av dem. Da maskinen stod plassert i Konderdorf, som er et sted for barn og migrantfamilier, så jeg dem bruke automaten hvor de fant bønner fra hjemlandet sitt, på deres eget språk. Da innså jeg at den kunne ha en seriøs funksjon for mennesker.

I tillegg til å være et kunststykke kan den altså stilne hjemlengselen til migranter, men finnes det mennesker som bruker den primært til åndelige formål?

– Kun et fåtall, tror jeg. Jeg har blitt fortalt at her i markedshallen er det enkelte som kommer jevnlig og lytter til de samme, spesifikke bønnene, noe som for meg tilsier at de bruker den til religiøse formål. Men de fleste gjør ikke det. De bruker den som en informasjonsboks, for å finne ut hvordan en jesidi, ahmadijja, ba´hai eller alevibønn høres ut. Vanligvis sjeldne religioner som de ikke har hørt om før. Fra eksotiske steder, voodoo, etcetera.

Har maskinen fremprovosert noen negative reaksjoner fra de religiøse miljøene?

– Ikke så mye fra de religiøse miljøene. De negative reaksjonene kommer fra ateister som sier at bønneautomaten er reklame for religion, og at eieren kun vil tjene penger. De er forarget over det kommersielle aspektet, og spredningen av religiøst innhold. Noen kritiserer det faktum at det finnes én bønn fra scientologien i den, som jeg inkluderte med hensikt, så vel som voodoo og underlige kulter. Ateistene bruker dette som et argument mot maskinen, og hevder at det er et scientologiprosjekt.

Innvendingene mot den kommersielle utnyttelsen av religion faller på sin egen urimelighet, da bønneautomaten er gratis å bruke, selv om det riktignok finnes et myntinntak på den. Scientologikritikken ble derimot rettet fra høyt politisk hold i Hamburg. Der hadde man hatt et problem med Scientologikirken som kjøpte opp store mengder eiendom i sentrum, og den lokale regjeringen hadde utnevnt en ansvarlig for religiøse sekter og såkalte farlige utviklinger innenfor dette feltet (Ursula Caberta journ. anm.). Hun gav et langt intervju i Hamburger Morgenpost hvor hun hevdet at bønneautomaten var farlig og promoterte scientologi. Det tyske miljøpartiet kastet seg også på kritikken. En rekke aviser, inkludert Der Spiegel, reagerte på dette, og flere av dem latterliggjorde den malplasserte kritikken.

Selv betegner Sturm kampanjen mot bønneautomaten som «absurd».

– Det er interessant å se hvordan disse rasjonelle menneskene utvikler en slags magisk tenkning hvor de frykter at bønnens akustikk på en eller annen måte kan påvirke folks sinn.

oliver-sturm-foto-hansolavarnesen-6

Oliver Sturm

Et pågående arbeid

Hvordan gikk du frem for å velge ut hvilke bønner som skulle inkluderes, og fra hvilke tradisjoner?

– Mitt hovedmotto var mangfold, å vise så mange ulike religioner og bønner som mulig, og samtidighet, å vise dagens religiøse landskap, inkludert nye kulter.

Sturm legger til at det er mange hvite områder på det religiøse kartet i arkivet, og han ikke er tilfreds med omfanget av materialet han klarte å samle i løpet av de ni månedene han hadde til rådighet. Han planlegger derfor en andre innsamlingsfase, som vil fylle arkivet med nye bønner.

Er det noen religiøse samfunn du ikke vil inkludere?

– Den kunstneriske ideen er at en maskin er kald og maskinen skiller ikke mellom bønnene. Enhver dialog med Gud, enhver bønn, kan inkluderes i maskinen.

Ville en satanisk bønn være greit?

– Ja, det ville vært mulig.

Hva med ironiske religioner, som Det hellige flygende spagettimonsterets kirke?

– Ja, hvorfor ikke? Når jeg gjennomfører min andre innsamling av bønner kan jeg kanskje ha med en meny med groteske bønner, eller noe i den retning.

Sturm legger til:

– Dette er et pågående arbeid. Det er et livsverk å fylle maskinen med bønner. Jeg ville gledelig fortsette dette arbeidet, å fylle bønneautomaten med så mange bønner som mulig.

Konsulterte du religionsvitere underveis i prosjektet?

– Ja, jeg gjorde det, men i den neste fasen vil jeg gjøre det på en mer fundamental måte. Besøke professorer på universitetene, og spørre dem om hvilke bønner som burde være med. Alle institusjonene hvor maskinen har vært utstilt har gitt meg tilbakemeldinger på hva som er imperfekt fra deres synspunkt. I går fikk jeg en telefon fra Köln, hvor Den katolske kirke viser den frem på ulike skoler, og de fortalte meg at en kvinne hadde pekt på noe som ikke var korrekt. Jeg takket dem og sa jeg skulle rette på det.

Sturm påpeker at han har studert litteratur, filosofi og sosiologi, men ikke religionsvitenskap. Likevel forsøker han å oppfylle vitenskapelige, metodologiske kriterier, men det er ennå stort rom for forbedringer.

Tror du at automaten vil kunne fylle åndelige formål for folk om du får oppfylt ambisjonene dine for automaten?

– Jeg tror det er mulig. Det avhenger av hvordan den enkelte bønnen påvirker den enkelte bruker. Selv hadde jeg erfaringen av at særlig tre-fire bønner påvirket meg dypt, og dro meg inn.

Så dette har vært en åndelig prosess for deg?

– Ja, naturligvis. Jeg har en slags religiøs tråd i livet mitt som på en måte var intens, og på en annen overfladisk. Jeg ble oppdratt i en protestantisk familie, men foreldrene mine var ikke veldig religiøse. Vi dro i kirken rundt jul og påske, og det var alt. Folk som døde ble begravet på kristent vis. Jeg hadde imidlertid lenge sunget i kor, i tjuefem til tredve år, og arrangert to operaer med religiøst tema, en om Paulus og hans Damaskus-øyeblikk, og en om Nebukabnesar som ble gal. Så jeg kom i kontakt med religion gjennom livet mitt, men utdannelsen min preget min måte å tenke på i en logisk, filosofisk retning, og Gud spilte ikke noen stor rolle i livet mitt. Men i prosessen med å skape bønneautomaten var jeg i en permanent dialog med min egen relasjon til Gud, og det var ganske intenst.

Var det da fremdeles på et intellektuelt nivå, eller var det en åndelig erfaring?

– Begge deler. Det var også en åndelig opplevelse, konkluderer Sturm. – Jeg tror hele prosjektet er en åndelig prosess.

Religioner.no-lenker: