Aktuelle meninger, Ukategorisert

Dumme kristne

fevaag-oppdatere      |      22. mars 2016

Er det slik at kristne legger fornuften til side til fordel for blind tro? Det at flere av vår sivilisasjons mest fremstående tenkere også har vært hengivne kristne er kanskje tilstrekkelig svar på dette spørsmålet, ifølge Matthias Matthiesen. 

 Av Mattias Matthiesen
12516478_10157208450185131_1983758495_nAv grunner ukjent for meg har mennesker inntrykket av at den kristne tro handler om blind overgivelse til ubeviselige påstander, og at den står i direkte konflikt med normal vitenskap og fornuften selv.

De siste få århundrene har det vokst frem en skepsis til kristendommen og religion generelt, spesielt i nyere tid i kjølvannet av religiøs ekstremisme. Allerede på 1800-tallet begynte det å oppstå en rekke myter, som at Bibelen førte til feilaktig tro på en flat jord blant middelalderens europeere, eller at Kirken har bekjempet og holdt tilbake vitenskapelig utvikling gjennom århundrer. Disse er forøvrig begge falske myter som dessverre har fått stort fotfeste blant folk flest, og det finnes langt flere. Angående den påståtte kampen mellom kristendom og vitenskap påpeker Harvard-historiker Steven Shapin,

In the late Victorian period it was common to write about the ‘warfare between science and religion’ and to presume that the two bodies of culture must always have been in conflict. However, it is a very long time since these attitudes have been held by historians of science. Shapin, S. (1996). The Scientific Revolution. University of Chicago Press. p. 195.  

Faktisk er det en rekke historikere som mener det kristne tankegodset var blant de viktigste faktorene som bidro til at den vitenskapelige revolusjonen kunne finne sted i Europa.1 Kanskje forteller det oss noe at de første universitetene var kristne instutisjoner (e.g Universitet i Oxford og Universitetet i Paris), og at vitenskapens store kjemper typisk også var hengivne kristne.

Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens Vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå å legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at:

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette

 


  1. Noll, Mark. «Science, Religion And A. D. White». N.p., 2009. Web. 29 Des. 2015.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen Epistemisk.org.

 , ,