Aktuelt, Ukategorisert

Erdogan og Gulen-bevegelsen: Fra fornuftsekteskap til kamp på liv og død

fevaag-oppdatere      |      28. juli 2016

Hvordan kunne forholdet mellom Gulen-bevegelsen og Erdogans regime gå fra samarbeid til åpent fiendskap? 

Av John Færseth

Fetullah Gulen. Kilde: Fgulen.com - Wikimedia Commons.

Fetullah Gulen. Kilde: Fgulen.com – Wikimedia Commons.

I kjølvannet av kuppforsøket for snart to uker siden har Tyrkias president Recep Erdogan satt i gang en voldsom utrensking der minst femti tusen offentlig ansatte i hæren, politiet, dommerstanden og akademia har fått sparken. Store deler av den militære ledelsen er arrestert, mens over tjue tusen lærere og universitetsansatte har fått beskjed om å trekke seg.

Utrenskingen blir i stor grad rettet mot personer som mistenkes for å være tilhengere av den islamske Gulen-bevegelsen, oppkalt etter grunnleggeren Fethullah Gulen. Gulen-bevegelsen har drevet en lang rekke skoler og utdanningsinstitusjoner i og utenfor Tyrkia. Mange tidligere studenter og elever har etter hvert fått viktige posisjoner i politi, rettsvesen og det militære, som de nå blir forsøkt fjernet fra.

Mens bevegelsen og Erdogans parti AKP samarbeidet de første årene etter at partiet kom til makten, har de siden 2010 vært i en stadig mer intensivert maktkamp. Gulen har fått skylden for kuppforsøket, og blitt sammenlignes med en pest som må utryddes.

Anne Ross Solberg er religionsviter, med Tyrkia som spesialitet. Hun har brukt mye tid på Gulenbevegelsen, som er aktive både i Tyrkia og i andre land – inkludert Norge.

Er det vi ser en utrensking av Gulen-sympatisører?

– Det er helt klart den uttalte hensikten, men det er høyst usikkert om alle de som nå mister jobben, eller blir arrestert, faktisk har noen tilknytning til den, og langt mindre noen tilknytning til kuppforsøket. Det er en såpass stor opprydningsaksjon på gang at terskelen for å bli regnet som Gulen-tilhenger nok er temmelig lav. Det dreier seg om alt fra folk som har vært aktive i bevegelsen lenge til folk som bare har gått på en av skolene deres, eller skrevet i aviser tilknyttet bevegelsen.

Hvor mange tilhengere har bevegelsen egentlig?

– De er helt klart den største og mest innflytelsesrike religiøse bevegelsen i Tyrkia, men det er vanskelig å anslå antall tilhengere ettersom de ikke er noen medlemsorganisasjon. Til Gulen-bevegelsen regner man et stort globalt nettverk av blant annet skoler, foreninger, medieforetak og forretningsvirksomheter.  En del av dette nettverket består av mennesker som har blitt sosialisert inn i bevegelsen i Tyrkia på åtti- og nittitallet, som bodde på studenthjem drevet av bevegelsen og deltok i lesesirkler der de studerte Gulens ideer. Mange av disse ble oppfordret av bevegelsen til å dra utenlands og opprette skoler, og «tjene» ut ifra Gulens idealer. Derav navnet de selv kaller seg, «Hizmet», som betyr å tjene. Slik utviklet Gulen-bevegelsen seg til en global bevegelse.  Andre har blitt involvert i bevegelsens virksomheter i voksen alder, av sympati for Gulens ideer, eller av mer pragmatiske årsaker.

Anne Ross Solberg. Eget foto.

Anne Ross Solberg. Eget foto.

Utdanning og islamsk modernisme

Gulen-bevegelsen baserer seg på tankene til Said Nursi (1877-1960). Nursi var bekymret for økende innflytelse fra vestlige ideer om sekularisme og materialisme, og forsøkte å forene islam med moderne vitenskap og tankegods for å revitalisere den islamske troen.

– En av de viktigste bærebjelkene i bevegelsen har hele tiden vært utdanning. I stedet for klassiske koranskoler ville Nursi ha et ben i den moderne verden, og mente at utdanning var viktig og da særlig naturvitenskapene, fordi det var gjennom dem man forstod skaperverket. Derfor har bevegelsens skoler hele tiden hatt stor vekt på disse fagene, og ofte gjort det skarpt i internasjonale kunnskapskonkurranser. Gulen snakket også om viktigheten av å nå barn og unge, og skape det han kalte «en gyllen generasjon» som skulle være etisk og moralsk bevisst, men også akademisk framgangsrik , forteller Anne Ross Solberg.

Bevegelsens privatskoler finnes over hele verden. De er ikke religiøse skoler, og følger stort sett landenes læreplaner Lærerne håper derimot at de ved å framtre som gode eksempler, skal vekke en interesse for islam hos elevene. Skolene har til dels blitt opprettet med støtte fra tyrkiske myndigheter, også før AKP kom til makten, og har blitt ansett som et nyttig verktøy for å promotere tyrkisk språk og kultur.

Mens Gulen-bevegelsen har blitt godt mottatt i utlandet som en representant for religionsdialog, og en moderat, tolerant og proamerikansk tolkning av islam som tydelig har fordømt vold og terrorisme, har de blitt møtt med større mistenksomhet innad i Tyrkia.

–  Parallelt med virksomheten innad i Tyrkia og i utlandet har det fra starten kommet beskyldninger i Tyrkia om at bevegelsen har prøvd å komme seg inn i viktige posisjoner med ulike midler, og at de har en skjult agenda gjemt bak et mildt og moderat ytre   Helt siden åttitallet har Gulen oppmuntret tilhengerne til å gjøre karrierere i militæret, rettsvesenet og politiet. Dette er ikke suspekt i seg selv, om man ønsker å påvirke samfunnet er det naturlig å søke seg til innflytelsrike posisjoner i samfunnet. Problemet er at dette hevdes å ha foregått på fordekt og ulovlig vis, blant annet beskyldes de for å ha skaffet tilgang til svarene på inntakseksamener.

Felles røtter

Gulen og Erdogans parti har begge røtter i Naksibendi-brorskapet, en etterfølger av de gamle ottomanske sufi-ordenene som ble oppløst etter opprettelsen av den tyrkiske republikken i 1922. Samtidig tilhører de to ulike tradisjoner som har gått hver sin vei.

– Det moderne Tyrkia har vært preget av to hovedstrømninger av islamsk aktivisme, sier Anne Ross Solberg. – Den ene er den retningen som Erdogan tilhører, en gren av Naksibendi sentrert rundt sjeik Mehmed Zahid Kotku (d. 1980). Naksibendibrorskapet har alltid vært politisk engasjert, og det var ut av dette brorskapet at en særegen tyrkisk variant av politisk islam vokste fram. Kotkus disippel, Necmettin Erbakan, som gjerne omtales som bestefaren til politisk islam i Tyrkia, formulerte et program for politisk islam kalt Milli Görus. Erbakan har ledet flere politiske partier i Tyrkia, hvorav det siste ble forbudt. Velferdspartiet, var det partiet Erdogan var ordfører for i Istanbul. Da Velferdspartiet ble forbudt etter det såkalte postmoderne kuppet i 1997, splittet den islamistiske bevegelsen seg, og en reformistisk gruppe tidligere Velferdspartimedlemmer, inkludert Erdogan, stiftet AKP og  uttalte at de hadde vendt ryggen til politisk islam til fordel for demokratisk konservatisme

– Gulens tilknytning til Naksibendi er mer indirekte, ettersom han er en disippel av Said Nursi, som hadde bakgrunn derfra men startet sin egen bevegelse. Gulen er aktivistisk, men ikke uttalt politisk slik Erdogans retning er, og har tatt avstand fra politisert islam og oppfordret folk til å stemme på sentrumspartier, ikke islamistiske partier, fortsetter Anne Ross Solberg.

Hva skyldes fiendskapet?

– Gulen-bevegelsen ga tidlig sin støtte til AKPs reformistiske og ikke-islamistiske konservative politiske plattform. Denne støtten utviklet seg til en mer tydelig allianse etter 2007. Gulen-bevegelsen fikk mye friere spillerom enn tidligere innenfor statsapparatet. Det var et fornuftsekteskap som begge parter nøt godt av en tid. Selve konflikten begynte i 2012 da en riksadvokat kalte inn Hakan Fidan, sjefen for den tyrkiske etterretningen, til avhør i forbindelse med at etterretningssjefen førte hemmelige fredsforhandlinger med den kurdiske organisasjonen PKK i Oslo. Hakan Fidan er en av Erdogans mest tiltrodde menn, og Erdogan oppfattet dette som et direkte angrep fra Gulen-lojalister innen rettsvesenet. Det var etter dette at alliansen mellom AKP og Gulen-bevegelsen begynte å rakne.

– Det ble heller ikke særlig godt likt da Fethullah Gulen selv gikk ut og kritiserte Mavi Marmara-skipet til Gaza. Han tok Israels parti, og sa at man ikke kunne seile inn i farvannet til et suverent land på den måten uten tillatelse. Dette var provoserende for Erdogan, som hadde støttet ekspedisjonen. Mens Erdogan kommer fra en tradisjon  som alltid har vært antiimperialistisk, antiamerikansk og anti-Israel, gjelder ikke dette Gulen, sier Anne Ross Solberg.

En islamsk leder som støtter Israel?

– Ja, det har vært noe av det som har gjort ham populær i USA, samtidig som det har generert konspirasjonsteorier i Tyrkia om at CIA står bak bevegelsen, eller at han og bevegelsen er del av en amerikansk plan om et «grønt belte» av USA-vennlige stater i Midtøsten.

– Erdogan truet etter dette med å stenge preppkursene bevegelsen driver over hele Tyrkia, og som er viktige for mange som vil inn på universitetene. Dette forsuret forholdet mellom Gulen-bevegelsen og AKP ytterligere.  Det var imidlertid korrupsjonsskandalen i desember 2013 som gjorde at AKP erklærte full krig mot Gulen-bevegelsen. Flere AKP-ministre ble anklaget for korrupsjon, og sønnene deres ble arrestert.  I forbindelse med dette lekket det også ut opptak av en angivelig samtale mellom Erdogan og sønnen hans der de snakket om å gjemme unna en masse euro. Erdogan mente at dette var et komplott mot AKP som Gulen-bevegelsen sto bak, og det var etter dette at Erdogan begynte å snakke om Gulen-nettverket som en terrororganisasjon og som en parallell struktur som måtte bort.

Gulens eventuelle rolle i kuppet

Det er foreløpig vanskelig å si noe sikkert om hvilken rolle Gulen-sympatisører har spilt i kuppforsøket. En ubekreftet teori er at mange Gulen-tilhengere rykket inn i viktige stillinger i militæret mellom 2007 og 2013, da en rekke høyere offiserer ble arrestert og beskyldt for å ha planlagt militærkupp. Erklæringen som ble publisert på militærets nettsted under kuppforsøket inneholdt de tradisjonelle referansene til sekularisme og arven fra Atatürk, men beskyldte også Erdogan for å undergrave demokratiet.

Enkelte utenlandske kommentatorer har antydet at myndighetene selv kan ha stått bak for å få en anledning til å kvitte seg med motstandere. Anne Ross Solberg forteller imidlertid at få tyrkere hevder dette.

– Det er bred konsensus i Tyrkia, blant opposisjonspartiene, journalister, akademikere, AKPs mostandere og AKPs tilhengere om at Gulen-sympatisører var involvert i kuppforsøket. Spørsmålet er ikke om de var involvert, men i hvilken grad, og hvorvidt Fethullah Gulen selv har gitt ordre.

Det er også vanskelig å tenke seg at kemalistene i militæret alene har vært mange og sterke nok til å gjennomføre noe slikt, ettersom flere kemalistiske generaler ble anklaget for å ha planlagt statskupp og arrestert mellom 2007 og 2013, noe som virket demoraliserende på de sekularistiske kreftene i militæret. Samtidig går det imot det budskapet Gulen har fremført i en årrekke, slik han skrev i New York Times for noen dager siden. Riktig nok stemmer det ikke at han alltid har vært imot statskupp, slik han hevder i artikkelen, Gulen ga sin støtte til statskuppet i 1980, i en artikkel publisert i bevegelsens eget magasin Sizinti. Han har forsvart seg med at dette var en annen situasjon, men det stemmer ikke at han alltid har vært imot statskupp sier Anne Ross Solberg.

– Gulen og hans sympatisørers fredelige og demokratiske diskurs om toleranse og sameksistens, kombinert med velbegrunnet skepsis til Erdogan, gjør at mange utenfor Tyrkia har vondt for å tro at Gulen kan ha hatt noe med kuppet å gjøre. Men det at Gulen synes å ha inspirert mye positivt arbeid blant sine tilhengere, utelukker ikke at Gulen, eller nettverk tilknyttet Gulen, også kan ha en mørkere side, avslutter Ross Solberg.

Religioner.no-lenker: 

 , , , , , , ,