Ukas Leder, Ukategorisert

Fremtidseierskap

hansolavarnesen      |      27. juni 2016

Hans Olav ArnesenTroen på at man har eierskap på fremtiden er delt av mange bevegelser gjennom historien. Flere av disse er i dag å finne på historiens skraphaug.

Mange religiøse bevegelser har møtt en lignende skjebne, selv om de gjerne har hatt guddommelige makter på sin side så vel som skjebnen. Andre har opplevd store tilbakeskritt, men overlevd og blitt styrket av dem.

Den katolske kirke er ett eksempel. Vi nærmer oss fem hundreårsjubileet for Martin Luthers nitti fem teser. Luther var ikke alene om å være misfornøyd med kirken. Det var mange kritikkverdige trekk ved kirken på hans tid, være seg avlatshandel, stive salærer for å gi den siste oljen til de døende, eller den til dels ekstreme dobbeltmoralen og hykleriet blant de geistlige.

Undergravende kritikk av kirken var ikke noe nytt. Den engelske teologen John Wycliff hevdet på trettenhundretallet at Bibelen var den høyeste autoritet, mens han avviste pavedømmet, helgendyrking, avlatshandel med mer. Mange av hans følgesvenner endte på bålet. Jan Hus, som var en slags foregangsfigur for Luther, ble brent til døde i 1415. Det utløste en langvarig krig mot de husittiske tsjekkerne som påførte korstogshærene nederlag etter nederlag før de ble bekjempet. Selv i Italia møtte paven refsende motstand, ikke minst av munken Girolamo Savonarola, som også endte på bålet.

På tross av denne kritikken var det nok vanskelig å forestille seg at noen større europeiske stater ville melde seg ut av kirken. Både fortiden, men ikke minst fremtiden hørte kirken til. Vel var det nok mye å være misfornøyd med, men prisen for å melde seg ut var altfor høy.

Henrik VIII av England var en av de europeiske monarkene som nok hadde mye å utsette på kirken, men som slett ikke ønsket noe brudd. Faktisk utgav han i 1521 en bok som forsvarte kirkens syv sakramenter mot Luthers angrep. For dette ble han belønnet av paven med tittelen “Troens forsvarer”.

Ikke desto mindre så kongen på den utbredte misnøyen med kirken som en gyllen mulighet til å forhandle frem løsninger på de problemene som forsuret forholdet mellom kronen og pavesetet. Disse forhandlingene førte ikke frem, og til sist ble bruddet et faktum da Henrik VIII skilte seg fra sin kone Katarina uten godkjenning fra paven i 1533.

Det var flere årsaker til at Henrik gikk til et slikt drastisk skritt. Retten til å skille seg fra en kone som ikke kunne gi ham en mannlig arving var utvilsomt avgjørende. Men det var også misnøye knyttet til de geistliges rett til å dømmes for sine egne domstoler, at paven krevde inn kirkeskatt i England, og at engelske stormenn og geistlige kunne appellere til paven for støtte mot kongen i visse saker. At opp imot en tredjedel av det totale landbruksarealet i England tilhørte kirken var også en kilde til både misunnelse og ergrelse.

Henrik ville være herre i eget hus. Lyder det kjent?

Det er grenser for hvor langt man kan dra sammenligningen mellom EU og pavekirken før reformasjonen, og ikke minst er det begrenset hvor fruktbart det er å sammenligne brexit med reformasjonen.

Noen likheter er det likevel. I vesentlig grad handler det om suverenitet. Hvor mye makt og midler er man komfortabel med å dele ut til et overstatlig organ? 

EU-tilhengerne, både i og utenfor Storbritannia, har heldigvis ikke brent sine motstandere på bålet. Likevel har de beskyldt brexit-tilhengerne for å være dumme, korttenkte, nasjonalistiske, rasistiske og egoistiske. Det er vel om lag så nære man kommer å brenne noen på bålet i våre dager. Det spørs hvor klok denne taktikken har vært.

Bruddet er dramatisk og mange er bekymret. Kan det likevel komme noe godt ut av brexit, også for Norge?

Da Norge hadde sin avstemming for eller i mot EU-medlemskap i 1994 var ett av argumentene fra nei-siden at om vi først stemte oss inn, ville vi aldri kunne melde oss ut igjen. Dette var før Lisboa-traktaten som trådte i kraft i 2009, og som gav en slik mulighet.

Dette var et godt argument for nei-siden. Nå har britene vist oss at det er mulig å trekke seg ut av unionen. Det kan vise seg å bli en velsignelse for Europabevegelsen ved neste norske EU-avstemning.

Videre kan det forhåpentligvis gjøre godt for EU på sikt. Mange historikere har pekt på betydningen av reformasjonen for utviklingen av det moderne Europa. Men reformasjonen virket også vitaliserende på Den katolske kirke. Flere viktige og nødvendige reformer ble gjennomført og man tok et oppgjør med korrupte geistlige og økonomisk mislighold. 

Kanskje vil noe tilsvarende skje med EU? Mange europeere, også i kjernelandene i den gamle toll og stålunionen, som Nederland og Frankrike, er bekymret over hvor mye makt som er flyttet fra deres folkevalgte ledere til teknokrater i Brussel. Mange er også bekymret for et EU som synes å være på vei mot en slags europeisk superstat med en egen valuta, en egen grunnlov (som ble stanset av folkeavstemningene i Nederland og Frankrike) og med planer om en felles hær. 

Det er det slett ikke alle som er komfortable med. En hel del europeere ønsker seg nok tilbake til et EU, eller snarere et fellesmarked, med litt mer beskjedne ambisjoner enn som så. På samme måte som Henrik VIII ville tilbake til tiden før kirken blandet seg like direkte inn i de enkelte staters gjøren og laden som i hans tid.

Europabevegelsen i Norge har nok alt merket seg at å skjemme ut motstanderne eller å ensidig vektlegge bakdelene ved å stå utenfor EU ikke er særlig fruktbart. Skal man få nordmenn til å støtte opp om EU, eller for den saks skyld få britene til å melde seg inn i igjen en gang i fremtiden, bør man fremholde fordelene ved å delta, ikke først og fremst true med følgene av å stå utenfor. At det nå beviselig går an å melde seg ut igjen om man bekymrer seg for hvor unionen er på vei, kan muligens senke terskelen for å stemme ja ved neste anledning.

Brussel har nå fått en påminnelse om at fremtiden ikke nødvendigvis tilhører EU, uavhengig av hvilke valg de gjør og hvor i utakt med folket de tillater seg å være. Det kan være bra for Europa og ikke minst bra for EU.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

 , , ,