Aktuelt, Ukategorisert

Frykten for å kritisere islam

fevaag-oppdatere      |      25. juli 2016

Selv om offentligheten er full av islamkritikk hevdes det stadig vekk at mange er redde for å kritisere islam. Stemmer det? Og skyldes det i så fall muslimene selv, islamfrykt på høyresiden, eller en form for islamkritikkfrykt på den politiske venstresiden? 

Av Aksel M. Bjerke

Domenico di Michelino Dante and His Poem (1465) fresco, in the dome of the church of Santa Maria del Fiore in Florence (Florence's cathedral). Dante Alighieri is shown holding a copy of his epic poem The Divine Comedy. He is pointing to a procession of sinners being lead down to the circles of Hell on the left. Behind him are the seven terraces of Purgatory, with Adam and Eve representing Earthly Paradise on top. Above them, the sun and the moon represent Heavenly Paradise, whilst on the right is Dante's home city of Florence. The illustration of Florence is self referencial, depicting the recently completed and much celebrated cathedral dome inside which the fresco is painted.

På Dantes tid var det nokså risikofritt å fremstille Muhammed i billedkunst eller litteratur, slik han gjorde i Den guddommelige komedie. Freske av di Michelino i Santa Maria del Fiore-kirken i Firenze. Kilde: Wikimedia Commons.

«Jeg tør ikke å kritisere islam» skrev human-etikeren og ateisten Jakob Semb Aasmundsen (19) i Aftenpostens Si ;D-spalte, februar 2016. Aasmundsen satte ord på en følelse som ofte dukker opp i det offentlige ordskiftet – at det eksisterer et tabu mot å kritisere islam. Som prinsipiell motstander av religion følte han på en iboende selvmotsigelse når han ikke snakket om islam av den grunn at det kunne bli oppfattet som innvandringsfiendtlig og rasistisk. Finnes det virkelig en frykt for å kritisere islam i det offentlige ordskifte som gjør at islamdebatten skiller seg fra andre religionsdebatter?

Hvis så er tilfellet, hvor kommer denne redselen fra?  Er det frykten for vold, handler det om at muslimer utgjør en minoritet i Norge og må behandles skånsomt, er det fordi venstresiden har alliert seg med islam mot vestlig «imperialisme», eller er det fordi debattantene snakker om forskjellige ting og dermed misforstår hverandre?

En mangel på islamkritikk eller mangel på god islamkritikk?

Redaktør i den kristne avisen Dagen, Vebjørn Selbekk ble i 2015 tildelt Fritt Ords honnørpris sammen med redaktøren i danske Jyllands-Posten, Flemming Rose for: «deres prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid». Selbekk peker på forsvar av ytringsfriheten som en av de viktigste motivasjonene for å drive religionskritikk. Han mener at muligheten til å tale fritt uten å frykte sosiale eller fysiske konsekvenser er en sentral verdi i et fritt samfunn og at denne friheten historisk i stor grad har handlet om å kritisere autoritetsstrukturer og religion.

Vi spør Selbekk om det er nok rom for å drive islamkritikk i Norge.

–  Det er to ulike trender. Det har aldri vært mer islamkritikk enn det er i dag. Men, samtidig så synes jeg at dette er en type islamkritikk som bare skraper på overflaten. Det er fortsatt sånn at selv om vi debatterer islam så er det visse ting som fortsatt er tabu. Spørsmål som vi ikke skal stille.

Selbekk mener at selv om det nå finnes mer islamkritikk enn før har vi fortsatt til gode å se en ærlig samtale om mer grunnleggende forbindelser mellom religiøse idealer og menneskefiendtlige skikker. At vi ikke går langt nok i å identifisere forbindelser mellom religiøse fortellinger i islam og muslimske skikker.

Vebjørn Selbekk holder innlegg om islam og ytringsfrihetpå Oslo Symposium. Foto: Hans Olav Arnesen.

Vebjørn Selbekk holder innlegg om islam og ytringsfrihet på Oslo Symposium. Foto: Hans Olav Arnesen.

– Jeg føler at det er mer eller mindre opplest og vedtatt at for eksempel problemene med kvinneundertrykkelse i islam skyldes gamle patriarkalske strukturer fra muslimske land, sier Selbekk.

Han understreker at for ham er det en feilslutning å tenke at kulturelle og sosiale problemer blant muslimer egentlig ikke har noe med islam å gjøre. Selbekk går direkte til profeten Muhammeds liv, som han mener er kjernen i problemet. Ifølge ham eksisterer det en sterk motvilje blant mange samfunnsdebattanter mot å tolke problematiske trekk i enkelte muslimske miljøer i lys av islamske kilder.

Selbekk er her inne på et poeng som anføres av enkelte islamkritikere, at teologi, likesom ideologi, har en avgjørende betydning for hvordan mennesker former sine liv og etterlever sine idealer. Og siden islamsk teologi er basert blant annet på tidlige kilder om Muhammads liv, mener han at man bør se parallellen mellom disse kildene og muslimers handlinger i dag. Det er en klar logikk i et slikt standpunkt som man ikke uten videre kan avfeie, likevel kan man spørre om det tar innover seg helheten og forskjellene i muslimers religiøse liv. Ett ankepunkt mot en slik tilnærming har man sett i noe av kritikken av Hege Storhaugs bruk av kategoriene Mekka- og Medina-muslimer. Mens Medina-muslimene ser ut til å bære i seg alle de negative og skrifttro aspektene ved islam, representerer Mekka-muslimene for Storhaug i stor grad de positive og mer åndelige sidene. Spørsmålet er om en slik tilnærming legger for mye vekt på særskilt problematiske sitater fra Koranen og fortellingene fra profetens liv, når man prøver å fange opp det opprinnelige islam. Slik kan det å etterspørre en direkte sammenligning mellom hellige tekster og levd liv blant muslimer stå i fare for å bli oppfattet som en analyse av islam der man pålegger determinerende rammer for hva som er islams ‘egentlige’ budskap – ofte med negativt fortegn. Dette blir særlig tydelig når det kommer til profeten Muhammad, fordi han er det ultimate forbildet for muslimer, samtidig som kildene om han forteller en rekke historier der svært forskjellige sider ved hans personlighet kommer frem.

Hva tenker du om forskjellen på hva enkelte kilder sier og hva muslimer selv sier om Muhammed. Hvor viktig er det å peke på gamle kilder når troende kan ha et annet ideal om hvem profeten var enn det du anfører?

– Jo, jeg skjønner akkurat hva du mener. Det er viktig å ikke har et endimensjonalt bilde av profeten. Du kan finne inspirasjon i profetens liv til å gjøre gode ting og forferdelige ting. Og det blir jo da opp til den enkelte troende hva man ønsker å legge vekt på, men man kan ikke si at de negative sidene ikke har noen ting med islam å gjøre.

Samfunnsdebattant og spaltist i Morgenbladet Mohamed Abdi er enig i at man kan påpeke sammenhenger mellom teologi og levd liv, men har likevel noe å utsette på rendyrking av det perspektivet Selbekk trekker frem. Abdi presiserer at det kan finnes sammenhenger mellom islam som religion og muslimske skikker og handlinger, men at det er problematisk hvordan islamdebatten i stor grad er preget av det han kaller en kulturalisering av religion. Abdi mener at istedenfor å drøfte spesifikke fenomener som kvinneundertrykkelse eller kriminalitet for seg selv, så er mange altfor raske til å tolke dette inn i en religiøs sammenheng og tillegge islam skylden for det som grunnleggende sett er sosiale problemer.

– Folk prøver å gjøre sosiale problemer til religiøse problemer. Man skal kritisere kulturer om de er kjønnsdiskriminerende, men det blir noe annet enn å si at de gjør ditten og datten fordi de er muslimer.

Abdi mener at norsk islamdebatt til tider er preget av en ukritisk sammenblanding av diskusjon om reelle problemer og forenklede slutninger. Han mener spesielt at om det er innvandring, integrering, sikkerhetspolitikk, demografi og kulturelle gnisninger blir dette altfor raskt redusert til én ting: islam. Abdi mener at å bruke islam som forklaringsfaktor på denne måten dekker over en hel rekke andre temaer som er like relevante som religiøs tilhørighet.

Muhammed slik samtiden så ham

Dreyer Forlag.

Er muslimer for avvisende til kritikk?

Journalist Halvor Tjønn står bak boken Muhammed – slik samtiden så ham, som er basert på tidlige biografiske kilder til Muhammeds liv. For Tjønn var denne boken et opplysningsprosjekt, fordi han mener at til tross for førti år med muslimsk tilstedeværelse i Norge er kunnskapsnivået om islam og om profeten Muhammed overraskende lavt. Tjønn mener at religionskritikk i dag bør være basert på et demokratisk verdigrunnlag som bruker menneskerettighetene som målestokk. Dette kaller han tankegodset fra opplysningstiden. For Tjønn må religioner tilpasses disse idealene og ikke omvendt.

– Ortodokse muslimer har i en årrekke forsøkt å pålegge det ikke-islamske samfunnet dets egne tabuer, sier Tjønn og viser til det han kaller et tabu i muslimske miljøer mot å undersøke den historiske Muhammad nærmere. Han mener at karikaturstriden er et utrykk for denne motviljen.

– Dette førte til at svært få muslimer i Norge i det hele tatt var interessert i å diskutere min bok da den kom ut for noen år siden. Et hederlig unntak her var ahmadiyya-muslimene, som stilte opp både på debattmøter og i avisspaltene, noe de skal ha sterk ros for.

Vi spør Abdi om han kjenner seg igjen i Tjønns beskrivelse av denne tilsynelatende mangelen på kritisk engasjement blant norske muslimer. Abdi påpeker at debatt om islamske tabuer og teologi er veldig viktig, men stiller spørsmål ved hvor virkningsfulle innlegg fra islamkritisk hold er med hensyn til å stimulere til endring innen muslimske miljøer. Igjen peker han på den unyanserte sammenblandingen av religionskritikk og debatt om årsaker til sosiale problemer, og sier at samtalen ofte går i sirkel og er mer preget av forsøk på å vise hva som feiler islam enn kritikk av spesifikke holdninger. Han mener det er for mye snakk om muslimer, og etterspør samtaler som i større grad går i dialog med muslimer.

Abdi trekker frem den nye boka til Usman Rana som eksempel, og understreker at han selv har mange ankepunkter til Ranas sosial-konservative forståelse av islam, men anerkjenner ham for å henvende seg til muslimer på en måte som åpner for en samtale.

– Dette er en bok man kunne hatt en debatt om i en moské. Der man kunne ha diskutert ting som kvinnelige imamer og støtte til den sekulære staten.

Bør man velge sitt publikum i større grad i debatten?

– Det er ikke noe galt med å ha mye fokus på islam, sier Abdi, – Men noen ganger tenker jeg at det er for mye islamdebatt i samfunnet som har feil fokus. For mange kokker, for mye søl.

Abdi mener også at man i større grad bør huske på at islam er en minoritetsreligion i Norge, og at kritikk fra majoriteten således vil være preget av et misforhold i makt. Et stadig fokus på det negative ved islam vil således ha liten konstruktiv effekt, og kan forsterke en følelse av marginalisering. Dessuten vil en intern samtale mellom muslimer være mye mer effektivt enn kontinuerlig ekstern kritikk.

Vi spør Vebjørn Selbekk om hvordan man bør rette kritikk mot en minoritetsreligion.

Bør man være mildere i kritikken av minoriteters religion når dette er miljøer som kan stå svakere enn majoriteten?

– Mange er redd for at islamkritikken skal bli et dekke for rasisme, og det kan jeg være enig i, men jeg vil snu på det. Er det ikke i de miljøene der det foregår mest overgrep mot mennesker at vi må sette inn kritikken?

Halvor Tjønn. Foto: Dreyer forlag.

Halvor Tjønn. Foto: Dreyer forlag.

Venstresiden og islam

Når man diskuterer islamkritikk er det vanskelig å unngå påstanden om at én av grunnene til at det kan oppfattes som tabu å snakke om islam er hvordan venstresiden konsekvent har foretrukket å kritisere «vår egen religion», kristendommen, og vestlige stormakters klassiske og moderne imperialisme.

Når vi spør Halvor Tjønn om det finnes en frykt for å kritisere islam, peker han ikke bare på hvordan voldshandlinger og terroraksjoner har satt sine spor i islamdebatten, men at venstresidens historiske forhold til islam også har spilt en viktig rolle. Tjønn trekker frem 1968-generasjonen og gir dem et historisk ansvar for å ha definert islam som en alliert i kampen mot vestlig imperialisme. Dette mener han har bidratt til å skjerme islam fra kritikk, på en måte som vedvarer i dag.

– Mange vestlige intellektuelle unnlot å kritisere Khomeini-regimet da det kom til makten i 1979, og denne tradisjonen er blitt fortsatt til denne dag. Forunderlig nok er det stort sett personer med tilhold på venstresiden som er tilbakeholdne med å kritisere reaksjonære sider ved islam. Kritikken av disse reaksjonære sidene burde jo etter min mening vært spesielt viktig nettopp for den europeiske venstresiden.

Vi spør Adbi hva han mener om venstresidens forhold til islam.

– I dag vil du vil finne mer hold i det argumentet når man snakker om Sverige og Storbritannia enn Norge, mener han, og understreker at her til lands er dette noe som i stor grad hører fortiden  til. For ham blir det å repetere et mantra om venstresidens snillisme overfor islam mer en påstand som brukes som et refleksivt argument mot folk på venstresiden som ikke er enige med enkelte høyrevridde islamkritikeres posisjon.

Øyvind Strømmen

Øyvind Strømmen. Foto: Hordaland fylkeskommune.

Journalist Øyvind Strømmen har skrevet mye om innvandringskritikk og motstand mot islam i høyreorienterte miljøer på nettet. Vi spør ham om ståa i islamdebatten, og om han mener at mange er tilbakeholdne i sin kritikk.  

Strømmen er enig med Abdi i at man ofte ser generaliserende og forenklede utsagn i diskusjonen om islam, og tror mange har en politisk brodd som former måten samtalen føres på.

– Den som hevder at «ingen tør» har enten bodd i en hule, og da uten WiFi, i mange år, eller de kommer med en påstand som er ideologisk konstruert, sier Strømmen.

– Det finnes garantert de som ikke tør å formidle islamkritikk av frykt, for eksempel kan man gjerne tenke at satirikere og avistegnere velger å ligge unna temaet rett og slett for å slippe bråk og det som verre er. Samtidig, det er absolutt en myte at ingen tør å kritisere islam når det foregår islamdebatt i mediene, og det har blitt gitt ut sterkt islamfiendtlige bøker på store norske forlag.

 Tror du at den sterke mistenkeliggjøringen av islam i enkelte miljøer har gjort det vanskeligere å drive mer moderat islamkritikk i Norge?

– Uten tvil, og det er et tosidig fenomen. Fornuftige islamkritikere blir mer tilbakeholdne, fordi de ikke ønsker å bli slått i hartkorn med selverklærte «islamkritikere» som forfekter forenklende, fordummende eller rett ut ytterliggående synspunkter. Samtidig gjør dette at fornuftig og rimelig islamkritikk kan overøses med anklager.

Satire, tegninger og trusler

Øyvind Strømmen er altså enig i at det eksisterer en viss tilbakeholdenhet mot å kritisere islam, selv om han mener det finnes mye islamkritikk. Og det kan være at Strømmen er inne på noe man når man ser hvordan den franske satire-avisen Charlie Hebdo ofte tolkes når den publiserer en ny forside. Det er nærmest blitt en tradisjon å diskutere om Charlie Hebdo bedriver rasistisk harselering med minoriteter, da særlig muslimer, eller om det egentlig er et uttrykk for en høyaktet fransk satiretradisjon som handler om det motsatte av rasisme. Samtidig er det interessant å observere at debatten om Charlie Hebdo ikke går mellom muslimer og ikke-muslimer alene. Skillelinjene går på tvers av livssynstilhørighet. Men noen muslimers svært sterke reaksjoner har nok påvirket ikke-muslimers måter å agere på, enten ved å få folk til å flokke til ytringsfrihetsfanen, eller protestere mot det man ser på som hets mot svakere grupper.

Olav Elgvin_FAFO

Olav Elgvin. Foto: FAFO.

Samtidig er det klart at mange muslimer i Norge ikke ønsker religiøs satire, selv om de ikke skulle være prinsipielle motstandere av det. For å få inntrykk av hvordan noen muslimer selv oppfatter satire om islam, spør vi islamforsker Olav Elgvin. Elgvin gjør seg noen refleksjoner rundt synet på det offentlige ordskiftet om islam, og peker på en ny dynamikk han mener har oppstått de siste årene der det er en viss mistanke blant flere muslimer med hensyn til den egentlige hensikten bak islamkritikk og satire.

– De siste årene har vi sett at noen typer ytringer kan bli holdt tilbake, av frykt for reaksjoner fra muslimer, sier Elgvin. – Det dreier seg først og fremst om karikaturtegninger og andre typer harselering med profeten Muhammad. Noe av årsaken til at dette har blitt så sensitivt for en del muslimer, er nettopp at debattene er fulle av ting om islam og muslimer, hvor man finner alt fra fornuftig islamkritikk til fiendtlig muslimhets. Dermed kan karikaturer bli dråpen som får begeret til å flyte over.

Elgvin mener at dette har ført til at rommet for å gå i møte med islam på er minsket. Men er det noe spesielt med islam som gjør muslimer mindre mottakelige for satire?

– Alle religioner er forskjellige fra hverandre, sier Elgvin og understreker at det nok handler mer om politikk og sosiale forhold enn om islamsk teologi i seg selv.

– I India kan man for eksempel se at indiske kristne også kan reagere sterkt på harselering med kristendommen, påpeker Elgvin. Skal vi tro ham er det heller den spesifikke situasjonen muslimer befinner seg i som minoritet i Europa og Norge, hvor islam kontinuerlig diskuteres i offentligheten, som får mange til å reagere så sterkt på satire.

At satirikere viser tilbakeholdenhet når temaet er islam har vi sett flere ganger. «Jeg tør ikke tegne Muhammed», sa tegneren Øystein Runde til Minerva i 2015, og det gjorde heller ikke hans karikaturtegnerkollega Per Elvestuen. De satte ord på den tydelige frykten som eksisterer blant mange satirikere når temaet for satiren er islam, og fremfor alt profeten Muhammed. Og frykten er ikke grunnløs. For én ting er noen muslimers misnøye med harselas av ens religion, noe annet er organiserte terroristgrupper som utnytter denne misnøyen. Tumultene i karikaturstriden, og de påfølgende og vedvarende drapsforsøkene mot satirikere og tegnere, kulminerte i de fryktelige angrepene mot Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris i 2014.

Frykten, ikke bare for sosiale reaksjoner, men også massiv vold ble tydelig for forfattere, kunstnere og satirikere. Mens det er vanskelig å argumentere for at det ikke er rom i offentligheten for en, kanskje imperfekt, men likefullt kritisk debatt om islam, er det tydeligere selvpålagte begrensinger for kunstneriske tilnærminger til temaet. Den historiske linjen fra Rushdie-affæren via Muhammad-karikaturene og svenske rondellhunder til Charlie Hebdos forsider har satt en kraftig støkk i mange.

Debatten om islam vil fortsette, og det er nok stort rom for forbedring i måten man snakker om islam på tvers av ulike posisjoner. Den offentlige debatten om islam er uopphørlig, og islamfiendtlighet danner noe av bakteppet for diskursen. Kanskje forklarer det hvorfor man tilsynelatende sjelden oppnår mer enn å bekrefte ulike utgangsposisjoner, og at kritiske, men moderate stemmer står i fare for å bli mistolket eller vranglest. Det ser ut til å være skarpe frontlinjer som det er vanskelig å krysse.

Ikke desto mindre eksisterer det faktisk en frisk islamdebatt i norsk offentlighet, og det å forvente at man skal komme til enighet er urealistisk og ikke nødvendigvis ønskelig. Som Vebjørn Selbekk påpeker er konflikt til dels uunngåelig og til en viss grad bra, så lenge ikke debatten preges av konflikt alene, uten noen reell meningsutveksling.

Kanskje bør vi, sett i lys av debattens tilstand, i større grad fokusere på hvordan vi kan sørge for å sikre en reell kunstnerisk ytringsfrihet fremfor å spørre om det er lov å kritisere islam?

For det er åpenbart lov å kritisere islam i dag, selv om temaet ennå er betent og polariserende, men noen former for islamkritikk er tydelig mer utsatt enn andre.


Religioner.no-lenker:

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

 

 , , , , , , , , , , , , ,