Fra forskningen, Ukategorisert

Håp for fredelig sameksistens?

fevaag-oppdatere      |      9. oktober 2015

 

Konfliktene raser i deler av Midtøsten, og kristne blir framstilt som en særlig utsatt gruppe. Historien viser samtidig at regionen har århundrelange tradisjoner for kulturell, sosial og politisk fredelig sameksistens mellom folk fra ulike religioner. Viktige eksempler finnes også i dag, gir det grunn til håp?

Av Mathias H. Eidberg

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

Den maronittiske St. Georg katedralen og Mohammad Al-Amin moskeen ligger side ved side midt i Beirut. Foto: Wikimedia Commons

Det er langt på vei meningsløst å snakke om «de kristne i Midtøsten», hevder Sven Thore Kloster. Han har studert hvordan man har snakket om de kristne i Midtøsten i norsk offentlig debatt de siste 60 åra.

Det er primært to grunner bak Klosters påstand. For det første er de kristne i Midtøsten ikke en homogen gruppe. For det andre har narrativene i den norske offentligheten om kristne i Midtøsten vært en arena hvor andre saker og interesser har kjempet om definisjonsmakt og hegemoni.

Ekstrem spennvidde

Kristne i Midtøsten er svært ulike. De er alt fra libanesiske fascister til palestinske sekulære kommunister, forklarer Kloster. Han peker på at kristne grupperinger i Midtøsten har hatt forskjellige roller og agendaer i etterkrigstiden.

Undersøkelsen til Kloster viser også at omtalen av de kristne i Midtøsten i norsk offentlig debatt har endret karakter radikalt i denne perioden.

Jeg har sett eksempler fra 50-tallet hvor betegnelsen «de kristne i Midtøsten» er ensbetydende med kommunister, og når vi kommer til 70-tallet blir den ensbetydende med falangistenes fascistiske geriljakrigere i Libanonkrigen.

Massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila i september 1982 illustrerer hvor ulike roller kristne i Midtøsten har spilt. Her ble hundrevis av palestinere massakrert av libanesiske kristne falangister, godt hjulpet av den israelske hæren.

Hendelsene førte for alvor til at norske oppfatninger om Israel endret seg. Israel ble ikke lenger sett på som den svake part, men den sterke. Og med det oppdaget også nordmenn de kristne palestinerne. Før dette hadde kristne i Israel og Palestina vært ensbetydende med messianske jøder. De kristne palestinernes inntreden i den norske bevisstheten endret dette bildet, og bidro til en ytterligere politisering av debatten om midtøstenkonflikten.

Hele det norske synet på Israel forandret seg da man fikk øynene opp for palestinernes lidelser. For eksempel gikk Vårt Land på lederplass inn for en palestinsk stat for første gang i 1982, forteller Kloster.

Det skjer veldig mye i det norske ordskiftet i denne perioden, hvor de kristne i Midtøsten i stor grad blir identifisert som palestinske kristne. Og de palestinske kristne hadde en helt annen rolle som motstandsfolk under Israelsk okkupasjon enn de kristne falangistene i Libanon.

Fra aktivister til ofre

Kloster forteller at omtalen av kristne i Midtøsten fortsatte å endre karakter utover på 90-tallet. Fokuset på kristne som dhimmier under islam øker, og de beskrives som mye mer passive. De er ikke lenger de aktive motstandsfolkene i konflikten mellom Israel og Palestina, eller falangistenes militser i Libanon.

Et markant vendepunkt i det norske ordskiftet skjer rundt år 2000. Da skjer det en økning i omtalen av de kristne i Midtøsten som ofre for forfølgelse, særlig knyttet til invasjonen av Irak. Kloster fant ingen henvisninger i media til kristne som forfulgte i Midtøsten før dette.

 Alle treff som handler om kristne som forfulgte før årtusenskiftet handler om post-sovjet området, altså de kristne i øst-blokklandene. Der hadde det vært masse engasjement for kristne som forfulgte i flere tiår, forklarer han.

Kloster peker på at endringene i debattene i Norge henger sammen med de globale politiske endringene i denne perioden. Større internasjonalt fokus på minoriteters rettigheter, terrorangrepet i New York med den påfølgende krigen mot terror og Irakkrigen i 2003 gjør at det blir et økt fokus på Islam og kristne minoriteter. Konfliktene mellom Vesten og særlig den Islamske verden sees av mange som en uunngåelig konflikt mellom to ulike sivilisasjoner. Dette preger tonen i de norske debattene, hvor de kristne i Midtøsten nå først og fremst fremstilles som ofre.

Vikariende argument

Men måten det snakkes om kristne i Midtøsten gjenspeiler ofte andre og bakenforliggende saker og interessekamper. På den måten blir kristne i Midtøsten brukt som argumenter i helt andre diskusjoner.

De kristne i Midtøsten inngår ofte som retorisk ingrediens i for eksempel debattene om Israel og Palestina, debatten om islam og islamofobi eller i norsk høyre-venstredebatt, hevder Kloster.

Vi snakker egentlig mer om oss selv enn om de kristne i Midtøsten. De hentes inn som et element i veldig politiserte diskurser, og ofte veldig selektivt, vi velger det som passer argumentasjonen. Det handler i stor grad om helt andre bakenforliggende politiske interesser. Dette, kombinert med at de kristne i Midtøsten er veldig ulike grupperinger, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt sett, gjør det lite meningsfullt å snakke om «de kristne i Midtøsten» som en samlebetegnelse slik vi ofte har gjort.

Muslimsk dominans og religionsfrihet

De kristne i Midtøsten har levd under skiftende forhold i hele sin historie. Islam ble raskt den dominerende religionen i Midtøsten på 600-tallet, og relasjonen til Islam har siden vært avgjørende. Både Koranen og den klassiske Muhammedbiografien gir retningslinjer for hvordan kristne og jøder skal behandles.

 Det som er spesielt med historien om islam i Midtøsten er at tanken om muslimsk herredømme blir kombinert med en relativt stor religionsfrihet innenfor gitte grenser for jøder og kristne, forteller Oddbjørn Leirvik. Han har skrevet om kristne under Islam, og forholdet mellom tekst og historie.

Leirvik sier at forholdet mellom tekst og historie er komplisert.  Til tross for tekstenes retningslinjer melder spørsmålet seg om det som står i Koranen utgjør noen forskjell i praksis.

 Det som står i Koranen er jo skrevet ut fra datidens kontekst og sier jo ikke noe om hvordan forholdene er i dag, likevel er det et faktum at de gamle tekstene brukes til å legitimere dagens hegemonikamper. Hvis du ser historisk på det er det ganske stor forskjell på hvordan dette forholdet i praksis har vært og den oppskriften mange muslimer mener en får i Koranen om hvordan man skal forholde seg til kristne.

Skjerper tonen

Forholdet mellom tekst og historie blir ytterligere komplisert når vi ser at de ulike Korantekstene ikke forholder seg helt likt til kristendom og jødedom.

Hvis man ser på den allment aksepterte kronologien i rekkefølgen av Koran-surene så er det helt klart at tonen blir skjerpet i de senere surene, sier Leirvik.

 På den ene siden så er det jo en klarere aksept av religiøse forskjeller i Koranen enn det du for eksempel finner i de bibelske skriftene. I Koranen antydes at det nærmest er en guddommelig mening bak religiøse forskjeller. Jøder, kristne og muslimer skal konkurrere i gode gjerninger på hvert sitt gudgitte grunnlag.

Samtidig viser Koran-tekstene et stadig sterkere behov for å lese korrektur på både jødedommen og kristendommen. I tillegg finnes det antydninger om at særlig jødene, muligens også de kristne, har tukla med de opprinnelige skriftene sine slik at de ikke lenger er helt pålitelige.

De kristne får også gjennomgående bedre attest enn jødene i Koranen. Leirvik mener det er nærliggende å se forskjellene i tekstene i sammenheng med den historiske utviklingen.

Da Muhammed etablerte det første muslimske samfunnet i Medina måtte han komme til rette med et sterkt jødisk samfunn som allerede hadde godt fotfeste i byen. Selv om det ble gjort forsøk på å formulerer en samlende konstitusjon, endte det i en blodig konflikt, forklarer han. Samtidig var de første erfaringene som Muhammed og hans disipler gjorde med kristne åpenbart av en mer positiv karakter.

Humanistisk filosofi og samarbeid

Det finnes også tradisjoner innenfor Islam som ikke bare har levd fredelig side om side med kristne, men som aktivt har samarbeidet med dem om filosofiske og intellektuelle prosjekter. Leirvik skriver om den islamske humanismen fra 800-1000-tallet. Den er et historisk eksempel på hvordan muslimske og kristne intellektuelle samarbeider på et mer likeverdig grunnlag.

Arabisk illustrasjon fra 1200-tallet som forestiller Sokrates i samtale med sine elever. Foto: Wikimedia Commons

Konkret handlet dette om å få oversatt så mye som mulig av den greske filosofiske og vitenskapelige tradisjonen til arabisk, noe som kristne og muslimske intellektuelle gikk sammen om å gjøre, forteller Leirvik.

Samarbeidet var også fundert på et felles etisk og filosofisk engasjement som var inspirert av den greske dydsetikken. Arven fra den greske filosofien ble et slags felles språk for kristne og muslimer. Denne etikken har en klar universell orientering mot hvilke forpliktelser vi har i kraft av å være en del av menneskeheten. Dette førte blant annet til at det er på 800-tallet man får et begrep om menneskeheten i det arabiske språket.

Dette er jo på en måte en abortert del av historien, men det er en sterk og viktig del i noen århundrer i den klassiske tiden. Denne tradisjonen hentes også frem igjen i dag, og er en viktig inspirasjonskilde for de som jobber for likeverdig medborgerskap i for eksempel Egypt.

Libanon – eksempel til etterfølgelse?

For det finnes områder i Midtøsten der kristne og muslimer har funnet sammen i en fredelig sameksistens. I Libanon, som på mange måter kan sies å ha blitt opprettet som en ‘stat for de kristne’ i området, er makten i landet fordelt mellom kristne og muslimer basert på en folketelling  i 1932. Den sa at om lag en tredjedel av befolkningen var henholdsvis kristne, sunni- og sjiamuslimer. I tråd med dette er det lovfestet at presidenten skal være kristen, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet sjiamuslim. I tillegg er setene i parlamentet fordelt etter samme prinsipp.

Resultatene fra folketellingen i 1932 har alltid vært omstridt i Libanon, og størrelsen på de ulike religiøse grupperingene er ganske sikkert annerledes i dag, med en mindre andel av befolkningen som kristne.  Ingen ser imidlertid ut til å ønske å ta den politiske belastningen ved å foreslå en ny folketelling.

Uansett er det ikke tvil om at de kristne er en stor gruppe i Libanon, og de har formell og uformell makt og innflytelse, forteller Anne Hege Grung. Hun kjenner godt til forholdene i Libanon.

Kristne i Libanon har generelt sett både en sterk identitet som kristne, og en sterk identitet som libanesere, og i likhet med muslimene i landet, har de et høyere religiøst aktivitetsnivå enn i nabolandene, forteller hun.

Misnøye

Libanon har altså ikke én statsreligion, og kan sånn sett sies å være en sekulær stat. Samtidig er maktfordelingen basert på religion. I tillegg er deler av lovgivningen særlig knyttet til familierett ikke forankret i statens rettsapparat, men reguleres gjennom religionenes egen rettspraksis og egne rettsinstanser.

Dette er vanlig i de fleste land i Midtøsten, men i Libanon er det en økende misnøye med systemet. For hvis du ikke tilhører en av de 18 offentlig anerkjente trossamfunnene i landet er du i praksis rettsløs og står uten lovverk i saker som gjelder for eksempel arverett og ekteskap.

Det som er spesielt for Libanon er at mange der har bodd i andre land og har andre ideer og idealer enn den tradisjonelle delingen av jussen mellom stat og religiøse trossamfunn. Mange er veldig skeptiske til at samfunnet er delt opp på denne måten fordi det kan være en kilde til konflikt, og det innebærer manglende muligheter til å for eksempel gifte seg på tvers av trosgrensene, sier Grung.

Ønsker man å gifte seg på tvers av religioner i dag må man dra til utlandet. Når man så kommer tilbake må man likevel i praksis velge tilhørighet til en av de 18 konfesjonene, ellers har man ikke noe rettslig ordning rundt ekteskapet sitt.

Den maronittiske St. Georg katedralen ble bygget på slutten av 1800-tallet. Etter store ødeleggelser under borgerkrigen stod den ferdig restaurert i år 2000. Til høyre sees Muhammad Al-Amin moskeen, som stod ferdig i 2008. Foto: Wikimedia Commons

– Det vi ser nå er at veldig mange mennesker i Libanon snur ryggen til både de politiske og de religiøse lederne, for det er vanskelig å gjøre endringer i et slikt system, forteller Grung.

Dette skyldes blant annet at trossamfunnenes inntekter i stor grad kommer fra statstilskudd til driften av egne juridiske systemer med tilhørende personell. Tanken om å avskaffe dette systemet vekker derfor uro i trossamfunnene. Noen mener at dette er den siste rest av virkelig autoritet de religiøse lederne i Libanon har. Når den politiske makten er fordelt mellom politikere med sterke bånd til de ulike religiøse gruppenes ledere blir det vanskelig å få gjennomslag for endringer i det politiske systemet og i rettspraksisen.

Vaksinert mot terror

Likevel mener Grung at forholdene i Libanon gir håp for fredelig sameksistens på tvers av religioner andre steder også. Kristne og muslimer går ofte på de samme skolene, og de store universitetene i Beirut er felles prosjekter som alle bruker og er stolte av. Kirker og moskeer står side om side i Beirut, og innbyggerne omgås med den største selvfølgelighet i dagliglivet på tvers av religiøsitet. Etter krigens slutt er det imidlertid en utfordring at de religiøse gruppene i langt større grad enn før krigen bor i forskjellige geografiske områder og ulike nabolag.

Man skulle kanskje tro at borgerkrigen kunne ført til en permanent mistillit mellom religionene, men borgerkrigen var primært en politisk konflikt hvor skillelinjene gikk på kryss og tvers av religiøsitet. Snarere tvert i mot mener Grung det er grunn til å hevde at erfaringene fra borgerkrigen bidrar til å begrense konfliktnivået.

– De fleste man snakker med, både religiøse ledere og vanlige folk, har en erfaring av krig som er veldig nær i tid, og en slags felles opplevelse av at krig er noe alle taper på. Alle har tapt, alle har mistet, sier Grung.

– Selv om det ikke har vært noe rettsoppgjør etter krigen og mange konflikter og tap er gjort usynlige og ikke snakkes om av frykt for konflikt, er det en slags felles forståelse av at et akseptert og delvis forsonet mangfold er noe unikt libanesisk, som man vil verne om.

Dette fører også til at ekstremisme får lite fotfeste. Terroren som likevel har rammet landet har vært rettet mot alle kristne-midtosten-300grupper, og derfor kan alle stå sammen mot ekstremismen.

– Det ser heldigvis ut til at det er  vanskelig å bygge opp noen store og kraftfulle nettverk for ekstremistene i Libanon. Mitt inntrykk er at folk flest saboterer slike forsøk og ikke vil være med på det. Indikasjoner på ekstremisme blir rapportert til politiet, du kan bli angitt av naboen og foreldre passer på at barna ikke fanges av ekstremistiske ideer. Jeg opplever at det er et kollektivt arbeid som pågår hele tiden, forteller Grung.

Artikkelen ble først publisert på hjemmesiden til Det teologiske fakultet ved UiO. 

Aktuell publikasjon:

De kristne i Midtøsten – Kampen for tilhørighet 

Redigert av Berit S. Thorbjørnsrud

Forskningsprosjekt:

Kristne i Midtøsten: kamp om tilhørighet

Aktuelle forskere:

 , , , , ,