Har kristendommen gjort verden mer human, eller mer krigersk?
Har kristendommen hatt en humaniserende og fredsfremmende påvirkning, eller bidratt til flere konflikter og grusomheter gjennom sin snart to tusen år lange historie?
Av Aksel Bjerke
Slaget ved Ascalon av C. W. Sharpe – Wikimedia Commons.
Religioner.no har snakket med filosof og ekspert på krigsetikk, Henrik Syse, om kristendommens voldspotensial og betydningen av rettferdig krig-tradisjonen.
Den avdøde kristendomskritikeren Andreas Edwien mente at kristendommen har et mye større voldspotensiale enn det man ofte forestiller seg. Like stort som i islam. Hva tenker du om en slik påstand?
– Jeg tror det er en kritikk det er viktig å ta på alvor. Samtidig skal vi være forsiktig med å essensialisere religioner og si at en religion egentlig er «sånn». Jeg tror riktignok at vi hermeneutisk sett kan nærme oss en tro og forsøke å hente ut hva som er den røde tråden i en trostradisjon. Da mener jeg at man, etter at man har lest mye i Bibelen og prøvd å forstå budskapet der og den tradisjonen som følger fra den, ikke minst kan hente ut historien om nåden og omsorgen for den som faller utenfor, og om ansvaret som følger med en verden som er skapt og gitt oss. Men, dersom vi skal essensialisere religioner i politisk forstand og si at en religion, når den blir utøvet, egentlig er slik eller slik, da tror jeg det altfor ofte blir forenklet. For da glemmer vi at en religion i denne verden vil ha mange forskjellige manifestasjoner og komme til utrykk på mange forskjellige måter. Dens uttrykk vil forandre seg over tid.
– Det er åpenbart at det kan ligge i en religion, gjennom troen på at man innehar en evig sannhet, et voldspotensiale. Det vil også finnes tekster som vil synes oppfordrende til vold. Og slik sett er jeg enig med Edwin i at det ikke nødvendigvis er en så stor forskjell på kristendom og islam. Hvis man for eksempel går inn og ser på en del enkelttekster i Salmenes bok, eller man ser på en del passasjer i Johannes åpenbaring, så er det ikke vanskelig å finne ting der, akkurat som i Koranen og den islamske tradisjonen, som gir uttrykk for ting som hver for seg kan brukes til å begrunne og forherlige vold. Spørsmålet er hvordan det står seg opp mot hovedbudskapet i religionens trosinnhold. Kristendommen har faktisk vært en veldig viktig bidragsyter til å lage en krigens etikk som har begrenset krigens vold og ødeleggelse. Det har den gjort ved å vektlegge at det må settes grenser for voldsmakt med utgangspunkt i et menneskesyn og et visst syn på politikk og nestekjærlighet. Og jeg mener at det er rimelig og riktig å si at historisk sett har kristendommen i hvert fall også fungert humaniserende.
Den kristne tradisjonen for rettferdig krig-etikk som utviklet seg særlig fra Augustin, skiller seg sterkt fra et syn på kristendommen som en iboende pasifistisk religion. Kan man tenke seg at dette var et brudd med det opprinnelige budskapet til Jesus, og begynnelsen på en voldslegitimerende kristendom?
– Ja og nei. Selv om voldelig ekstremisme kan være inspirert av ting som står i Bibelen, så mener jeg det er et tydelig brudd mellom det som er kristendommens hovedbudskap om både etikk og krig, og forskjellige former for radikal og voldelig ekstremisme. Nå er ekstremisme og terrorisme ganske moderne begreper, men man finner ekvivalenter gjennom historien, for eksempel i religionskrigene i Europa på 15 og 1600-tallet, som hadde en fanatisme og brutalitet som ikke står tilbake for vår tids ISIS. Man kan også finne det i deler av korstogsbevegelsen. Selv om den nok hadde en viss idealistisk opprinnelse for mange, så ser man eksesser hvor hensikten helliger et hvert middel, ja, der volden i seg selv, og hvorvidt man vinner eller ikke, kan fremstå som en religiøs åpenbaring i seg selv. Det mener jeg er et brudd med den forståelsen av menneskers forhold til hverandre og til verden som man finner i Jesu eksempel i Det nye testamentet. Mens, det generelle faktumet at kristendommen etter hvert fikk en verdslig funksjon, fra keiser Konstantin og kristningen av Romerriket og utover, og at det da ble nødvendig å vurdere om man faktisk kan føre krig, og hvis ja, når og hvordan, mener jeg ikke i seg selv utgjør noe brudd med det opprinnelige budskapet.
– Jeg mener det er feil å si at bruddet kommer i det øyeblikket man får figurer som Konstantin og Augustin og at det derfra gikk nedover fordi man liksom mistet en lære om det ikke-politiske felleskapet. Det er rett og slett ikke riktig. Veldig mye av den kristne lærens mest humaniserende sider er med inn i dette politiske prosjektet.
Hvordan kan man best forstå dette skillet mellom den hellige og den verdslige byen som Augustin snakker om?
– Inkarnasjonen er jo en lære om at Gud også er en del av denne verden. Derfor kan man ikke på et nærmest gnostisk vis trekke seg unna og si at denne verden er noe som tilskitner oss, og at vi skal finne veien ut av det. Det er generelt sett veldig viktig tror jeg, ikke bare i kristen religionsforståelse, men i all religionsforståelse, at man klarer å lage en front mot det vi kan kalle den gnostiske fristelse: At man vil trekke seg ut av denne verden. Filosofen Eric Voegelin har for eksempel kalt den moderne totalitarismen for en form for sekulær gnostisisme, som sier at for å redde oss ut av denne verden må vi også benekte denne verden og skape noe helt annet. Det kan komme til utrykk i ideer som det klasseløse samfunn, det tredje riket for den ariske rasen. Dette blir for meg en måte å benekte og bryte med denne verden på, med alle sine fortredeligheter, men også med all sin verdighet. Det er dessverre en type fristelse menneskeheten jevnlig står overfor.
– På sin måte representerer Donald Trump noe av det samme, dersom man skal ta på alvor mye av det han sa i sin valgkamp, nemlig at denne verden er helt redselsfull, men at dersom man følger ham, så skal alt gå bra. «Nå er det så forferdelig mye vold i USA, så stem på meg og den 20. januar skal alt endre seg». Det er på mange vis utrolig at mennesker går på sånt, selv om jeg forstår lengselen etter forandring. Jeg vil mene at dette står i veldig sterk kontrast til den forståelsen av verden som Kristusskikkelsen og Det nye testamentet står for. Det er ikke vi som kan skape den endelige forløsningen. Paradiset er ikke i denne verden. Vi kan ikke bestemme når det tredje riket eller når det tredje Rom kommer.
Ideelt sett er jo krigsetikken i kristendommen, men også i andre religiøse tradisjoner skapt for å lage rammer for når vold er tillatt, for slik å begrense den negative effekten av voldsmakt. Men, kan det tenkes at dette rammeverket har gjort det lettere å utøve vold?
– Jada. Og det er en kritikk som har rammet rettferdig krig-tenkningen flere ganger. Både fra pasifistisk hold og fra en del moderne folkerettstenkere. Immanuel Kant kaller jo Hugo Grotius og flere av de andre rettferdig krig-tenkerne for patetiske trøstere – slike som bare prøver å legge et litt sukkersøtt teppe over krigen og dermed gir ting som egentlig er redselsfulle, et slags legalitetens og etikkens slør. Det kan gjøre at vi ikke reagerer på ting vi egentlig burde ha reagert på. Og den faren ligger alltid der. Men samtidig, hvis vi mener at vi lever i en verden der det noen ganger vil være nødvendig å føre krig, så tror jeg rettferdig krig-tenkningen har gitt et utrolig viktig bidrag til å kunne argumentere for hva slags regler vi da skal operere med: vektleggingen av den legitime autoritet som kan igangsette en krig, at man har riktig intensjon for det man gjør, og at man skal definere tydelig hvem som er krigens legitime ofre, og hvem som skal beskyttes. Dette er ting som har dype røtter i en kristen tradisjon, og som jeg tror har bidratt på en viktig måte som en motvekt mot den rene militarismen.
– Men det er klart, avslutter Syse, at man mange ganger, som i første verdenskrig, har sett kristne ledere hausse opp kamplysten på begge sider. Så, krigen utgjør en konstant fristelse for mange forskjellige former for bruk og misbruk av religionen. Derfor må vi være på vakt!
Henrik Syse. Foto: PRIO.
Henrik Syse er seniorforsker ved PRIO (Peace Research Institute of Oslo). Under finner du en liste over bøker Syse har forfattet og/eller redigert om krig og etikk.
Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Lesetips:
- Ethics, Nationalism and Just War
- The Ethics of War: Classical and Contemporary Readings
- The Just War Tradition: Applying Old Ethics to New Problems
- Rettferdig krig? Om militærmakt, etikk og idealer.
Religioner.no-lenker: