Hvem var den mystiske disippelen?

religioner | 22/06/2016

Til tross for at det ofte kalles påskemysteriet kjenner vi fortellingen om Jesu død og oppstandelse godt. Men i Johannesevangeliet får fortellingen en egen vri. Der dukker det opp en mystisk, navnløs disippel – Hvem var han?

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid.

Av Mathias H. Eidberg

Utsnitt av ikon hvor Yndlingsdisippelen hviler ved Jesu bryst.

Motivet er kjent, Johannesevangeliet forteller om disippelen som Jesus hadde kjær, eller elsket, litt avhengig av oversettelsen. Men dette er et motiv som ikke finnes i de andre evangeliene, og det er gåtefullt at teksten forteller at det var en disippel Jesus hadde et spesielt fortrolig forhold til, særlig når han aldri navngis.

Førstelektor Vemund Blomkvist har i mange år fordypet seg i de greske grunntekstene. Han forteller at tidlig i den kirkelige tradisjonen ble Johannes, sønn av Sebedeus, identifisert som disippelen Jesus hadde kjær. Men i Johannesevangeliet blir han altså aldri navngitt.

-Det er paradoksalt at disippelen som fremstilles som den som er nærmest Jesus, er navnløs. Vi vet navnet på alle disiplene, og vi vet fra de andre evangeliene hvem som var den nærmeste kretsen rundt Jesus, men Johannesevangeliet sier altså aldri hvem av dem som er Yndlingsdisippelen, som han ofte kalles, sier Blomkvist.

-Det er også interessant at denne disippelen ser ut til å dukke opp bare i evangeliets andre del, og egentlig bare i påskehistorien. Så dette kan du si er et påskerelatert mysterium.

Lå nærmest Jesus

Det er først ved Jesu siste måltid med disiplene at Yndlingsdisippelen dukker opp. Jesus har sagt at en av disiplene skal forråde ham, og de diskuterer seg imellom hvem det kan være. Det står at en av disiplene lå til bords i Jesu favn eller ved Jesu bryst, han som Jesus elsket. Videre står det at Peter gjorde et tegn til ham at han skulle spørre Jesus hvem forræderen er. Denne delen av fortellingen finnes ikke i de andre evangeliene, den er unik for Johannesevangeliet.

Den andre gangen han dukker opp er i kapittel 18 når han skal få Peter inn i øversteprestens borg. Der står det riktignok ikke eksplisitt at det er disippelen Jesus hadde kjær. Der omtales han kun som «den andre disippelen», så det er litt tvetydig, men det er nærliggende å anta at det er samme disippel ettersom han ikke nevnes med navn, og fordi vi igjen ser at han går sammen med Peter.

I dette kapitlet får vi vite litt mer om denne disippelen. Det står at han kjente øverstepresten, og derfor hadde han muligheten til å bli med Jesus inn og senere sørge for at Peter kom seg inn også. Han kjente med andre ord personer høyt i det jødiske hierarkiet.

Tar Jesu plass

Neste gang Yndlingsdisippelen omtales i teksten er ved Jesu kors. Der ble han knyttet sammen med Jesu mor da Jesus nærmest instruerte dem om at de skulle være mor og sønn for hverandre. Jesus skal dø, og de to knyttes sammen i en ny familie hvor Yndlingsdisippelen skal erstatte Jesus. Og her møter vi en den andre personen som ikke navngis i Johannes.

-Vi vet jo fra de andre evangeliene at Jesu mor heter Maria, men når du leser Johannes så er hun bare Jesu mor. To av de aller nærmeste personene rundt Jesus er altså navnløse i dette evangeliet, forteller Blomkvist.

Og det er disse to navnløse, som står Jesus nærmest, som bindes sammen i en familierelasjon Jesus selv er en del av.

Når Jesus så er død og skal tas ned, blir Jesus stukket med et spyd i siden av en av soldatene. Det står da i vers 35 at «Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant.»

Her står det ikke eksplisitt at det er Yndlingsdisippelen som var vitne til dette, men vi kan likevel slutte oss frem til at det er ham. For det første er det han som er til stede ved korset noen få vers tidligere, når han og Maria knyttes sammen. I tillegg brukes en tilsvarende formulering om ham som vitne i slutten av evangeliet. Der identifiseres han som den som lå i Jesu favn ved det siste måltidet, og som den som ikke bare har vitnet men har skrevet ned evangeliet.

Løp til graven

Men historien om den navnløse disippelen slutter ikke ved korset. Som det eneste evangeliet beskriver Johannes i kapittel 20 at Peter og «den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær», kappløp til Jesu grav da de fikk vite av Maria Magdalena at graven var tom. Yndlingsdisippelen løp raskest og kom først frem til graven, men han ventet med å gå inn til Peter først hadde kommet og gått inn.

Hvis vi ser på tilsvarende tekster i de tre andre evangeliene så er ikke dette en del av fortellingen. I Lukas er det beskrevet at Peter løp til graven, men her er han alene. Lukas er regnet for å være et eldre evangelium enn Johannes. Dermed melder spørsmålet seg om den navnløse disippelen i Johannes er lagt til i en fortelling hvor Peter opptrer. Det samme er tilfellet i øversteprestens borggård, i de andre evangeliene er Peter der alene.

Ikke slutt likevel…

Vi har nå fulgt den navnløse disippelen gjennom påskefortellingen, og når vi kommer til de to siste versene i kapittel 20 så ser det ut som slutten av en bok. Man kan enkelt lese evangeliet frem til og med disse versene og ikke forvente noe mer, de er nærmest en perfekt avslutning på en bok.

Men så rulles fortellingen i gang på ny i kapittel 21. Da er man plutselig ved Tiberiassjøen i Galilea og disiplene er fiskere, noe de aldri har vært i Johannesevangeliet tidligere. Vi er vant til å tenke at disiplene er fiskere, men den som kun hadde lest Johannesevangeliet ville ikke hatt noe bilde av disiplene som fiskere før nå. Det er i de andre evangeliene de allerede ved kallelsen identifiseres som fiskere. I Johannes er de første disiplene bare omtalt som disipler av døperen Johannes når de kalles av Jesus.

Men i kapittel 21 er de altså fiskere, og vi får fortellingen om den mirakuløse fangsten, da de får beskjed av Jesus om å kaste garnet ut på andre siden av båten. Historien kjenner vi også fra Lukasevangeliet, men der er den en del av kallsberetningen.

-Dette er jo veldig underlig. Hvorfor er denne fortellingen plassert på så vidt forskjellige steder i de to evangeliene, spør Blomkvist.

Døråpner

Og her dukker som sagt den navnløse disippelen opp igjen. Det er han som først gjenkjenner Jesus, han er hele tiden ett hakk før de andre i sin erkjennelse, men det er Peter som handler.

-Nok en gang ser vi at den navnløse disippelen går i tospann med Peter, forklarer Blomkvist.

-Peter var den som fikk ham til å spørre Jesus om hvem som skulle forråde ham, han var den som fikk Peter inn i øversteprestens borggård, de løper sammen til graven og han er den som først kjenner igjen Jesus ved Tiberiassjøen som gjør at Peter kaster seg i sjøen for å komme inn til land.

Blomkvist forklarer at Yndlingsdisippelen nærmest fremstår som en døråpner for Peter, han går foran og ser ting først, og så handler Peter.

Svarer på stridsspørsmål

I slutten av kapitelet kan det også se ut til at vi kan finne spor av noe som kan ha vært en kirkelig debatt om hva Jesus egentlig sa om denne disippelen. Når Peter spør Jesus hva som skal skje med Yndlingsdisippelen svarer Jesus at «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?» Videre står det at dette førte til et rykte om at han ikke skulle dø før Jesus kom tilbake. Men her presiserer da evangelieteksten at det jo ikke var det Jesus hadde sagt.

-Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at denne disippelen var død når teksten ble skrevet, og at det hadde ført til debatt blant de kristne ettersom de mente Jesus hadde sagt at disippelen ikke skulle dø før Jesu gjenkomst, hevder Blomkvist.

-Dette tyder på at Johannesevangeliet i kapittel 21 absolutt ser på den navnløse disippelen som en faktisk, historisk person som da er død, og at teksten refererer til en debatt rundt den påståtte profetien og hans faktiske død. Til tross for at han er fraværende som aktør i de andre evangeliene blir det da vanskelig å se denne personen som en oppdiktet figur.

Den siste gangen disippelen omtales er helt i slutten av evangeliet. Der identifiseres han som den som ikke bare har vitnet, slik han er omtalt ved korset, men den som også har skrevet ned evangeliet.

Et tillegg?

-Hvordan skal vi så forholde oss til kapittel 21, spør Blomkvist.

Han sier at en mulighet er å ta på alvor at dette kapitelet ser ut til å være et tillegg, og tenke at det er lagt til av en senere redaksjon. Den tyske teologen Bultmann kaller dette for den kirkelige redaksjon. Han mener at kapittel 21 brukes for å identifisere denne disippelen som forfatter, med rette eller urette.

Tidligere stipendiat på TF og senere professor i religionshistorie Alv Kragerud mente derimot at evangeliets komposisjon imiterer Markusevangeliets komposisjon.

-Markus har en lang slutt som på en måte er litt uorganisk og fremstår som et tillegg. Kragerud tenker seg at Johannesevangeliet er i en slags dialog med de synoptiske evangeliene, som forfatteren ser tilbake på. Vi kan forutsette at Johannesevangeliets lesere kjente de andre evangeliene og så hvordan Johannesevangeliet forsøkte å knytte seg til de synoptiske evangeliene ved å bruke samme grep som Markusevangeliet, forklarer Blomkvist.

Vil legitimere

Det kan uansett se ut som forfatteren av Johannesevangeliet ønsket å legitimere sin tekst ved å peke på en av disiplene som forfatter, og ved å knytte an til de andre evangeliene. Selv om det da kan se ut til at det gjøres bestemte grep i teksten for å oppnå legitimitet, betyr ikke det nødvendigvis at den ikke stammer fra en disippel, det kan meget vel være at den likevel gjør det.

Forfatteren ble som tidligere nevnt raskt identifisert som Johannes, sønn av Sebedeus. Det er nettopp anknytningen til de andre evangeliene som gjør det mulig. For at vi skal kunne identifisere den navnløse disippelen som Johannes, som evangeliet altså har sitt navn fra, må vi til nettopp de andre evangeliene for å finne navnene på de som tilhørte Jesu innerste krets. Den bestod av Peter og de to Sebedeussønnene Jakob og Johannes. Vi vet at det ikke kan være Peter, siden han er omtalt i teksten som en annen person enn den som har skrevet den ned, og vi vet også at det ikke kan være Jakob siden han døde relativt tidlig som martyr. Da gjenstår Johannes, og tilknytningen til de andre evangeliene styrkes og bidrar til å gi Johannes legitimitet.

Agape, ikke eros

Og skulle du lure, når disippelen omtales som han Jesus hadde kjær er det i følge Blomkvist ikke snakk om et homofilt kjærlighetsforhold mellom Jesus og disippelen. Med ujevne mellomrom har slike tolkninger dukket opp, men Blomkvist mener dette er veldig fjernt fra teksten. Han peker på at begrepet som brukes i teksten er «agape» og ikke «eros». Det betyr at det er den guddommelige kjærligheten til mennesket teksten peker på, ikke den amorøse kjærligheten mellom mennesker.

Alv Kragerud tok teologisk embetseksamen ved Det teologiske fakultet, og skrev senere sin teologiske doktoravhandling om Yndlingsdisippelen. Han vendte tilbake til tematikken i sin siste artikkel “Stabat Mater”, som ble publisert i Norsk Teologisk Tidsskrift i 2009.Artikkelen kan lastes ned på Idunn.

Denne artikkelen ble først publisert på hjemmesiden til Det teologiske fakultet i Oslo.

Relatert

Bibelen, disippel, teologi, Vemund Blomkvist