Hvorfor er vi redde for religion?
Komedie ispedd alvor, eller motsatt, da Eia foreleste om frykten for religion ved Universitetet i Oslo.
Av Lene Storhaug
Foto: Bjarne Thune
Auditoriet er helt fullt når religionshistorie ved IKOS, UIO, har invitert komiker og sosiolog Harald Eia til å holde foredrag for nye og gamle religionshistoriestudenter. Med glimt i øyet, en god dose politisk ukorrekthet og flere avvæpnende vitser underveis, forsøker han å gi en forklaring på hvorfor sekulære nordmenn er ”litt redde” for religion.
For hvorfor er vi egentlig så redde for religion? Ifølge Eia er ikke nordmenn verdensmestere i religiøs toleranse, selv om vi gjerne ønsker å være det. Norge har en lang tradisjon i å være skeptiske mot andre religionsformer enn norsk-luthersk protestantisme. Han trekker frem §2 fra 1814, eller den såkalte ”jødeparagrafen”:
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Etter fire forsøk ble forbudet mot jøder i Norge opphevet i 1851. Jesuittene derimot måtte vente til 1956 før de lovlig fikk tusle rundt i landet. Paragrafen ble igjen endret i 1964. Den lød da slik:
Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.
”Same shit, different wrapping”, mener Eia. Er det slik at vi lever i et samfunn der de sekulære ateistene er skeptiske til religion, mens de religiøse selv er blitt mer og mer opptatt av religiøs toleranse? Det er i så fall en relativt ny trend, mener han. Som Eia poengterer, så har ulike religiøse grupper sett på hverandre med skepsis gjennom historien. Europas historie er nærmest bygget på religiøse konflikter, dog for det meste mellom ulike former for kristendom.
Eia trekker frem katarene som eksempel, hvis navn gav opphav til det mer velkjente ordet kjetter. Katarene var, veldig kort fortalt, en religiøs gruppe som ble så godt som utryddet på 1200-tallet. De fulgte en dualistisk lære og trodde på to guder. Dette ble dårlig ansett av Den katolske kirken, og i 1204 sendte pave Innocent III et korstog mot dem. Ikke mye religiøs toleranse å spore der, med andre ord. Også lutheranerne fikk gjennomgå av Den katolske kirken da de dukket opp, og selv om en skulle tro at dette gjorde dem mer mottakelige for å vise religiøs toleranse mot andre, var ikke dette tilfellet, påpeker Eia. Særlig var jøder en styggedom, og Martin Luther la ikke mye imellom når han i sine senere år uttalte at ”…hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennomboret dem med mitt sverd”
Ugreie holdninger det der, mener komikersosiologen.
Men det er klart at når en mener at vantro mennesker kommer til å havne i helvete og møte evige pinsler, er det nærmest som et folkehelsefremmende middel å ta i bruk tvangskonvertering, også gjennom tortur, sier Eia, med et skøyeraktig glimt i øyet. Og virker ikke det, så er det absolutt bedre å brenne dem før de fører andre med seg inn i pinselen.
Latteren sitter løst blant publikum. Hvilket kanskje virker rart, da det er relativt bestialske greier som blir omtalt, men det er jo fordelen med tilbakelagt historie. Man kan le av det nå, flere hundre år etter.
Men når Eia beveger seg inn på nyere historie, og kanskje særlig IS, er det ikke like lett å trekke på smilebåndet. Han trekker frem koransitater som underbygger IS sin ideologi, og det er jo dårlig stemning, om han har aldri så rett. Dette er jo ubehagelige sannheter, om enn sannheter med visse modifikasjoner. Vi liker ikke religiøse ekstremister, så enkelt er det. Med mindre man selv er en religiøs ekstremist, så klart.
Men dersom man ikke er det, og selv er religiøs, så kan det være lettere å frata ekstremistene det religiøse kortet, enn å innrømme at det står noen litt ugreie tekstlinjer i de hellige bøkene som ekstreme grupper velger å vektlegge. For det står jo mye rart i de fleste hellige tekster, dersom man leser dem fra perm til perm, minner Eia lytterne om (ta en kikk i Tredje mosebok for eksempel).
På dette tidspunktet trekker Eia nok en gang fram grunnloven og jødeparagrafen. For der sekulære lover blir endret etter hvert som tiden forandrer seg, står de hellige skriftene like grunnfast. 75% av amerikanerne mener at Bibelen er Guds ord, sier Eia, og de alle fleste muslimer mener at Koranen bare kan forstås på én måte. Dette syns sekulære ateister er ”litt skummelt”. Og igjen kommer vi til hovedspørsmålet – hvorfor er vi så redde for religion? De sekulære, sier Eia, er jo tross alt mye reddere for militante religiøse enn for militante ateister, og mener at en av årsakene til engstelsen er knyttet til hvem de religiøse anser som sin høyeste autoritet.
Illustrasjon fra Atheistcartoons.
Hvor ligger lojaliteten? Er det til menneskene rundt dem, eller ligger lojaliteten hos en usynlig makt som er uforståelig for ikke-troende, og derfor, naturlig nok, er ”litt skummel”? Igjen trekkes §2 fra 1964 frem: ”religionsøvelse”. Med særlig vektlegging på øvelse. Igjen blir det latter i salen. Det blir litt som å si til de som trener kampsport at de godt kan øve på det innenfor treningslokalet, men hver så snill ikke dra det ut i gatene. Eia har tidligere i forelesningen snakket om nordmenns tendens til å ”mumle i barten” – altså, å komme med en ”tilleggsmening” til ulike offentlig godtatte meninger, som kanskje ikke er like politisk korrekte. Det siste poenget hans blir da:
”Alle står fritt til å utøve sin religion………men ikke dra det for langt”
Alt i alt var det en snodig fornøyelse å høre Eia sparke hit og dit, mot både kristendommen og islam. Det ble en forelesning som var tilpasset sitt publikum – religionshistoriestudenter. Fordi de, takk og lov, tar det han sier med en god håndfull salt, og en stor porsjon humor, uten å bli særlig fornærmet.