Aktuelle meninger, Ukategorisert

Ikke tilstrekkelig logikk

fevaag-oppdatere      |      1. november 2016

Teolog Atle Ottesen Søvik hevder at i spørsmålet om ingenting er ikke tradisjonell logikk tilstrekkelig, fordi den forutsetter at noe må eksistere. 

Av Atle Ottesen Søvik

mf-bilde-atleTakk til Einar Duenger Bøhn for et godt innlegg som hever nivået på debatten mange hakk. Vi bruker begge begrepene «logisk mulig/umulig» og «metafysisk mulig/umulig» forskjellig, så jeg skal starte med å rydde i dette. Det lar meg så vise hvorfor det er fornuftig og hensiktsmessig å bruke mine definisjoner i denne debatten, og ikke Bøhn sine. For selv om klassisk logikk og dens definisjoner stort sett er svært nyttige, så er debatten om absolutt ingenting et unntak, fordi klassisk logikk forutsetter at noe må eksistere. Bøhn forutsetter dermed sin egen konklusjon, mens jeg skal vise at jeg ikke har gjort det på noen problematisk måte.

Jeg har vært opptatt av selvmotsigelser i denne debatten, og skal si mer om hvorfor siden. Begrepet selvmotsigelse kan forstås på flere måter. Enten kan man bare se på setningsform uten å bry seg om meningsinnholdet i ordene som refererer til verden. Hvis man for eksempel sier at det regner og det ikke regner (samtidig og samme sted), så kan vi kalle «det regner» for S, og da har setningen formen «S og ikke-S». Hvis man enten sier noe direkte som har formen «S og ikke-S» (eller man deduktivt kan utlede formen «S og ikke-S»), så er det selvmotsigende på en måte jeg nå skal kalle «formelt selvmotsigende». Men noen ganger kan vi si noe som ikke har setningslogisk form «S og ikke-S», og allikevel er det selvmotsigende gitt bestemte forståelser av begrepene som brukes. Dette vil jeg kalle «innholdsmessig selvmotsigende». La oss se på noen eksempler.

Hvis jeg sier Atle er ungkar og Atle er gift, så blir formen «a er F og a er G», så det er formelt sett ingen selvmotsigelse, men gitt at ungkar betyr ugift, så er det innholdsmessig sett en selvmotsigelse. Bøhn nevner også eksemplene med noe som ikke er identisk med seg selv eller en ball som er ensfarget blå og ensfarget gul. Han sier at de ikke er selvmotsigende, for de er ikke formelt selvmotsigende, men man kan definere ordet «identitet» slik at det blir selvmotsigende at noe ikke er identisk med seg selv. Og hvis det å være ensfarget blå impliserer å ikke være gul, så er det innholdsmessig selvmotsigende å si at ballen også er gul.

Bøhn bruker «logisk umulig» på en slik måte at bare formell selvmotsigelse er logisk umulig. Da er det altså ikke selvmotsigende å si at en person er både ungkar og gift. Innholdsmessig selvmotsigelse -derimot kalles av noen for «logisk umulighet» og av andre for «metafysisk umulighet», men særlig metafysisk umulighet kan forstås på mange forskjellige måter.

Hva er da mest fornuftig å gjøre i denne debatten?

Jeg overtok min bruk av begrepene metafysisk mulighet og umulighet fra noen religionsfilosofer jeg jobbet med under doktoravhandlingen. «Metafysisk mulig» er da det som virkelighetens mest grunnleggende strukturer tillater, mens «metafysisk umulig» er det som virkelighetens mest grunnleggende strukturer forbyr. Hvorvidt noe er metafysisk mulig eller umulig er da bare noe man kan diskutere ut fra å sette opp hypoteser og se hvor koherente teorier man kan utlede av det. I diskusjonen om hvorvidt ingenting er mulig ville jeg si at det ikke bare er metafysisk umulig i min forstand av «metafysisk umulig», men heller si enda sterkere at det faktisk er selvmotsigende å si at absolutt ingenting er mulig. Jeg kalte det da «logisk umulig» for å uttrykke at jeg mente det sterkere enn «metafysisk mulig» i min forstand, og definerte uttrykket som «selvmotsigende». Jeg har denne definisjonen av «logisk umulig» fra Richard Swinburne, som mener den unngår problemer man ellers får med diffuse forskjeller på smal logisk, bred logisk og metafysisk mulighet og umulighet. Men jeg presiserte ikke i min definisjon at jeg mente innholdsmessig selvmotsigende til forskjell fra formelt selvmotsigende. Selv om jeg sa det senere, som Bøhn siterer meg på, når jeg sier at jeg utleder en selvmotsigelse fra hvordan begrepene er definert.

Hva er da mest fornuftig å gjøre i denne debatten? Er det å bruke Bøhns definisjoner og klassisk logikk eller de definisjoner jeg har foreslått? Til vanlig er jo klassisk logikk svært nyttig, men akkurat debatten om muligheten for at absolutt ingenting kunne eksistert er et unntak. Det er fordi klassisk predikatlogikk forutsetter at noe eksisterer og utelukker at tomme mengder kan brukes i en modell, siden den krever at modellens såkalte domene – altså mengden av ting som finnes i den modellen – ikke kan være tom. (Takk til Sivert Ellingsen for det poenget.)

La oss huske utgangspunktet for debatten: Det er premiss nr 1 i Kalam-argumentet, som sier at «alt som begynner å eksistere må ha en årsak utenfor seg selv». Vi lurer på om det er sant, eller om det kan være sant at absolutt ingenting først eksisterer, og så oppstår noe. Jeg argumenterer mot dette ved å hevde at det er en innholdsmessig selvmotsigende påstand (av meg kalt «logisk umulig»), og hvis det er innholdsmessig selvmotsigende kan det ikke være sant. Hvorvidt det er innholdsmessig selvmotsigende kommer jo an på begrepsdefinisjonene, så det reiser spørsmålet om hvorvidt man illegitimt forutsetter det man skal bevise. Jeg kommer tilbake til det.

Bøhn spør om det er formelt selvmotsigende å si at ingenting blir til noe, fordi han tror jeg har påstått at det er det, og finner at det ikke er det. Jeg er enig i at det ikke er det, for jeg har aldri ment at det er det. Allikevel, Bøhns analyse gir altså ingen hjelp til dem som vil forsvare at det kan være sant at absolutt ingenting kan eksistere. Det er fortsatt innholdsmessig selvmotsigende med definisjonen jeg har gitt av absolutt ingenting.

Viste ikke Bøhn også at en konkret definisjon av absolutt ingenting kunne vært sann uten innholdsmessig selvmotsigelse da han beskrev en modell hvor ingen x er identisk med y? Nei, for det er en modell som forutsetter en verden utenfor modellen hvor det eksisterer en y og noen som sammenligner modellverdens innhold med y. Modellen viser altså at vi kan ha et avgrenset område med absolutt ingenting, men ikke at det kan være absolutt ingenting noe sted – og det var jo debattens opprinnelige definisjon av absolutt ingenting, som fravær av alt.

Klassisk logikk og definisjon av logisk umulighet som formell selvmotsigelse hjelper oss altså ikke i debatten vi fører her om hvorvidt det kan være sant at absolutt ingenting kunne eksistert.

Kanskje er det lettere å forstå mitt poeng med en sammenligning: Tenk om jeg påstår at det er innholdsmessig selvmotsigende å hevde at tanker ikke eksisterer, for ethvert motbevis forutsetter at tanker eksisterer. Da kunne man som Bøhn sagt at det ikke er noen formell selvmotsigelse fordi vi kan tenke oss en modellverden hvor tanker ikke eksisterer. Selv om vi tenker oss en slik modellverden uten tanker, så må vi likevel forutsette en verden utenfor modellen hvor tanker eksisterer, så modellen viser ikke at det kan være at ingen tanker eksisterer noe sted

Klassisk logikk og definisjon av logisk umulighet som formell selvmotsigelse hjelper oss altså ikke i debatten vi fører her om hvorvidt det kan være sant at absolutt ingenting kunne eksistert.

Allikevel er det svært nyttig å diskutere om det er innholdsmessig selvmotsigende, for hvis det er innholdsmessig selvmotsigende kan det ikke være sant. Det er grunnen til mitt fokus på selvmotsigelse i denne debatten.

Det kan virke som det her er en vesentlig forskjell i tilnærmingsmåte mellom meg på den ene siden og Bøhn og Blomkvist på den andre. Jeg tar nemlig utgangspunkt i at vi må definere begreper og sammenhenger mest mulig presist for så å se hvor mye koherens dette skaper i data. Mens det kan virke som at Bøhn (og Blomkvist) har en forståelse hvor ord kan vise seg å bety noe helt annet enn vi i utgangspunktet trodde. Jeg prøver å definere ordene «ingenting», «muligheter» og så videre mest mulig presist og detaljert for så å se om det gir oss en mest mulig koherent forståelse av verden, mens det virker som Bøhn og Blomkvist er mer åpne for at ingenting og muligheter osv kan være noe helt annet enn det vi trodde. Hvilken tilnærming er best?

Jeg mener min tilnærming er best. For la oss nå si at vi oppdager at verden er annerledes enn slik vi har beskrevet den med våre ord – det kan jo selvsagt skje. Da er det ikke gitt at ordene må skifte betydning – kanskje vi heller skal beholde ordenes gamle betydning og finne nye ord? Ta for eksempel da de oppdaget at atomer har mindre bestanddeler, mens ordet «atom» i utgangspunktet betydde minste udelelige enhet. Da kunne man sagt at det vi kalte atomer ikke var atomer, og at vi må lete videre etter atomer, eller man kunne kalle det atomer og skifte definisjon og si at atomer likevel ikke er udelelige. (Quine gjør dette poenget i  «Two Dogmas of Empiricism».)Hva man skal gjøre er et forhandlingsspørsmål som jeg tenker må drives av ønsket om en mest mulig koherent teori.

Prøv bare å argumentere for at tanker eksisterer uten å forutsette tanker.

Jeg tenker dermed at fordelen med min fremgangsmåte er at det gir mest mulig presise teorier å teste virkeligheten mot, fremfor å ha vage begrepsforståelser. Om ikke dette er korrekt beskrivelse av Bøhns tilnærming, må han gjerne presentere sin nærmere.

Så kan man innvende mot min tilnærming at jeg forutsetter min egen konklusjon og argumenterer sirkulært, slik Bøhn også gjør. Når jeg bruker denne metoden for å teste om veldefinerte teorier er koherente eller inkonsistente, så er det helt kurant å bygge på forutsetninger og la ulike elementer støtte hverandre (så lenge det ikke blir bare «A fordi A» eller «A fordi B og B fordi A»). Hvis en teori med gitte forutsetninger blir veldig koherent, så støtter det teorien og forutsetningene, mens hvis en teori blir inkonsistent, så motsier det forutsetningene. Jeg prøver ikke å snike inn noen udiskutable forutsetninger – snarere er forutsetningene også under debatt, men de får støtte om de fører til en koherent teori.

I fundamentale spørsmål som dette er det knapt til å unngå at man forutsetter deler av sin egen konklusjon. Prøv bare å argumentere for at tanker eksisterer uten å forutsette tanker. Bøhn kritiserer meg for å forutsette min egen konklusjon, og sier så «Det vi må forutsette derimot er at det er absolutt ingenting, men så er det noe». Allikevel sier Bøhn her at vi må forutsette at det er absolutt ingenting, og så er det noe, men det er jo hans egen konklusjon han da forutsetter, mens jeg sier det er innholdsmessig selvmotsigende at det er absolutt ingenting og at det derfor ikke kan forutsettes. Jeg er altså ikke imot at man forutsetter deler av sin egen konklusjon så lenge det er klart at det er det man gjør og det inngår i en større koherensteoretisk begrunnelse. 

For å oppsummere: Jeg har valgt definisjoner og metode som jeg mener passer best til denne diskusjonen, mens Bøhns tilnærming ikke er til hjelp. Begrepet «logisk umulig» er flertydig, og selv om jeg definerte min bruk, er jeg glad for anledningen til å presisere det ytterligere. Bøhn har hjulpet debatten videre og det takker jeg ham for.

Les tidligere innlegg i debatten:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , , , , , , ,