Aktuelle meninger, Ukategorisert

Islam er også en del av Europas kulturarv

fevaag-oppdatere      |      27. september 2016

Stefan Fisher-Høyrem er sekularitetshistoriker og forsker ved Universitetet i Agder. I dette innlegget ber han kristne apologeter tenke litt på hvem de spiller ball med når de viser til den «jødisk-kristne» kulturarven i Vesten. Særlig ettersom historien viser oss at denne kulturarven ikke bare er «jødisk-kristen».

Av Stefan Fisher-Høyrem

stefan-fisher-hoyremI et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:

«Universalistic egalitarianism, from which sprang the ideals of freedom and a collective life in solidarity, the autonomous conduct of life and emancipation, the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct legacy of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.»

Først litt om hva dette ikke betyr: Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.

Hva sier han da? Habermas stiller seg (om ikke først, så langt fremme) i rekken av forskere som bruker en historisk tilnærming for å kritisere tanken om det “sekulære” som noe nøytralt, noe universelt og allmenngyldig, et slags minste felles multiplum bakenfor alle tenkelige kulturelle uttrykk og forutsetninger. Han kritiserer et bilde av en transcendent og tidløs sekularitet uberørt av historiske prosesser, som bare venter på å bli oppdaget under lag på lag med kulturelle normer og religiøse “memes”. Ved å si at det sekulære har historiske røtter og dermed er geografisk og kulturelt betinget undergraver Habermas (og andre som vil være”post-sekulære”) dette bildet.

Disse problemene er i ferd med å vokse seg store og alvorlige.

Den frigjørende sekulariteten som ifølge disse kjennetegner  det moderne samfunnet er ei suppe som har blitt kokt på de merkeligste ingredienser, noen flere tusen år gamle, andre ferske rett fra hagen. Blant de første hovedingrediensene var jødedom og kristendom. Disse legger liksom hovedgrunnlaget for blandinga som skjer senere, og det kan man like gjerne innrømme selv om man kanskje er glad for at de ikke setter så tydelig preg på suppa lenger.

Så langt Habermas. Endel kristne apologeter forsøker gjerne å trekke litt mer ut av denne avmålte anerkjennelsen av tradisjonen de mener å stå i. De vestlige moderne verdiene må fremfor alt, sier de, sees som direkte resultater av såkalt «judeo-kristen» tenkning, særlig om Gud, men også om menneskene og våre moralske kompasser. Derfor må vi, sies det videre, komme tilbake til den (jødisk)kristne folden hvis vi vil beholde menneskerettigheter eller moralske prinsipper eller hva det nå skal være.

Ikke bare er dette mye mer enn Habermas ville gått med på; det skaper også nye problemer. Disse problemene er i ferd med å vokse seg store og alvorlige. For det er ikke bare kristne apologeter som griper til ideen om en vestlig “judeo-kristen” arv som et nødvendig grunnlag for moderne sekulære verdier. Det samme gjør de fremvoksende høyreekstreme og populistiske partiene og organisasjonene i Europa.

I et åpent brev til Paven ber for eksempel nederlandske Geert Wilders, grunnlegger av det høyrepopulistiske Frihetspartiet (PVV), om hjelp til å “forsvare Vestens judeo-kristne sivilisasjon, som til og med ateister og agnostikere har sin frihet og sitt demokrati fra.” En av partiets representanter, Martin Bosma, mener “nederlandske borgere må verdsette sitt lands kristne bakgrunn. Nesten alle våre verdier har rot i kristendommen. Demokrati, skillet mellom kirke og stat, toleranse…” (De Schijn-Élite van de Valse Munters, s.68)

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Deres politiske forgjenger Pim Fortuyn, som gjorde seg kjent for å beskrive Islam som en tilbakestående kultur, skriver at “problemene knyttet til integrering og gjensidig aksept bunner i forholdet mellom den judeo-kristne humanistiske kulturen på den ene siden, og den islamske kulturen på den andre.”(De Verweesde Samenleving, s.83) “Jeg bruker her det vide kulturbegrepet bevisst”, sier han videre, “fordi man kan forlate sin religion […] men ikke sin kultur.” Med denne selsomme logikken i bånn argumenterte han for å utestenge også kristne eller ateistiske flyktninger dersom de kom fra “muslimske kulturer”.

På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Så hva kan man gjøre? Vel, ikke gå tilbake til en tanke om at moderne sekularitet er noe tidløst, noe løsrevet fra historiske prosesser og mer eller mindre tilfeldige kulturelle “blandinger”. Det toget har gått. Vi er nødt til å ta inn over oss historiske saksforhold.

Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).

I en annen post har jeg nevnt hvordan Islams store tenkere var uvurderlige kilder for de kanoniserte vestlige filosofene og teologene når det gjelder spørsmål om sinn og identitet, fri vilje, teksttolkning og mer. Men det var på ingen måte slik at Vesten fra nå av tok over stafettpinnen og la Islam bak seg i løypa.

For eksempel: De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.

Og i det som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen –som igjen senere ble ekportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.

Islam er ikke en kontrast til vestlig kulturarv

Særlig var protestantene begeistret. Siden slutten av 1500-tallet ville ikke verken Paven eller Spania (datidens absolutte stormakt) ha noe med oppviglerske engelskmenn å gjøre, og for engelske protestanter ble muslimene – som slik de så det var like avvisende til avgudsdyrkelse som dem selv – naturlige allierte. Disse alliansene førte til møter (oftest mellom handelsfolk) som igjen gjorde at muslimske karakterer og perspektiver fant veien inn i både Marlowe og Shakespeares skuespill – i begynnelsen som stereotyper, riktignok, men over tid stadig mer realistiske.

Også romantikkens kanoniske diktere – som Coleridge, Goethe, Byron, Shelley, Emerson og andre som assosieres med dette høydepunktet i den vestlige moderne kulturarven – møtte islamsk tenkning med stor seriøsitet, respekt og interesse. De hadde ikke et romantisert bilde av Islam som noe “orientalsk” og fremmed, men lot sine egne arbeider vokse frem fra sin omgang med blant annet arabisk språk, litteratur, filosofi og teologi.

Så hvis vi først skal forholde oss til europeisk historie og kulturarv må vi konkludere slik: ingen av de erketypiske “europeiske” prestasjonene Habermas og vennene hans feirer –den universelle egalitarismen, den politiske republikanismen, kunstens sentralperspektiv, opplysningstidens vektlegging av individets autonomi og moralske ansvar, romantikkens kunstneriske og følelsesmessige frigjøring – kan løsrives fra sin islamske arv.

Islam er ikke en kontrast til vestlig kulturarv. Islam er en like viktig og grunnleggende strømning i og positiv bidragsyter til den vestlige idéhistorien som jødedom eller kristendom noen gang var – ikke bare i middelalderen, men gjennomgående helt opp til vår egen tid. Å gi de to sistnevnte status som litt mer “vestlige” og sette dem opp som en slags avgrenset europeisk identitetsmarkør i kontrast til Islam er ganske enkelt feil.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Gjentagelser, og er gjengitt her med tillatelse

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , ,