Aktuelle meninger, Ukategorisert

Islam og Freud

fevaag-oppdatere      |      14. desember 2014

Hva har psykoanalyse og det islamske begrepet nafs, eller sjelen, til felles? 

Av Osamah Rajpoot.

Osamah RajpootHva er det freudianske og islamske synet på mennesket, og kan disse sammenlignes? I den nylig avgitte masteroppgaven ved Det teologiske fakultet (UiO) forsøkte jeg å si noe om dette i min sammenligning av Sigmund Freuds syn på psyken med det islamske begrepet om sjelen, nafs. Under tittelen; Ego og nafs; En komparativ analyse av Freuds teori om psykens struktur og islamske sjelsbegreper, forsøkte jeg å analysere Freuds teorier om psyken med hva to islamske tenkere, Abu Hamid Al-Ghazali (d. 1111) og Mirza Ghulam Ahmad (d. 1908), har skrevet om sjelen.

Tanken bak dette prosjektet ligger i hypotesen om at menneskets «indre» er likt for alle mennesker, til tross for at det forstås ulikt ut i fra ens religiøse, ikke-religiøse eller filosofiske ståsted. Opp gjennom århundrene har dette «indre» stort sett blitt forstått som å bestå av en sjel, et ikke-fysiologisk fenomen, men som i dag har ulike betegnelser, så som jeget, selvet, psyken, eller igjen sjelen, alt avhengig av hvem man spør.

Forståelsen av mennesket, enten det er gjennom det religiøse eller psykologiske språket, har det til felles at de begge har menneskets indre som sitt felles utgangspunkt.

Et av de sentrale spørsmålene som stilles er hvorvidt det psykologiske begrepet «psyken» tilsvarer det religiøse begrepet «sjelen». I et større perspektiv handler dette om å sammenligne et vitenskapelig og religiøst begrep, hvor Freuds psykoanalytiske teorier står som en representant for vitenskapen og de islamske tenkerne Al-Ghazali og Mirza Ghulam Ahmad som representanter for islam. Gjennom lesning av sentrale verk av Freud og de to islamske tenkerne, kan vi se at både psyken og sjelen omtaler de samme fenomener og prosesser i mennesket. Forståelsen av mennesket, enten det er gjennom det religiøse eller psykologiske språket, har det til felles at de begge har menneskets indre som sitt felles utgangspunkt.

Freud

Hvis man tenker på Freud og religion, så vil nok mange tenke at dette er to rake motsetninger. Som de fleste vet var Freud kjent som en innbitt religionskritiker, hvor fornuftens rolle i psyken sto som det mest aktverdige for ham. Men dette er ikke hele Freud. Han var også medlem av den jødiske organisasjonen B’nai B’rith helt frem til sin død. Han ga aldri slipp på sin jødiske identitet, noe han også videreførte og ga i arv til sine barn. Han anerkjente også religion som et sivilisasjonsfremmende viktig element, nærmest som en del av en evolusjon, men som nå er erstattet av rasjonaliteten som det eneste korrekte weltanschauung (et fullstendig verdensbilde).

Slik Freud søkte å forstå psykens natur gjennom psykoanalytisk teori, slik søker tenkere innen den islamske tradisjon å forstå nafs vesen, for derved å kunne forbedre den

Freud grunnla psykoanalysen, en helhetlig teori om sinnet, og er en av det 20 århundrets aller største tenkere. Gjennom sine banebrytende psykologiske arbeider med det menneskelige sinn ga han oss en uvurderlig innsikt og dypere forståelse av dens mekanismer og virkemåter, særlig det ubevisstes enorme påvirkning på vårt våkne sinn. Gjennom sin systematiske selvanalyse fra 1895-1900, trengte Freud inn til de alle dypeste lag av sitt eget sinn, hvor han gjennom vitenskapelig metodikk undersøkte sitt sinns ubevisste områder. Det var gjennom dette at grunnlaget for den psykoanalytiske forståelsen av menneskesinnet ble skapt.

Al-Ghazali

Al-Ghazali er en av de største tenkere og reformatorer innen islam. Han var en mystiker, sufi, og forente gresk og islamsk filosofi med religionen islam. Han gjennomgikk en grundig skeptisisme i forhold til alle former for kunnskap, noe som for meg virker å ha store likhetstrekk med Descartes metode. Hans prosjekt gikk ut på å finne den mest sikre måten å komme frem til sannheten på. Dette førte til systematiske teologiske, filosofiske og religiøse studier. Gjennom sitt liv som sufi studerte han sjelens vesen og analyserte dennes «natur».

Mirza Ghulam Ahmad

Mirza Ghulam Ahmad var en messiansk reformator som i 1889 grunnla ahmadiyya bevegelsen i islam. Hans misjon besto i å vise til islams sanne åndelighet, hvor særlig islams indre aspekter sto i fokus, blant annet læren om sjelens reformasjon. Hans bok om islams filosofi, The teachings of the philosophy of Islam, fremviste islams lære hva angår blant annet sjelens natur og islamsk moral.

Noen funn

Det som danner det teoretiske utgangspunktet for min undersøkelse er en komparativ analyse av Freuds strukturelle teori om psyken med konseptet om den tredelte sjelen fra Koranen. I verket «The ego and the id», la Freud frem en dynamisk forståelse av psyken, hvor han så for seg et samspill mellom dens ulike krefter. Dette konseptualiserte han i begrepene das Es, das Ich og das Uber-Ich, som på norsk kan oversette som det’et, jeget og over-jeget.

Begrepet al-Nafs kan blant annet oversettes som psyke, ånd, sinn eller selvet, hvor den mest vanlige generelle oversettelsen er «sjel». Koranen nevner tre grunnleggende sjelstilstander, og er det som danner utgangpunktet for sammenligningen med Freud begrep om psyken. Disse er da al-nafs la-ammara bi-l-su, al-nafs al-lawwama og al-nafs al-mutma’inna, som på norsk kan oversettes som “sjelen som påbyr det onde”, “den selvanklagende sjel” og “den sjel som har funnet fred”.

Plasseringen av begrepet nafs i islams etiske tradisjon inngår i dens moralfilosofiske lære, hvor innsikt i egen indre natur vektlegges. Det er i dette henseendet jeg mener relevansen av å sammenligne psyken og nafs tydeliggjøres. Slik Freud søkte å forstå psykens natur gjennom psykoanalytisk teori, slik søker tenkere innen den islamske tradisjon å forstå nafs vesen, for derved å kunne forbedre den. Jeg anser begge disse to tilnærmingene som en metode hvis primære mål er en forståelse av menneskets indre.

Jeg ser en likhet mellom psykoanalytisk teori og læren om sjelens reformasjon i islam. Begge disse to metodene fordrer en evne til selvanalyse og baserer seg på selvinnsikt. I begge metodene legges det vekt på å analysere, kartlegge og å erkjenne alle ens tilbøyeligheter, motivasjoner, handlinger og hensikter. Det er en metode som tar utgangspunkt i å bringe frem for bevisstheten hva som skjuler seg i hjertets mørke kroker, det som i freudiansk terminologi forstås som das Es (psykens ubevisste aspekter) og sjelens laveste nivå, al-nafs la-ammara bi-l-su (sjelen som påbyr det onde).

Både en shaykh og en psykoterapeut jobber med menneskets indre, med selvinnsikt og selvstendighet som felles mål.

Noen interessante sammenligner mellom psyken og nafs kan vi f eks se i al-nafs la-ammara bi-l-su og det’et. Førstnevnte karakteriseres som en tilstand preget av en stadig higen etter “ondskap”, det å gi etter for ens ulike begjær. Det’et preges av behovsoppfyllende impulser som stadig søker etter å få utløp, gjennom det Freud kalte for lystprinsippet. I begge tilfellene preges psyken og nafs av fornuftens fravær og en dominans av disse driftene.

Al-nafs al-lawwama består blant annet av selvbebreidelsesmekanismer og evnen til å evaluere handlinger. Jeget hos Freud styrer motorikken og psykens tilgang til virkeligheten, hvor over-jeget er den moralske dommer over de valg jeget tar. Dette islamske sjelsstadiet dekker således det som hos Freud er å forstå som jeget og overjeget. Et annet fellestrekk her ligger i hvordan jeget og sjelstilstanden al-nafs al-lawwama håndterer de basale instinktive impulsene.

Al-nafs al-mutma’inna er en sjelstilstand preget av harmoni. Sammenlikningen av denne åndelige sjelelige tilstanden med Freuds konseptualisering av psyken kan ses i de tilfellene hvor alle de tre instansene (det’et, jeget og over-jeget) er i harmoni med hverandre.

Hos både Freud og de to islamske tenkerne er psyken og sjelen delt i tre aspekter, et nedre aspekt, et midtre og et øvre. Det nedre aspektet inneholder basale og grunnleggende drifter. Det midtre aspektet kan ses på som det rasjonelle, hvor bruken av instinktive impulser gjøres i samråd med psyken eller sjelens øvre del, hvor også det praktiske ansvaret for gjennomføringen av psykens eller sjelens ønsker ligger. I både Freuds teori og i den islamske tradisjonen har den øvre delen en moralsk funksjon, hvor det er tale om en manøvrering mellom oppfyllelsen av basale behov versus moralske imperativer.

Det felles «arbeidsredskapet» til en shaykh og en psykoterapeut er altså innsikt om den menneskelige natur, særlig ens egen.

En annen meget interessant likhet så jeg mellom Al-Ghazalis beskrivelse av en religiøs læremester, shaykh, og Freuds beskrivelse av en psykoterapeut. Både en shaykh og en psykoterapeut jobber med menneskets indre, med selvinnsikt og selvstendighet som felles mål. En shaykh gir en individuelt tilpasset veiledning i islams moralske etikk ut fra elevens ståsted, mens en psykoterapeut primært jobber med å frigjøre pasienten fra nevrotiske begrensninger. Men begge forsøker å vise til eleven/pasientens svakheter, hvor formålet er å få innsikt i egen sjel eller psyke, dens tilbøyeligheter og hvordan disse kan forbedres. Begge to har også en slik rolle at en fullstendig innsikt ikke kan nevnes med en gang, men er noe eleven/pasienten selv må oppnå gradvis og de begge jobber ut fra elevens/pasientens villighet til å samarbeide. Det felles «arbeidsredskapet» til en shaykh og en psykoterapeut er altså innsikt om den menneskelige natur, særlig ens egen. Dette er nødvendig for å unngå det som i psykoanalytisk teori kalles for overføring, altså shaykhens og psykoterapeutens manglende evne til å analysere eleven/pasienten nøytralt og objektivt.

En lærdom man kan trekke fra en slik sammenlignende tilnærmingsmetode, er at det kan åpne for å se det fellesmenneskelige i ulike kulturer, religioner og psykologiske/filosofiske systemer. Forskjeller i menneskesyn, det være seg vitenskapelige, religiøse eller kulturelle, trenger ikke å være eksklusive, men kan heller ses på som ulike fortolkninger av noe som er felles for alle mennesker.

 

 

 , , ,