Ukas Leder, Ukategorisert

Kildevernrasering

fevaag-oppdatere      |      23. juli 2015

Kopi av P1040730Å bygge opp tillit tar tid. Å bryte den ned går til gjengjeld uhyggelig raskt.

Dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen har fått erfare dette til det fulle etter at Politiets sikkerhetstjeneste tok seg inn i hans hjem og sikret seg filmopptak fra et prosjekt som omhandler radikaliserte muslimske ungdommer i Norge. Denne uken fastlo Borgarting lagmannsrett at PST har rett til å bruke filmopptakene i etterretningsøyemed, til tross for protester fra Rolfsen og mange andre representanter for presse-Norge.

I første omgang kan det se ut til å innebære at den planlagte filmen blir skrinlagt. Flere av Rolfsens kilder har gjort det klart at de vil trekke seg. Ringvirkningene kan derimot vise seg å bli adskillig større, og ramme langt flere enn en enslig filmmaker.

Vissheten om at myndighetene kan slå klørne i inkriminerende intervjumateriale kan gjøre det vanskeligere for alle norske journalister som møysommelig arbeider med å skaffe seg kontakter blant kriminelle eller i ekstremistmiljøer. PSTs aksjon, og dommene i Oslo tingrett og Borgartings lagmannsrett, kan ha slått en varig kile av mistillit mellom journalistene og deres kilder. Likeledes kan det tenkes at journaliststanden i fremtiden ser seg nødt til å treffe tiltak for å verne kildene sine mot etterretnings- og sikkerhetstjenestene, en bekymring de frem til i dag har vært forskånet for.

Ingen er tjent med et forhold mellom «den fjerde statsmakt» og sikkerhetstjenesten som er preget av mistenksomhet og utrygghet. Minst av alt PST selv, skulle man tro.

Skaden kan likevel være enda mer alvorlig enn som så. Også forskere innenfor flere samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner som driver feltarbeid er avhengig av at informantene kan stole på at informasjonen som innhentes ikke kommer andre i hende. Kan de lenger føle seg trygge på det?

Alt feltarbeid krever grundig etisk gjennomtenkning fra forskernes side. Det gjelder i aller høyeste grad feltarbeid utført av religionsvitere, eller andre som forsker på religiøse miljøer. Informasjon kan være et våpen, og informantene må beskyttes mot dem som kan tenkes å bruke informasjonen som innhentes på den måten, enten det dreier seg om krefter i nærmiljøet, innenfor en gitt sekt eller et annet minoritetsmiljø, eller andre lands myndigheter. I blant må forskerne gå lengre i å beskytte informantene enn kildene selv føler er nødvendig. Eksempelvis ved å anonymisere dem, selv når de føler det er trygt å fremstå med eget navn.

Det er forskeren som sitter med den moralske skyldbyrden om noe skulle gå galt. På hippokratisk vis er forskerens fremste prinsipp å ikke volde informantene noen skade.

Det er et stort ansvar som de aller fleste forskere er seg svært bevisst. En spesiell utfordring har de forskerne som på en eller annen måte må forholde seg til autoritære eller totalitære stater. Det gjelder ikke bare med hensyn til feltarbeid som utføres i slike land, men også når man forsker på diasporamiljøer, enten de befinner seg i utlendighet i Norge eller andre steder. Flere stater holder øye med slike eksilmiljøer, og enkelte land, som Iran, har angivere som fungerer som deres øyne og ører i utlandet.

Å forvalte informasjon som kan skade informantene, eller kanskje helst deres familier, om den faller i gale hender,  kan naturligvis føre til både neglebiting og grå hår blant norske forskere. En ting de imidlertid aldri tidligere har måtte bekymre seg for er hvorvidt norske myndigheteter kan komme til å oppføre seg som sine politistatmotstykker og simpelthen ta beslag i datamaterialet deres. Det har vært helt utenkelig.

Inntil nå.

Det er vanskelig å kvantifisere verdien av tillit, og like vanskelig å måle mistillitens kostnader. Kanskje ville ikke PST oppført seg på samme brutale vis mot en forsker, men et frø av frykt og mistenksomhet er sådd. Om ikke blant forskere, så i hvert fall blant potensielle informanter. Overtrampet som rammet Rolfsen er trolig like egnet til å skremme forskernes kilder fra å ville blottlegge seg som journalistenes.

Og om man tross dette lykkes med å skaffe seg informanter øker naturligvis faren for at de svarer alt annet enn sannferdig på spørsmål som kan føre dem i vanskeligheter dersom svarene kommer i ordensmaktens besittelse.

Det er alvorlig. At krigen mot terror har sin pris er mange klar over, men det kan likevel virke som om konsekvensene av PSTs brudd på kildevernet ikke har sunket inn hos like mange, verken blant den allmenne befolkning eller våre folkevalgte. Langt mindre PST selv.

En av følgene av aksjonen kan nemlig være at PST, paradoksalt nok, på sikt går glipp av viktig etterretning, eller verdifull kunnskap som kan brukes til kontraekstremisme og kontraterrorisme. Den informasjonen de nå har sikret seg gjennom beslaget av Rolfsens opptak burde det vært mulig å skaffe seg gjennom eget overvåkningsarbeid. Langt vanskeligere enn å holde øye med ekstremister som rekrutterer jihadister til konflikter i Midtøsten er det å skaffe seg inngående kunnskap om hva som motiverer unge menn og kvinner til å velge bort en trygg og komfortabel tilværelse i en velferdsstat som Norge til fordel for en potensielt brutal død i en krigssone.

Det kan til en viss grad journalister og dokumentarfilmskapere bidra til å kaste lys over, men forskere er naturligvis enda bedre skikket til denne oppgaven. Slikt kan imidlertid vise seg å bli adskillig vanskeligere i lang tid fremover. Kanskje er det med tilliten til kildevernet som med Lille Trille i barnereglen, at ingen riktig kan bøte på skaden når den først har skjedd.

Det vil si, helt håpløst er det fortsatt ikke. Høyesterett har ennå anledning til å å fastslå at det å bevare kildevernet er langt viktigere enn å mette PSTs appetitt på etterretning og beviser de burde klart å innhente på egen hånd, fremfor å la andre gjøre arbeidet deres for dem.

I en tenkt situasjon kunne kildevernets foreløpige nederlag endog snus til en seier. Om justisminister Anders Anundsen, eller enda bedre, statsminister Erna Solberg, hadde gått ut og gjort det tindrende klart at i Norge har informanter ingenting å frykte. I hvert fall fra norske myndigheter.

Et slikt tydelig signal fra øverste politiske hold ville kunne forvandle tillitsknekken mellom informanter og journalister eller forskere til et tillitsløft. Det er noe vi alle ville vært tjent med.

Også Politiets sikkerhetstjeneste.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Lenker:

Religioner.no lenker:

 , , , , , ,