Aktuelle meninger, Ukategorisert

Kjernen i vår uenighet, Søvik

fevaag-oppdatere      |      19. september 2016

Andreas Wahl Blomkvist skriver at Atle fortsatt ikke har demonstrert at noe fra ingenting er logisk umulig, og identifiserer tre problemer som deres uenighet dreier seg rundt.

Av Andreas Wahl Blomkvist

andreaswahlblomkvistAtle Ottosen Søvik går dialogisk til verks når han kommenterer min tekst punkt for punkt. Søvik gjør dette i håp om å oppklare misforståelser og utdype sitt resonnement. Jeg takker han for å ta seg tid til å oppklare eventuelle misforståelser jeg har hatt. Det er samtidig bra å se at han er enig at kalam-argumentet er langt vekk fra å bevise noe Gud.

Med denne teksten ønsker jeg å argumentere for tre ulike problemstillinger: (1) Søvik har ikke vist den logiske umuligheten av noe fra absolutt ingenting. (2) ’Begynner å eksistere’ i premiss en forveksles mot en annen betydning i premiss to (universet ’begynte å eksistere’). Betydningen i premiss to kan i større grad – logisk sett – gi oss universet uten noe årsak. (3) Det er logisk usammenhengende at Gud kunne skapt universet slik vi forstår årsaksbegrepet.

Problemstilling 1

Med følgende sitat, «Det beste argumentet for at ingenting kommer av absolutt ingenting, er at det er logisk umulig. Absolutt ingenting er fraværet av absolutt alt. Da er det også fraværet av muligheten til at noe skal begynne å eksistere,» mener Søvik at han har «gått videre fra intuisjonsargumentet til et nytt argument.»
I forsvar mot min anklage om at dette er en sirkulær form for argumentasjon (nemlig ved å definere seg til konklusjonen han ønsker å vise) skriver han:

«Vi kan vite at absolutt ingenting ikke har noen egenskaper, fordi det følger av definisjonen. Det er ikke noe problematisk sirkelslutning her.»

Dette virker mer som en bekreftelse enn en avkreftelse på min anklage om en sirkelslutning. Vi ønsker å vite hvorfor det er logisk umulig. Søvik svarer på dette slik:

«jeg tror det også er logisk umulig, fordi det man sier forutsetter et område hvor først ingenting skjer, men det er (fysisk eller metafysisk) mulig at noe kan oppstå, tiden går, og så oppstår noe uten årsak. Men her finnes det altså mye før noe oppstår: nemlig et sted hvor tiden går og det er (fysisk eller metafysisk) mulig at noe oppstår.»

Her ligger kanskje kjernen i vår uenighet – og jeg er glad debatten har funnet denne

Søvik hevder altså at det forutsettes tid og/eller sted for å ha egenskaper eller muligheter. Tre ting å si til dette. Først, hvordan passer dette med Gud som er tidløs, formløs, og som likevel har egenskaper og muligheter? For det andre, Vilenkin sin kosmologiske modell beskriver fravær av rom, tid, materie og energi – men likevel viser at egenskapen for å kunne bli noe er bevart. Dette er en sterk indikasjon på at fraværet av ’alt’ ikke nødvendigvis utelukker fravær av egenskaper. For det tredje, hvorfor er det slik at det blir logisk umulig at fravær av tid, sted og materie også fjerner alle potensielle egenskaper? Sagt på en annen måte, hvorfor er det logisk nødvendig at egenskapen ’å kunne bli til noe’ må overhode ha noen forutsetninger? Egenskaper eller muligheter er jo ikke noe som ’finnes’. Dette er Søvik enig i:

«Jeg sier ikke at muligheter er ting som finnes, men jeg sier at det må være strukturer som finnes i verden som gjør det slik at noe er (fysisk eller metafysisk) mulig og noe er (fysisk eller metafysisk) umulig.»

Her ligger kanskje kjernen i vår uenighet – og jeg er glad debatten har funnet denne. Søvik hevder nemlig her at det må være ’strukturer’ i verden for at noe kan være mulig. Jeg hevder at du ikke har demonstrert den logiske umuligheten av det motsatte. Nemlig at muligheter og egenskaper ikke forutsetter ’strukturer’. Hva om det bare er slik?

Problemstilling 2

Så kommer vi til der jeg påstår Søvik vil ha i pose og sekk. Premisset vi diskuterer hevder at «alt som begynner å eksistere har en årsak for sin eksistens». Når selv ikke partikler som spontant dukker opp i vakuum er et bevis på det motsatte (Søvik godtar dog dette på et plan, men sier det har en ’årsak’ på et annet plan), så må man undre på hva ’begynner å eksistere’ egentlig refererer til. Sagt på en annen måte, hva vil overhode kunne kvalifisere som noe som begynner å eksistere uten årsak? Som vi har sett argumenterer apologeter for umuligheten av å begynne å eksistere uten en årsak ved å henvise til et metafysisk ’absolutt ingenting’ som angivelig river vekk alle muligheter. Med denne metafysiske ingenting som standarden hvilket vi vurderer umuligheten av om noe kan begynne å eksistere uten en årsak, så har vi det problemet at selv med en årsak så får du ikke noe av absolutt ingenting. Det blir logisk usammenhengende siden du da per definisjon også fjerner alle potensielle ’årsaker’.

I den forbindelse er det noe irrelevant å diskutere hva som er logisk mulig ved fraværet av alt (inkludert alle potensielle muligheter), siden Søvik sin definisjon er strukket så langt at selv ikke Gud kan være årsaken til at noe som helst ’begynner å eksistere’. Det er langt mer relevant å bruke ’begynner å eksistere’ slik det også brukes i premiss to (universet begynte å eksistere). Hvis ’begynner å eksistere’ refererer til ulike prosesser i premiss en og to har vi en ekvivokasjon og argumentet mister sin gyldighet.

Det er her kanskje jeg og andre blir forvirret av apologetenes dans

Riktignok har han rett i at jeg misforstod han når jeg antok at hans definisjon av ’absolutt ingenting’ var det som universet kom fra i premiss to. Han mener ikke bokstavelig at ’fraværet av alt’ noen gang har vært et tilfelle. Gud er der alltid. Allikevel, hva vil det si at universet begynte å eksistere? Søvik må forholde seg til hva det vil si å ’begynne å eksistere’ som også Gud (eller hva som helst egentlig) kunne vært årsaken til.

Slik jeg har forstått det skal Gud ha skapt universet ex nihilo, slik den kjente apologeten William Lane Craig (den notoriske forsvareren av dette argumentet) påpeker her:

«Let me begin by affirming that Christian theology is committed to creatio ex nihilo, that is to say, the doctrine that God created the universe without any material cause. (…) When we say that the matter and energy were created out of nothing, we mean merely that, although created, they were not created out of anything.»
Søvik beskriver hvordan denne prosessen skulle vært slik: «Når teologien sier at Gud skaper av intet, så må det forstås som at Gud ikke skaper av foreliggende materie, men ikke at Gud gjør absolutt ingenting om til noe.» (min kursiv)

Er Søvik enig med Craig her? I så fall, hva menes med ’nihilo’ i denne sammenhengen? Det er her kanskje jeg og andre blir forvirret av apologetenes dans. Søvik sier at Gud skapte universet uten noe forliggende materie, men ikke fra absolutt ingenting. Altså et sted mellom ’ikke noe materie’ og ’absolutt ingenting’. Her mangler Søvik og andre apologeter å demonstrere at denne nye typen ingenting ikke har egenskaper som tilsier at noe kan begynne å eksistere uten Gud som årsak. Det er nemlig dette ’begynner å eksistere’ må referere til i premiss en. De må vise at Gud er nødvendig for at dette ’ingenting’ kan bli til universet.

Problemstilling 3

Hvis vi nå allikevel godtar alt dette så må vi finne ut hva denne årsaken til at universet ble til er. Problemet nå er at vår forståelse av årsaksbegrepet faller fullstendig sammen. For leseren sin skyld ønsker jeg å bruke to analogier for å vise dette. Tenk på skapelsen av en skulptur og en dal. Skulpturer blir skapt av en interaksjon mellom for eksempel marmoren (materiell årsak) og skulptøren som endrer marmoren (effektiv årsak). Daler blir skapt av en interaksjon mellom landskapet (materiell årsak) og elven som eroderer landskapet (effektiv årsak).

Hvordan kan noe som helst være ’årsaken’ til at noe begynner å eksistere hvis det ikke finnes noe årsaken kan påvirke (se Craig sin beskrivelse)? En årsak eller virkning uten noe påvirkning er ikke bare vanskelig å forestille seg, det er logisk usammenhengende.

Gitt retningen de ulike naturvitenskapelige hypotesene har tatt, er dette mer nærliggende og sannsynlig å tro på

Med våre analogier blir det slik: skulptøren (Gud) endret ikke på noe som helst, også fikk vi en skulptur (universet). Elven (Gud) eroderte ingenting, også fikk vi likevel en dal (universet). Dette gir ingen mening. Det er likeså sannsynlig (hvis ikke mer sannsynlig?) at skulpturen eller dalen spontant kom til av seg selv. Begge uten en effektiv årsak og kun beskrevet av naturlovene. Litt sånn som virtuelle partikler spontant dukker opp eller hvordan nåværende kosmologiske modeller, som M-teori, beskriver hvordan vi får noe ut av ’ingenting’.

Søvik beskriver skapelsen slik: «Gud har alltid eksistert, og skaper av seg selv når han skaper universet.» Jeg ønsker gjerne å lese en utbrodering av dette. En langt mer sparsommelig og sammenhengende forklaring vil være at universet oppstod uforårsaket og spontant fra noe ikke-fysisk. Gitt retningen de ulike naturvitenskapelige hypotesene har tatt, er dette mer nærliggende og sannsynlig å tro på. Når det gjelder Gud som forklaring står vi fast på utgangspunktet i min første tekst: nødvendigheten må demonstreres. Gud er som magi og kan benyttes til å forklare alt som tilsynelatende er uforklarlig eller umulig. En slik demonstrasjon har ikke forekommet, men debatten har likevel utviklet seg videre og mye spennende har kommet frem.

Les tidligere innlegg fra diskusjonen:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , ,