Aktuelle meninger, Ukategorisert

Nattverden – Guds kroppsspråk

fevaag-oppdatere      |      2. juni 2016

Har du lurt på hvorfor nattverdsritualet er så viktig i kristendommen? Teolog Andreas Døvik gir deg sin forklaring. 

Andreas DøvikAv Andreas Døvik, teolog.

Ånd versus kropp
I Lars von Triers undergangsfilm Melancholia fra 2011 postulerer protagonisten Justine følgende: ”Jorden er ond. Det er ingen grunn til å sørge over den, ingen vil savne den”. Ond, sier du? I antikken var ikke det et helt uvanlig livssyn. Naturen ble av mange betraktet som ond, monsteraktig og kaotisk. Når antikkens mennesker tittet opp på den stjernebestrødde himmeltundraen, følte de seg så små og ubetydelige, som en fis i universet. Selve språket synliggjorde en fiendtlig og pessimistisk innstilling til det materielle, for hver gang grekerne sa ”kropp” på morsmålet sitt, sa de soma. Hvis man bytter ut o-en i soma med en e, får man sema, som betyr ”fengsel”. Soma og sema: Ser man det, kropp og fengsel rimer på gresk.

Er den synlige verden god eller ond? Hvordan handler Gud i og med mennesket? I det åndelige eller i det kroppslige? Møter vi Gud i ting?

Slike spørsmål var høyaktuelle i begynnelsen av kirkens historie. Da kjempet kirken mot interne og eksterne vekkelsesbevegelser som i dag går under den noe upresise paraplybetegnelsen ”gnostikere”. Gnostisismen var et mangehodet troll, men det finnes noen fellestrekk. Gnostikere trodde på en høyeste makt, et guddomsvesen bortenfor alt det skapte, som viste fingeren til det fysiske. Jorden og blodårer og sitronsommerfugler var et verk av en ond makt. Det var til og med noen som satte likhetstegn mellom den onde demiurgen og skaperguden i Det gamle testamentet.

”Vi er fastlenket til den fysiske verden, men det finnes en fluktrute!” forkynte gnostikerne. Den immaterielle sjelen var guddommelig, det fantes en flammende gnist i bunnslammet. Ved å vende ryggen til kroppen kunne sjelen få usynlige vinger. Så var det bare å fly innover – altså oppover. Problemet var bare det tunge kjøttet. Kroppen som fanget sjelen i tid og rom. Derfor skilte de med slakterkniv mellom ånd og kropp.

I dag ler vi av gnostikerne, for vi vet bedre, gjør vi ikke? Men hva har Gud med de fem sansene å gjøre? Med øyne, ører, nese og kinn å klappe på?

Hvis noen av leserne tilhører en konfesjon innen protestantismen, oppfordrer jeg til aktiv bruk av for eksempel synssansen under neste gudstjeneste. Legg da merke til veggene i kirkerommet: strippet til beinet, kritthvite. Hva sier det? Dessuten har mange kristne for vane å lukke øynene når de ber. Noen kniper hardt igjen også når de synger salmer og lovsanger – til og med når liturgen lyser velsignelsen. Til tross for at gudstjenestefeiring er en fellesskapshandling, er noen som blinde under hele liturgien.

Hva kommuniserer et slikt kroppsspråk om Gud? Jeg prøver meg: at ”innsiden” er viktig, kanskje det viktigste i verden. For det er der det skjer, er det ikke? Møtepunktet mellom Gud og jeget som noe personlig og inderlig, en usynlig jomfrumark. Det har satt sitt spor i språket vårt: Vi søker ”innover” for å søke ”oppover”, for der er Gud, tror vi. Eller sagt med den troskarismatiske bekjennelsesreglen: ”Jeg er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp”. Hvis det er sant, betyr kroppsspråk nesten ingenting. Kroppen er redusert til en kulisse.

Da jeg var femten år gammel, bøyde jeg for første gang skjelvende knær på gutterommets lyseblå gulvteppe. På denne tiden var jeg blitt engasjert i et ungdomsmiljø, og med argusøyne observerte jeg hvordan de andre oppførte seg på fredagsmøtene. Så det var jo bare å lukke øynene. Og i ”lønnkammeret” satte jeg på en lovsangsplate for å komme i rett ”stemning”. Med fjortisknekk i stemmen stammet jeg frem et: ”Jeg inviterer deg, Gud”.

Det ble en jakt etter såkalte gudsopplevelser, og jeg var som en jaget hund: fred, frysninger, fine følelser. Hvis ekstasens tårer trillet, var det innertier. Det er til å grine av. Det var en stormende vårforelskelse. Som nyforelsket blir eksistensen redusert til gåsehud, og det føles så rett. Men vips! går de høyspente emosjonene over. Det samme skjedde med meg på gutterommet. Gud ble ”borte”.

Hva gjør vi da? Vi må åpne øynene. Og se: I begynnelsen skapte Gud hud og hår, ripsbusker og andre buskvekster, seksualitet og søvn, kjøtt og rødvin, svimlende stup og blågrønne Vestlandsfjorder, sårbare kropper. Gud sa at alt er godt og vakkert, at det hele koker over. Og det første oppdraget? Ha sex! Vær gartnere! Er ikke det litt… lite åndelig?

Storeter og vindrikker
I den noe (ut)slitte flanellograffortellingen om en av de nytestamentlige quislingene skriver Lukas at: ”Sakkeus ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst”(Luk 19). Men tolleren følger sitt religiøse urinstinkt: han klatrer opp mot himmelen, gjør seg høyere enn det han er, bevinger sjelen. Sakkeus møter selvsagt ikke den åndelige mesteren som den han faktisk er: liten, skitne tollerhender – så menneskelig, altfor menneskelig. Bedre å klatre opp i et morbærtre, grein etter grein.

Forestill deg de tusen øynene som nistirrer på det hummerrøde ansiktet til Sakkeus idet Jesus stopper opp under babelstårnet. Jesus står der nede med føttene plantet på jorden, og han hilser med et: ”Kom ned! Skal du ikke invitere meg hjem til deg, slik at vi får oss litt å spise?”

”Ehm, bli med meg hjem? Er ikke det litt… lite åndelig?” Men Lukasevangeliet er snapshots av et menneske som staves g-j-e-s-t-f-r-i. Jesu gjestmildhet er ikke simpelthen et personlighetstrekk eller et dekorativt tillegg i tjenesten hans. At Jesus spiser med hvem som helst – helst de undertrykte, de marginaliserte, de fattige, de med nattsvarte skjeletter i skapet – betyr at tilhørighet til det utvalgte gudsfolket fra nå av ikke blir bestemt ut fra de sedvanlige kriteriene. Hvem er på hjemmebane og innenfor? Sjokkerende nok ikke de som oppfyller alle rituelle og kultiske krav, heller ikke de som er så fromme at det går kaldt nedover ryggen. Her gjelder ikke hellighetens fingerspitzengefühl.

Det siste måltidet
”Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene” (Luk 22). Det var tid for den årlige feiringen av Pesach. Ikke et slikt påskemåltid som ved utgangen av Egypt da israelittene måtte spise i all hast. I den hellenistiske perioden, det vil si fra 300-tallet f.Kr. og like etter Jesu samtid, var påskefeiringen et gjestebud med liggesofaer og puter, vin og lam – og mer til. Ifølge kildene vi har til rådighet, foregikk Jesu siste måltid på følgende vis:

  • Familieoverhodet velsignet det første begeret.
  • Etter at det andre begeret var gjort klart, spurte yngstesønnen i huset hvorfor denne natten var annerledes enn alle andre netter: ”Hvorfor spiser vi usyret brød denne natten, far?” Så svarte pater familias ved å fortelle om uttoget av Egypt (5Mos 26,5-11). Måltidet ble fortolket som en faktisk reaktualisering og gjentagelse av Guds frigjøringshandling av det undertrykte folket i historien. Måltidet var ikke bare en hukommelsens minnestund – husk det som skjedde! – for de rundt bordet ble samtidige med fundamentalhendelsen.
  • Deretter tok faren i familien det usyrede brødet, velsignet det, brøt det og delte ut til de andre rundt bordet.
  • Etter den rituelle brødsbrytelsen begynte festmåltidet.
  • Påskemåltidet ble så avsluttet med to nye beger med vin.

Samtidig som påskemåltidet har sin historiske bakgrunn i eksodus, gjør Jesus noe til nå radikalt nytt og uhørt: Han nytolker ritualet som om det refererer til ham. ”Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: ’Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg’. På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: ’Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere’” (Luk 22). Disiplene forventet å høre om den mytiske natten som er annerledes enn alle netter, men så påstår Jesus at hele hendelsen er et tegn, at hovedingrediensene i påskemåltidet refererer til hans liv og lidelse.

Et sakrament
Jesus presenterer seg selv som et sakrament. Et sakrament er et konkret og synlig tegn på at Gud gjør noe i, med eller for oss som vi ikke kan se med øynene våre. På dette tidspunktet i evangeliet gjenkjente ikke disiplene at Guds eget liv hadde fått sårmerkede hender; det var skjult for dem. Men Jesus var, er og blirtegnet på hvem Gud er og hva Gud gjør.

”Og hver gang dere fra nå av skal feire påskemåltidet, skal dere gjøre det til minne om meg”. Når mennesker anno 2016 hører ordet ”minne”, relaterer de til en fortidig hendelse. Vi husker vår første skoleransel, det første kysset på konfirmasjonsleiren, eller da Oddvar Brå brakk staven. I den bibelske fortellingsverdenen inneholder begrepet mer enn kognitiv ihukommelse. ”Gjør dette til minne om meg” er ikke det samme som å se nostalgisk på et fotografi av noe som skjedde den gang da i historien. Nei, ved å minnes Guds frelseshandlinger i historien ble folket faktisk delaktige i anamnesen: fortiden flyttet inn i nåtiden, noe ble gjentatt. Det er som med Jesu dåp i Jordanelven og pinsedag i Jerusalem. ”Det kan skje igjen”, sier vi, ”vi blir samtidige med fundamentalfortellingene”. For Ånden er den samme; Ånden er den store forskjellen.

Påskemåltidets konstitusjon den gang da reaktualiseres og gjentas i liturgiens hver gang når. Det selvutgivende kjærlighetsofferet Jesus Kristus ga en gang for alle, blir kommunisert i eukaristien: ”Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg”. Sagt med andre ord: Nattverden er et møte med Den treenige Gud, ikke bare et minne om korsdøden til Jesus av Nasaret. Hvis det koker ned til å huske rent intellektuelt på Golgata, hva skjer hvis du tenker på noe helt annet idet du dypper den blodfattige oblaten i vinen? Hva med barna? Og hva med mennesker som har Alzheimer?

I noen konfesjonelle sammenhenger blir nattverdshendelsen bare sett på som et ”symbol”. Men vi har adoptert ordet ”symbol” fra det greske språket. Symballo betyr ”sammenføye” eller ”forene”, mens antonymet,diaballo, betyr ”rive fra hverandre” eller ”skille” – fra dette ordet kommer ”djevel”. Når antikkens mennesker inngikk en pakt, brøt de en leirtavle i to; den ene delen garanterte at det eksisterte en annen del som hørte til leirtavlen. Denne leirtavlen ble kalt et ”symbol”.

Nattverden er altså et ”symbol” som sammenføyer og sammenfletter det synlige og det usynlige. Brødet og vinen forblir ikke ”bare” brød og vin. Jesus har gitt et løfte om at dette hemmelighetsfulle måltidet er hans kropp og blod, som betyr hans liv og person. Eller som han sier et annet sted: ”Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste” (Joh 6). Det er ikke for ingenting at den tidlige Jesus-bevegelsen ble beskyldt for å være kannibaler av utenforstående. At jungeltelegrafen spredte en slik misforståelse, impliserer at kirken brukte et svært realistisk språk om nattverden.

Måltidsfellesskapet fortsetter
Evangelistene er påfallende opptatt av at Jesus Kristus spiser og drikker på andre siden av oppstandelsen. Som for eksempel i det siste kapitlet i Lukasevangeliet: Plutselig sto Jesus selv midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere!” Hvordan reagerte disiplene? De ble naturligvis vettskremte og trodde de så syner eller spøkelser. Men Jesus spurte lakonisk: ”Har dere noe å spise?” (Luk 24). Er slike scener blitt nedskrevet for å ”bevise” at han er oppstått fra de døde?

Den oppstandne er ingen annen enn den korsfestede Jesus av Nasaret. Han inviterer fortsatt, han hvisker stille: du er ønsket, villet, velkommen. Han staves alltid-allerede g-j-e-s-t-f-r-i. Han gjør det han alltid har gjort: skaper nytt fellesskap og ny identitet. Av dette skjønner vi at identitetsmarkøren til Peter ikke er tilfeldig valgt:”Vi som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde” (Apg 10).

Hvorfor er dette viktig? Fordi den oppstandne Jesus Kristus har følgende på agendaen: å skape et korsmerket fellesskap, åpent for absolutt alle. Det nye paktsfellesskapet, som skjer som ”kirke”, blir aldri så synlig, så konkret, så håndpåtakelig som i nattverden. Der nattverden blir feiret, der er kirken. Eller som Jesus sa: ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Derfor feiret de første kristne ikke påskemåltidet bare én gang i året. Når Lukas gir en situasjonsbeskrivelse av den første menigheten i Jerusalem, er ”brødsbrytelse” et av de sentrale kjennetegnene. Hvis måltidet var fellesskap med den korsfestede oppstandne, måtte de gjøre det ofte. Og på hvilken dag var det han var blitt oppreist fra de døde? Dagen etter sabbaten, altså på søndagen, som fra da av ble ”Herrens dag”. Derfor feiret de første Jesus-felleskapene nattverd ukentlig, om ikke oftere. ”Gi oss i dag vårt daglige brød”.

Vi er kropper
Er den synlige verden god eller ond? Hvordan handler Gud i og med mennesket? I det åndelige eller i det kroppslige? Møter vi Gud i ting? Når Gud avslører seg selv på en endelig og definitiv måte, er det ikke snakk om fred, frysninger, fine følelser på innsiden, i ”hjertet”. Gudsnærværet manifesteres i en kropp.

At vi deltar i det guddommelige livet med hud og hår, er ikke en beklagelig ting. Som om Gud ville ha kommunisert seg selv på en annen måte i en mer vellykket verden. Det faktum at brød og vin er korn og druer, er derfor en lakmustest på vår åndelighet. Kirken møter aldri – og har aldri møtt – mennesker som rent åndelige vesener. Skapelsen er ikke en konkurrent eller kontrast til det åndelige. Vi ble skapt som kroppslige,take it or leave it. Nattverden er et uttrykk for troens kroppslighet. Gud tar vår kropp på blodig alvor. Nattverden er ikke bare pedagogikk eller krykker for svakt troende mennesker, men selve møtepunktet hvor Gud og menneske ser på hverandre – og kjenner hverandre igjen.

Nattverden er altså Guds kroppsspråk. Hvis nattverden er Guds kroppsspråk, hva slags ansiktsuttrykk har Gud? Mange av oss lever med en nagende uro, en ulmende frykt for at Gud har noen skjulte ”demoner”, en hellig vrede som plutselig kan flamme opp og ramme oss. Den angsten korsfestes i nattverden. For i denne hellige handlingen viser Gud hvem Gud er: gave.

Gave og oppgave
Herrens måltid er både gave og oppgave. Her setter man seg ikke til bords alene. Solonattverd er som å gifte seg med seg selv. For ”Kristi kropp” er ikke bare selve nattverdens brød og vin, ifølge Paulus. Uttrykket har en dobbelt betydning: ”Kristi kropp” refererer så vel til nattverden som til alle de mennesker vi feirer måltidsfellesskap sammen med – og til den universelle kirken. Nattverden er derfor et enhetens måltid. Vi hører sammen – våger vi å si ”familie” uten at det blir en klissete klisjé?

Hvor ofte går vi frem for å ta imot gaven uten å se oss ordentlig rundt? Åpne øynene! I nattverden innser vi at kirken ikke er et annet fellesskap enn nettopp disse menneskene. Vi er ønsket, villet, velkommen. Og samtidig som disse ordene blir gitt som løfte, hører vi et kall: Nå er det vår tur til å herme etter Guds kroppsspråk.

Spørsmål om nattverdens innhold er viktig. Men enda viktigere er spørsmålet om nattverdens mål. Det er ikke tilfeldig at gudstjenesten avsluttes med: ”Gå og tjen Herren med glede!” Søndag etter søndag mottar kirken Jesus Kristus i form av brød og vin, slik at vi kan bli forvandlet til brød og vin for andre mennesker. ”Mennesket er (ist) hva det spiser (isst)”, sa filosofen Feuerbach. Eller som Paulus skrev: ”Kristus i oss”.

Innlegget ble først publisert på bloggen Gjentagelser.no

 ,