Aktuelle meninger, Ukategorisert

Niqab og nudisme

fevaag-oppdatere      |      3. oktober 2016

Det finnes gode argumenter for å nekte bruken av heldekkende hodeplagg ved norske utdanningsinstitusjoner, på samme måte som man ikke tillater naturister å sprade omkring nakne på campus. Et slikt forbud må imidlertid vært godt begrunnet og tydelig formidlet før man går i gang med studieforløpet, mener Lars Gule, førsteamanuensis ved HiOA.

Av Lars Gule, førsteamanuensis ved HiOA.

Lars Gule. Foto: Marianne Sømme.

Lars Gule. Foto: Marianne Sømme.

Diskusjonen om å forby niqab har fått ny aktualitet gjennom forslag fra flere politikere. Det er ikke snakk om et generelt lovfestet forbud mot niqab i det offentlige rom, men å forhindre bruk av niqab særlig i undervisningssammenheng. Diskusjonen er ikke viktig fordi niqab-bruk i samfunnet generelt eller skolen spesielt er et stort problem. Det er det ikke. Men saken har blitt en symbol-sak. Og slike saker blir gjerne større enn seg selv. Derfor har dette også blitt en viktig politisk sak. Som politisk sak bør niqab-bruk drøftes rasjonelt og prinsipielt, ikke minst med tanke på å fatte beslutninger før niqab-bruk blir en større utfordring i vårt samfunn.

Én innvendig mot å forby – eller bedre, regulere – bruk av niqab i utdanningssammenheng er at dette vil være i strid med prinsippet om lik rett til utdanning. Det følgende er noen refleksjoner omkring dette.

«Lik rett til utdanning» handler om det generelle ikke-diskrimineringsprinsippet som ligger til grunn for den likebehandlingen av alle mennesker som menneskerettighetene skal være med å sikre. Ikke-diskriminering er et universelt prinsipp, men likevel ikke absolutt.

Ingen skal nektes tjenester, utdanning, muligheter i offentlig virksomhet osv., osv., på grunn av hudfarge, etnisk/nasjonal opprinnelse, kjønn, seksuell legning eller livssynsmessig tilhørighet. Vi kunne legge til at ingen heler skal diskrimineres når det gjelder offentlig tilsetting, utdanning mm. på grunn av politisk tilhørighet.

Tilsynelatende er dette universelle prinsippet også absolutt, men det er det ikke. Det finnes en rekke unntak – og det er noe av grunnen til at vi snakker om positiv diskriminering. Vi kan altså behandle noen mer positivt enn andre (og dermed blir andre diskriminert relativt sett – som vi gjør ved ulike former for kvotering). Da har vi en saklig grunn for forskjellsbehandlingen.

Men det er også forskjell på det universelle prinsippet om ikke å diskriminere på grunn av livssynsmessig tilhørighet på den ene siden, og hvordan man må forholde seg til livssynsmessig praksis på den andre. For når det gjelder praksis strekker også ikke-diskrimineringsprinsippet seg langt, men ikke like langt som når det gjelder selve trosfriheten. Heldigvis.

For det finnes livssyn som mener man kan ta livet av spesielle grupper, ofre dem eller lignende. Og litt mindre dramatisk, men ille nok, nemlig at man med henvisning til religion kan skjære bort deler av kroppene på små barn. Da sier staten – i de fleste tilfeller – nei. Det er med andre ord grenser for hvordan man kan praktisere sin tro.

Vi kan tenke oss personer med en ideologisk-livssynsmessig overbevisning om at et nakent samfunn er det beste.

Staten eller andre verken kan eller skal hindre noen å tro det de vil, inkludert at det er riktig å omskjære gutter og jenter eller steine folk for sex utenfor ekteskapet, for selve trosfriheten er altså absolutt. Men staten kan likevel hindre en del religiøse praksiser. Livssynsfrihetens praksisdel kan med andre ord begrenses eller reguleres uten at det anses som brudd på livssynsfriheten. Dette er alminnelig menneskerettighetsjus.

Vi kan tenke oss personer med en ideologisk-livssynsmessig overbevisning om at et nakent samfunn er det beste. Dette argumenterer man for, det skrives bøker, publiseres magasiner – med bilder, og det praktiseres. Men naturisme kan man ikke praktisere hvor man vil eller når man vil. Det er også opplagt at universiteter og høyskoler (og alle andre undervisningsinstitusjoner!) kan nekte naken-praktiserende opptak til studier og adgang til campus dersom man insisterer på å praktisere naturismen konsekvent. Selv om man skulle ha en livssynsmessig begrunnelse for nakenheten.

Kort sagt er samfunnet og dets høyskoler og universiteter i sin fulle rett til å regulere – begrense – livssynsmessige praksiser som ikke er forenlige med utdanningsinstitusjonens formål og daglige virksomhet.

Det er her Høgskolen i Oslo og Akershus vil ha i pose og sekk. HiOA vil ikke reglementsfeste at man ikke kan bruke niqab ved institusjonen. Det ville stride mot den like retten til utdanning, antar man. Men samtidig påberoper også HiOA seg en rett til å veilede niqab-bruker. Og denne veiledningen handler om én ting, nemlig å veilede niqab-brukerne til å slutte å bruke niqab – eller miste muligheten til å gjennomføre utdanningen de er tatt opp på.

Denne veiledningen har to begrunnelser:

  1. ansiktstildekningen er ikke forenlig med en del situasjoner ved høyskolen, og kan ikke forenes på pedagogisk forsvarlig vis med visse typer undervisning og veiledning,
  2. ansiktstildekningen er ikke forenlig med gjennomføring av praksis – hvilket også innebærer at ansiktstildekningen er uforenlig med selve profesjonsutøvelsen, dvs. ikke kan forenes med framtidig yrkesutøvelse.

Konklusjonen for HiOAs del er derfor den noe selvmotsigende posisjon at høyskolen hevder å respektere alles like rett til utdanning på den enes siden, samtidig som man på den andre siden ikke kan gi alle utdanning. Det virker rimeligere om man gjør dette klart, gjerne i et reglement, nettopp av hensyn til den forutsigbarhet som studenter også har krav på. Man skal ikke begynne på en utdanning, utvikle den oppfatning at man bør dekke ansiktet for å komme nærmere gud (eller av andre grunner), for så å oppdage at dette umuliggjør resten av utdanningen.

Tillit og trygghet henger sammen. Dermed kan man også si at maskering – av alle slag – skaper utrygghet.

I tillegg kan vi anføre et poeng om tillit. Dette er mer problematisk prinsipielt, fordi vi vår individuelle frihet også gir oss anledning til å opptre på måter som kan skape utrygghet hos andre. Likevel kan institusjoner (og arbeidsgivere) forsøke å regulere brukeres (ansattes) atferd av hensyn til et godt og tillitsbasert miljø. Utvilsomt reduserer maskering muligheten for å etablere og utvikle den tillit vi ønsker og som bare kan etableres i et fellesskap ved at vi ser hverandres ansikter. Tillit og trygghet henger sammen. Dermed kan man også si at maskering – av alle slag – skaper utrygghet. Slik utrygghet er slett ikke ønskelig på campus.

Det er således forskjell på den universelle og absolutte retten til å tro hva man vil, og den universelle, men ikke absolutte retten til å praktisere sin tro som man vil. Trospraksiser kan begrenses.

Derfor kan man avvise studenter med ansiktsmaskering, selv om denne er (forsøkt) begrunnet religiøst, og en slik avvisning bør være diskutert, begrunnet og godt kjent for studentene før de begynner ved høyskoler og universiteter – av hensyn til forutsigbarhet for studentene og andre.

Det er også verdt å merke seg at de færreste ville ha problemer med å avvise ulike former for ansiktsmaskering som ikke har religiøs begrunnelse. Da ville man uten videre sett og akseptert argumenter om mangel på kommunikasjonsmuligheter, at det er uprofesjonelt, skaper utrygghet, ikke er forenlig med likeverdighet mellom parter, osv. Det er ingen grunn til å hoppe over disse rasjonelle begrunnelsene for å avvise ansiktsmaskering selv om noen henviser til religion.

Dette innlegget er en bearbeidet utgave av en statusoppdatering på Lars Gules facebookvegg. 

Religioner.no-lenker: 

 , , ,

  • nn

    Hva mener du er den kvalitative forskjellen på utdanningsinsitusjoner og det offentlige rom? Du skriver kun at du ivrer for et forbyd mot naturalisme og ansiktsmaskering på utdanningsinstitusjoner. Mener du at behovet for trygghet og kommunikasjon ikke burde gjelde generell offentlighet? Personlig ser jeg ikke hvorfor du ikke bare kan dra disse argumentene videre. Personlig gir jeg blaffen i hva folk gjør bak hjemmets fire vegger så lenge det ikke går utover andre. Offentligheten bør derimot holdes fri fra naturalist- og spøkelseskladdensekter.

  • Torstein Bugge Høverstad

    Som tidligere syns jeg du argumenterer godt mot noen ‘rett’ til det du kaller ansiktsmaskering–og som jeg og nok mange andre synes ‘ansiktstildekking’ er et bedre ord for. Men, også som før, mener jeg argumentasjonen er like dekkende for slik tildekking generelt, altså også utenfor undervisningssituasjonen. Stikkordene tillit og utrygghet gjelder også utenfor.–Forøvrig nevner du at ‘de fleste’ fysiske inngrep på barn er forbudt, men det gjelder vel faktisk bare omskjæring av jenter. Muslimers og jøders rituelle omskjæring av guttebarn foregår uhindret.

    • Stein Nordahl

      Sitat: «Muslimers og jøders rituelle omskjæring av guttebarn foregår uhindret.»

      Dette er desverre riktig, men hva som ikke nevnes i debatter av denne type, muligens fordi det er ukjent, er den katolske omskjæring av guttebarn på Filippinene.