Ukas Leder, Ukategorisert

Rasjonalismemonopol?

kaiw1      |      25. juli 2016

Av Kai Erik Westergaard

Av Stine Backer-Owe

Av Stine Backer-Owe

I Vårt land kan du i sommer lese en interessant reportasje, hvor de spør fire personer med forskjellig bakgrunn: «Hvem er Gud?». Noe av det som poengteres er at kristen tro er i endring, og at det også er tilfellet med gudsbildet til de fire intervjuobjektene. Er det at kristne føler de må legge vekk fornuften til fordel for troen en del av denne endringen?

En av de spurte er teolog Åste Dokka, hun hevder at: «Den offentlige samtalen vi har om Gud i dag, er veldig preget av rasjonalisme. Den foregår mellom ateister og apologeter, og da havner man på ateistenes banehalvdel.». Stemmer det? Har ateister monopol på rasjonalisme?

Hva betyr egentlig ordet ‘rasjonalisme’ i sammenhengen? Rasjonalisme er som fagbegrep ofte forbundet med den erkjennelsesteoretiske posisjonen som hevder at fornuften er en sikker kilde til kunnskap. Kunnskap kan altså (også) gripes ved hjelp av fornuften uavhengig av erfaring. Det virker likevel som ordet her brukes, med negativt fortegn, på en måte som tilsier at samtalen er dominert av logikk, filosofi og vitenskap, særlig når hun også sier at: «Man kan beskrive Gud på alle mulige teologiske eller filosofiske måter. Men det er kanskje ikke så veldig interessant å definere Guds egenskaper i et abstrakt språk. I hvert fall er det en type tenkning som ikke alltid sier meg så mye om Gud». Selv om dette ikke er så meningsfylt for Dokka, så er dette en type tenkning som har vært svært viktig for mange teister opp igjennom historien. Er det ikke slik lenger?

Dette utsagnet ligner i stor grad på en trend som virker å være utbredt blant teister, også i Norge. Det kan virke som at narrativet til særlig nyateistene (og for så vidt flere opplysningsfilosofer), om at fornuftens lys har avkledt religion som overtro og noe ufornuftig, har gjort at flere troende har flyktet til forestillingen om at Gud lever i personlig erfaring og opplevelse, og ikke i fornuften. Selv om det sikkert er en svært viktig dimensjon av troen, så kan det utenifra virke som at man gir etter for nyateistenes fortelling om teisme og kristendom som noe irrasjonelt og ulogisk.

Fornuften har for mange kristne tenkere vært svært viktig. I åpningen av Johannesevangeliet identifiseres Jesus med Logos eller Ordet. Logos har flere betydninger, blant annet ord, fortelling, men også fornuft. Begrepet ‘Logos’ hadde allerede sterkt fotfeste i gresk filosofi da Johannes skrev. Førsokratikeren Heraklit hevdet at logos var den underliggende verdensordenen og fornuften, stoikerne hadde også en lignende forståelse av begrepet. Dette ligner på mange måter også den betydningen begrepet har i kristendommen.

Justin Martyr er kanskje den kristne apologeten som først ble kjent for å forsøke å utlegge en logoskristologi. Han var også tidlig ute med å benytte antikk gresk filosofi til å forsøke å rasjonelt forsvare troen. For han var Jesus som den gudommelige fornuft, Logos, svært viktig. Dette finner vi igjen hos flere kristne tenkere.  Likeledes forestillingen om å benytte fornuften til å gripe sannheten er et viktig steg på veien mot Gud, siden Jesus selv er Logos, det rasjonelle underliggende prinsippet som gjennomsyrer verden.

Også for den katolske giganten Thomas Aquinas var fornuften helt sentral. Han mente at man gjennom fornuft og erfaring også kunne erkjenne Gud. Å forsøke å tufte gudstro på, eller å diskutere Gud ut fra fornuften, er ikke et fremmed tema i kirkehistorien, selv om blant annet opplysningstiden, og kanskje også den logiske-positivismen, som hevdet at alle utsagn som er ikke-verifiserbare er meningsløse og derav ufornuftige, kan ha bidratt til at konseptene tro og fornuft virker fremmed for hverandre. Etter den logiske-positivismens fall i andre halvdel av 1900-tallet begynte Gud å virkelig entre banen igjen i filosofien.

Jeg tror nok det er flere som teister som vil si seg uenig i påstanden at siden den offentlige debatten om Gud er preget rasjonalisme og foregår mellom apologeter og ateister, så spiller man på ateistens banehalvdel. Selv om Dokka sier at det hun kaller ateistenes banehalvdel for henne ikke er «…et meningsfullt sted å være», så er det nok ifølge en del kristne nettopp her man bør befinne seg.

Religioner.no lenker:

 , , , ,