Ukas Leder, Ukategorisert

Religionskunnskapsløft

fevaag-oppdatere      |      27. mars 2016

12575848_10156940380250131_342837610_n_picmonkeyedReligion er noe som vekker mye følelser. Religionskritikk er blitt et utbredt begrep, og noe man ser på som helt nødvendig. Religionskritikk er noe som bedrives av både sinnaateister, ikke fullt så sinte ateister, trossamfunn imellom, men også internt. Jeg vil allikevel hevde at for at kritikken skal være fruktbar trenger man et minimum av kunnskap om det man skal kritisere, og det kan det se ut til å være mangelvare på i blant.

2.2.2016 publiserer Utrop.no artikkelen «Hvordan drive religionskritikk». Her får vi noen pekepinner på hvordan man skal te seg når man skal kritisere, og hvordan kunnskap bør være en sentral del når man skal kritisere andres posisjoner. Man kan allikevel lure på hvor mye det hjalp når øverste post i kommentarfeltet hevder at: «Ekte religionskritikk derimot angriper selve religionen som sådan, som en overtro. Og den kritiserer og krenker de troende som forvirrede personer, med en mental brist». Dette er sørgelig nok ikke en uvanlig uttalelse.

Bjørn Stærk skriver i Aftenposten (20.2.2016) godt om at «Uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna» hvor han refser ateistiske religionskritikere for sin manglende kunnskap om religion.

En knapp måned etter Utrop.no´s artikkel, etterlyser en rekke akademikere, samfunnsdebattanter, skribenter og religiøse eksperter et klarere skille mellom kritikk og hat mot islam i norske medier. De undertegnede i oppropet ønsker at kritikk og saklig skepsis skal bli klart adskilt fra konspirasjonsteorier, og fiendtlige og hatefulle ytringer.

Man kan trekke flere konklusjoner ut av disse tre eksemplene. Én av dem er at religionskunnskapen her til lands er heller skral. Mediene er intet unntak. For å ta to kjappe eksempler.

I dette innlegget hos Nettavisen stod det opprinnelig «islamsk prest». Dette er heldigvis korrigert i ettertid. Det er dessverre kanskje ikke helt overaskende av Nettavisen, når nynorsk Wikipedia har en infoside om prester som ikke er helt på nett. Her finner vi beskrevet «Dei som kan vera prestar i islam er personar som mellom anna kan heile Koranen utanboks. Dei vert ofte kalla ærestitlar som tyder «lærar» eller «meister»… ».  Den oppvakte leser vet sikkert allerede, eller har skjønt, at i islam har man ikke prester.

Den 23.3.2016 skriver Aksel Braanen Sterri at «Religion er gift», problemet er imidlertid at religionsbegrepet blir brukt så upresist at det er vanskelig å skjønne hva kritikken omhandler. Sekularitetsbegrepet er også svært uklart, slik at det er vanskelig å skjønne om det er ateisme eller faktisk sekularitet han mener. Det er som kjent to ulike ting. Eksempelvis er Den evangelisk-lutherske frikirke, sammen med Human-Etisk Forbund, blant de ivrigste sekularistene her til lands da de begge ønsker en sekulær stat som ikke pleier særlige bånd til utvalgte trossamfunn.

Dette er dessverre ikke unikt for religionsfaget. Selv noe så grunnleggende som forskjellen mellom bakterier og virus skapes det forvirring rundt i norske aviser. Det er flere kunnskapsområder hvor det kan trenges et løft, men det er likevel ingen god grunn til at vi ikke skal ønske oss bedre religionskunnskap og -formidling. Om jeg ber deg om hjelp til å bytte et punktert dekk på bilen min, og du påpeker at det ikke er noe vits fordi den uansett ikke blir kjørbar ettersom et annet dekk også er punktert, da kan du banne på at vi aldri kommer oss noen vei.

Dette er ikke en kritikk av journalistenes arbeid. Å skulle ha nok basiskunnskap til å dekke alle tenkelige kunnskapsfelt uten at det oppstår feil er kanskje ikke noe man kan kreve av journalistene, eller noen andre for øvrig.

Ansvarlig redaktør Hans Olav Arnesen i Religioner.no har tidligere gitt honnør til Trygve Hegnars modell. Hegnar hevder nemlig at det er «enklere å lære økonomer å skrive enn å lære journalister om økonomi». Arnesen mener at denne modellen med fordel kan brukes til å heve religionskunnskapen i media, slik Hegnar har økt økonomikunnskapen. Heller ikke ved Universitetet i Oslo er de fremmed for denne tanken. Der har de gjort bacheloroppgavekurset for religionsstudenter på UiO til en øvelse i hvordan man skal benytte fagkunnskapen sin utenfor akademia. Blant annet gjennom å skrive bokanmeldelser, kronikker og aviskommentarer. Her er altså litt av grunnarbeidet allerede gjort for dem som ønsker en religionshistoriker i redaksjonen sin.

Et annet grep som kunne styrket religionskunnskapen (og formidlingen av akademia generelt) er et tettere og bredere samarbeid mellom redaksjonene og fagfolk. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at dette ikke skjer i dag, jeg foreslår at det burde styrkes. For selv om fagfolk ofte uttaler seg i media, kunne det med hell vært svært mye oftere. Det løser opp i misforståelser, nyanserer bildet som gis og gir journalist og målgruppe bedre kunnskap om religion. I tillegg er det viktig øvelse for akademikerne i allmennformidling.

Likevel er det slik at mange akademikere kvier seg for å snakke med media og synes de er for sensasjonalistiske, og mange i media kan nok anse akademikere som tørre og utilgjengelige flisespikkere. Denne polariseringen blir en ond og selvforsterkende sirkel. I Utrop-innlegget referert til ovenfor fastslår religionsviter Asbjørn Dyrendal at: «Noen forskere synes journalister er teite».

Det er i både akademikernes, medienes og ikke minst lesernes interesse å ha et tettere samarbeid. Akademikerne blir dyktigere formidlere, flinkere til å spissformulere der det er mulig og til å formidle utenfor akademia. Mediene får på sin side en mer informert dekning av de fenomenene de skildrer. Kanskje det viktigste er allikevel at leserne får et mer korrekt og nyansert nyhetsbilde. Det må jo være noe både akademikerne og redaksjonene i vårt langstrakte land ønsker. Tross alt deler akademia og mediene på mange måter et mål om å formidle sannheten.

Det er kanskje for mye å kreve at enhver redaksjon skal ansette en religionsviter, en idéhistoriker, en sosiolog, en statsviter og så videre. Allikevel kan det lønne seg å ta bryet med å i større grad ansette fagfolk som journalister, og ikke forvente at journalister uten annen faglig fordypning, skal kunne like mye som fagfolk.

Selv om fenomenet religion er noe som vekke mange følelser, må hodet og kunnskapen med også.

Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no. 

 ,