Bokanmeldelse, Ukategorisert

Sterkt fra Stærk om synd og tilgivelse

fevaag-oppdatere      |      14. september 2016

Religioner.nos redaktør fikk gåsehud av å lese igjennom manuset til Bjørn Stærks bok: «Å sette verden i brann». Her kan du lese et utdrag fra boken. Kanskje får du gåsehud du også? 

a-sette-verden-i-brann

Trykk på bildet om du ønsker å kjøpe boken.

Av Bjørn Stærk

Synd fører til skyld. Skyldbyrden gjør at vi angrer og deretter søker bot, tilgivelse og frelse. Vi bruker helst andre ord, men det er det vi driver med.

Det er dette du oppdager nede i fyrrommet, for her ligger det brennbart materiale i store stabler. Salige er de ydmyke! Vend det andre kinnet til! Elsk din neste som deg selv! Selg alt du eier, og gi pengene til de fattige!

Ordene sitter så dypt i oss at de er en klisjé. Du hører ekkoet av dem i politiske taler. De ligger som et uuttalt premiss i debatter. Selv ikke gudløse sosialister og ateister slipper unna. Arnulf Øverlands «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» er bare en omformulering av Jesus. Den treffer hardere fordi ordene er nyere, men etter 80 år er også den en klisjé.

Derfor setter jeg nye ord på de gamle ideene. Jeg inviterer deg ned i det nasjonale fyrrommet du ikke tenker på til vanlig, ber deg åpne ovnsdøren og stille deg så nært flammen at du nesten brenner deg.

For det er her den kommer fra, mye av energien som driver oss. Iblant leverer ovnen for mye varme og iblant for lite, men det er her det skjer: i den kristne ideen om at det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld.

Ja, er det nå egentlig slik? Vi har fått et anstrengt forhold til kristendommen og alle dens hersens sogneprester, pietister og pontoppidaner. Mange vil reagere når jeg trekker en linje fra Jesus til den sekulære medmenneskeligheten. «Det er da ingenting unikt kristent i å ville være snill mot folk! Alle religioner har en variant av den gylne regel: ‘Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.’ Jeg tror ikke på Gud, men jeg mangler ikke etikk av den grunn.»

Nei. Ja. Nei. Dette er ikke en konkurranse om å ha den beste ovnen. Alle religioner og kulturer har sine fyrrom og sine ovner. Alle har ideer om rett og galt. Alle har en tanke om hva som er galt med verden, og om hva du og jeg skal gjøre med det. Resultatet er ofte ganske likt: Vær snill og grei. Ikke drep uten grunn. Vis måtehold.

Men fyrrommene våre er ikke identiske. De er konstruert på ulike måter. Det kristne fyrrommet er bygget på ideen om synd og frelse fra synd. Synd innebærer at all lidelse i verden som kan knyttes til menneskelige handlinger, er vår skyld. Det handler om å gjøre verden bedre gjennom handlinger, og hva vi gjør når vi innser at vi ikke strekker til.

Islam ligger ikke langt unna, fordi den er en nær slektning av kristendommen. Den har riktignok ikke arvesynd. I kristendommen kom synden inn i verden gjennom syndefallet og er uoverkommelig på egen hånd. Islam har en større tro på at mennesket kan leve riktig gjennom å adlyde Gud.

Men grunnideen er den samme, og du finner den også i jødedommen: Gud er god og har skapt en god verden med en god plan for mennesket. Vi lider unødvendig fordi vi ikke følger planen.

Ikke alle religioner tenker slik. En vanlig tanke i hinduismen er at lidelse kommer fra illusjonen om at «jeg» er adskilt fra universet. I buddhismen kommer lidelse av at vi er for knyttet til verden, til ting vi vil ha og slippe vekk fra. I begge tilfellene er problemet at vi har latt oss forføre av en illusjon som binder oss til å bli reinkarnert. Løsningen er å rive seg løs fra denne illusjonen gjennom opplysning. Verden er ikke i utgangspunktet noe godt som vi burde forsøke å rette på, men en felle vi bør forsøke å slippe unna.

Dette er ikke den kristne, muslimske og jødiske ideen om synd, bare sagt på en annen måte. Det er en annen måte å forstå lidelse på. Det betyr ikke at gode gjerninger ikke har en plass i hinduistisk etikk. Men ovnen som driver handlingene, er bygget annerledes.

Jeg sier heller ikke at den kristne ovnen er bedre enn de andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle måle noe slikt og har ikke tenkt å forsøke. Det jeg sier, er at den ovnen vi faktisk har i fyrrommet vårt, den som gir varme til «Du må ikke tåle så inderlig vel», fortsatt er den kristne ovnen.

Vel, ikke helt. Vi har byttet ut noen av delene. Vi har endret oss, og vi har endret ovnen. Men mye av den gamle ovnen er der fremdeles. Og hvis du ønsker å forstå hvorfor det noen ganger er akkurat varmt nok i bygningen, men andre ganger kjøligere eller kaldere enn det burde være, må du forstå den ovnen vi har. Hvordan den fungerer. Hvor den kommer fra.

Still deg derfor i fyrrommet. Kjenn varmen. Studer ovnen.

Det som ligger og brenner i denne ovnen, er et slags ondskapens problem. Ikke ondskapsproblemet alle har hørt om, det som dukker opp når folk skal forklare hvorfor de ikke tror på Gud: «Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor gjør han ikke noe med all ondskapen i verden?»

Dette problemet høres viktig ut. Det høres så viktig ut at man kan finne på å skrive Ondskapens Problem med store forbokstaver og skrive masteroppgave om det, men de fleste finner det lett å løse. Du løser det enklest ved å si at Gud ikke finnes. Eller du kan, slik mange kristne gjør, si at spørsmålet bygger på en misforståelse av hvem Gud er og hva slags verden han har skapt. Gud er ikke Batman. Gud er ikke en forfatter.

Hvorfor ikke? Nei, si det. Det er et mysterium. Kanskje et paradoks. Men det er et mysterium og paradoks for spesielt interesserte, den typen mennesker som går rundt og funderer på treenigheten og spør om alle ser rødt som den samme fargen. Du kan grave deg ned i teologien bak hvis du vil. De fleste kristne tenker på det iblant. Men de henger seg ikke opp i det. De kommer til ett av to svar. Enten: Gud finnes ikke. Eller: Gud er ikke en sånn gud. Og så beveger de seg videre.

Ondskapens problem er ikke et problem. Det er bare et spørsmål du må ta stilling til.

Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om. «Javisst», sier han. «Verden er råtten og full av ondskap. Hva har du tenkt å gjøre med det?»

Joda, du kan sitte og gruble på hvorfor Gud lar barn få beinkreft, og du kan anklage Gud for å være et monster, slik ateisten og skuespilleren Stephen Fry har gjort. Men når du er ferdig, kommer vi tilbake til deg. «Disse mine minste» sulter – hva har du tenkt å gjøre med det? Er du villig til å selge alt du eier og gi pengene til de fattige? Er du villig til å hjelpe selv de som utnytter deg?

Jesus sier ikke bare at du skal være en hyggelig person og tenke litt på de svakeste iblant. Han stiller krav som er så radikale at ingen kan leve etter dem. Bare slik kan du vaske bort medansvaret ditt for alt som er galt i verden.

Det er dette som ligger og brenner i ovnen vår.

Det ekte ondskapsproblemet løser du ikke ved å slutte å tro på Gud.

Det gjør bare problemet verre.

«Greit», sier Jesus. «Jeg var bare et vanlig menneske som har vært død i to tusen år. Fortellingene om meg er overdrevne. Dere ville blitt skuffet hvis dere visste hva jeg egentlig drev med. Gud finnes ikke, dere er alene. Helt mutters alene. Men verden er fortsatt råtten og full av ondskap og lidelse. Hva har du tenkt å gjøre med det?»

Tilbake til kristendommen. Tilbake til synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden.

Synd samler opp skyld. Skylden må bøtes eller tilgis. Skyld er som gjeld. Enten betaler du det du skylder, eller så er kreditoren snill og stryker gjelda. Ellers går du konkurs. Du har bare disse tre utveiene. Tilbakebetaling, gjeldssletting, konkurs.

Det er dette resten av kristendommen handler om. Og det er dette vi ikke-kristne bruker mye tid på å tenke på, vi som har beholdt syndsbegrepet, men forkastet den kristne angeren, boten, nåden, tilgivelsen og frelsen.

Anger er en grei sak. Du har gjort noe galt og erkjenner det. I Dantes Den guddommelige komedie er helvete fullt av syndere som ikke angrer. Det var ikke min skyld, sier de. Det var noen andre som fikk meg til å gjøre det. Det bare skjedde. Det grufulle ved å tilbringe evigheten i helvete er ikke bare straffen, men at synderne sitter fast i sin egen ondskap. De sitter fast i sin egen bitterhet, sitt eget hat, sin egen grådighet, og kommer seg aldri fri.

Fordi de ikke angret. Når Dante vandrer gjennom skjærsilden, finner han like store syndere som i helvete. Men de angret. De erkjente sin skyld før de døde. Angeren peker ut retningen mot frelse. De angrende synderne tilbringer tiden i skjærsilden med å løsrive seg fra sin egen ondskap.

De finner frihet gjennom anger.

Likte du denne smakebiten? Da bør du kjøpe boken fra Humanist Forlag her

 

 

 

 

 , , , , , , , ,