Hvem har definisjonsrett på julen?
Stiller en muslim, en livssynshumanist og en kristen på lik linje i den store samtalen om julen, og er det egentlig religion det hele handler om?
Av Suzanne Anett Thobro
Julen nærmer seg, og med det kommer også den sedvanlige debatten om hvordan julen «ødelegges». Avisoppslag om skoler som ønsker å tilrettelegge for en mangfoldig elevgruppe ved å unngå bruken av ordet jul til enhver anledning, resulterer i alt fra uskyldige debatter på sosiale medier, via kronikker og leserinnlegg, til drapstrusler og fysisk vold.
Hvem er det som har «skylden» for «ødeleggelsen av julen»? Noen antar på automatikk at det er muslimer, noen skylder på ateister og Human-Etisk forbund, noen skylder på redselen for å støte noen. At avisoppslagene ofte handler om skoler som tar hensyn til barn av kristne minoriteter går mange hus forbi. Blant de som får det med seg er det noen som ikke ser seg for gode til å uttale seg i negative og oppgitte ordelag om dem heller.
«Er det så farlig med litt religion?» «Kan de ikke se at julen handler om å være gjestfri og ønske alle velkommen?» «Ingen bør få lov til å melde seg ut av samfunnet og ikke feire jul.» «Det er norsk å feire jul!»
Debatten om jul er debatten om religion
Debatten om jul handler om det store spørsmålet «hva er religion?». Det finnes ingen fullverdige deskriptive (beskrivende) svar på det spørsmålet, bare normative (verdiladete). Derfor er religion stadig et hett debattema. Samfunnet vår er et uenighetsfellesskap – en stor samling mennesker som har et følt fellesskap med hverandre gjennom nettopp det at vi «krangler» med hverandre om mindre og større tema hele tiden. Det er ikke enighet som er limet mellom oss, det er selve debatten som er limet mellom oss.
Julen er et viktig tema for oss på samfunnsnivå fordi vi er uenige om hva julen er og hva julen bør være. Som nevnt handler det om hva religion er og skal være. I dagens debattklima ser det ut til at religion først og fremst tenkes på som noe som legges til, ikke noe som trekkes fra. Hva mener jeg med dette?
Å legge til eller trekke fra «religion»
Uttalelser av typen «er det så farlig med litt religion?» viser til en forståelse av religion i offentligheten som noe som legges til. Hvis man i desember legger en skolegudstjeneste til en ellers vanlig skolehverdag, har man lagt til litt religion. En vanlig skoledag er uten religiøse innslag, med skolegudstjenesten får man et religiøst innslag «oppå» den vanlige skoledagen. De som ikke ønsker dette oppfattes etter denne religionsforståelsen å ville fjerne religiøse uttrykk igjen. Å trekke fra er i denne forståelsen et uttrykk for mindre religion.
For noen kan imidlertid det å la være å gå på skolegudstjenester eller lignende være et religiøst uttrykk. Å unngå (andres) religion er et religiøst uttrykk i seg selv. For eksempel Jehovas vitner utøver sin religion ved å la være å delta i julefeiringer. Derfor kan meningen med uttrykket sitert over snus: hvis det «ikke er farlig» med litt religion, så er det heller ikke farlig å fjerne skolegudstjenester, julelunsjer, nisseluer, juletrær, julesanger med mer – fordi det bare er «litt religion» å fjerne det. Å trekke å fra er i dette perspektivet et uttrykk for mer religion.
Hva med de ikke-religiøses innblanding?
Men denne forståelsen av hva religion og religionsutøvelse er, er antagelig lite utbredt. Den forsterkes kanskje av at mange av de som vil trekke fra, altså fjerne synlige, religiøse uttrykk fra den offentlige sfære, kaller seg selv ikke-religiøse og vil ha frihet fra religion. Det kan være fristende å møte dem med samme «er det så farlig da»-spørsmål. Spørsmålet kan kanskje til og med virke mer betimelig overfor dem. Hvis de ikke er religiøse, hvorfor spiller det da noen rolle for dem? I noen tilfeller ser det ut til at ikke-religiøses meninger oppfattes som helt irrelevante i debatten om religiøse uttrykk i det offentlige, særlig når det gjelder jul. Så lenge de religiøse kan enes seg imellom om religion, så er vel alt greit?
Uten å underkjenne ikke-religiøses selvoppfatning som ikke religiøse, mener jeg at det fra et religionsvitenskapelig perspektiv er mest fruktbart å anse dem på lik linje som de som kaller seg religiøse (eller de som kaller seg kulturkristne, for den saks skyld). De er like mye interessenter i både «jul» og «religion» som alle andre. Deres «utøvelse» er å trekke fra, der andres utøvelse er å legge til. Eventuelt er det å legge til noe annet, noe som konvensjonelt sett ikke gjenkjennes som eller kalles for «religion». (Det hele kompliseres av at en identitet som religiøs eller ikke-religiøs kan være høyst flytende gjennom året, men det må det blir mer om en annen gang.)
Likeverdige deltagere i den store samtalen
Både religiøse og ikke-religiøse er likeverdige deltagere i den store samtalen om hva både jul og religion er og skal være. Å ytre både «vi skal feire jul» og «vi skal ikke feire jul» er deltagelse i denne store samtalen. Hverken religiøse eller ikke-religiøse, uavhengig av hvilke meninger de har, «ødelegger» julen, men alle prøver å ta definisjonsmakten over den. Og de har like stor rett til det.
Det er ingen som kan kreve å ha noe større eierskap til den norske julen enn det noen andre har. Jeg vil derfor avslutte med å ønske mine meddeltagere i dette uenighetsfellesskap vi kaller for Norge, det følgende:
Dette innlegget ble opprinnelig publisert 19.10.2016 på Forsking.no
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.