Terroristkastrering
Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme.
Moseloven er skrevet i en annen tid, og, vil nok de aller fleste hevde, for en annen tid. Likevel er det noe forførende enkelt og ryddig ved dette rettferdighetsprinsippet.
Jordanske myndigheter vil si seg enige, kan det synes som. Da en av deres kamppiloter, Muadh al-Kasasbeh, ble dynket med antennelig væske og brent levende, lovet jordanerne “hevn og straff”.
Ordene ble raskt ledsaget av handling. To IS-fanger ble henrettet, og ytterligere to skal møte samme skjebne. Om enn ikke på like bestialsk vis.
Kanskje var ønsket om hevn og rettferdighet motivet. Piloter er naturlig heltemateriale, og det var det jordanske flyvåpenet som stanset de syriske panservognene som i 1970 rullet inn i Jordan for å støtte PLO i borgerkrigen mot det jordanske kongehuset. Å behandle en jordansk pilot på så uverdig vis som IS gjorde var å be om gjengjeldelse.
Kanskje ligger det likevel også andre motiver bak den raske hevnen? Jordan føler seg naturlig nok truet av IS, og som i 1970 kjemper de nok en gang for sin egen overlevelse, i hvert fall under hashemittisk styre. Da gjelder det å vise besluttsomhet og handlekraft.
Muligens var det også andre avveininger inne i bildet. Kan hende håper jordanerne at en slik kontant reaksjon kan skyve jordanske borgere lengre ned på listen over potensielle gisler for IS og andre jihadistgrupper.
Det finnes presedens for denne måten å tenke og handle på i slike situasjoner. Sovjetunionens respons da Den islamske frigjøringsorganisasjonen (ILO) tok fire sovjetborgere som gisler i 1985 var en stor suksess.
Den vestlige verden ventet da i spenning på hvordan sovjeterne ville håndtere en slik situasjon. De hadde selv i en årrekke slitt med en serie gisseltakinger og terrorhendelser. Én vesentlig forskjell ble raskt åpenbar. Det sedvanlige mediehysteriet som ledsaget flykapringer og gisseltakinger av vesterlendinger kom ikke til å gjenta seg i Sovjetunionen. Hendelsen ble så vidt nevnt i sovjetiske medier. Dermed var en sentral forutsetning for en vellykket aksjon, sett fra gisseltakernes side, frarøvet dem.
De tre gjenlevende gislene ble nokså snart sluppet fri utenfor den sovjetiske ambassaden. I god behold. Hva som hadde hendt ble ikke kjent før et drøyt år senere da Jerusalem Posts Libanon-korrespondent, Benny Morris hevdet å kunne avsløre hvilken “forhandlingsteknikk” sovjeterne hadde benyttet seg av.
Ifølge Morris tok sovjetiske spesialstyrker til fange en slektning av en fremstående Hezbollah-leder. Før de tok livet av mannen skar de av ham kjønnsdelene og sendte dem til islamistene. De gjorde det også klart at de hadde en lang liste med navn på ytterligere “organdonorer”.
Dette ble den første og eneste gangen sovjetere ble tatt som gisler i Libanon. Det tok mange år før russere ble tatt som gisler andre steder heller.
Å bekjempe terror med terror fungerte med andre ord svært godt. En del vil kanskje mene at det å la terroristene smake sin egen medisin dessuten var rettferdig.
Slike mottiltak er utenkelige for demokratiske rettstater med en fri presse. Likevel er det interessant å merke seg hvor mye lidelser den sovjetiske metoden med å bekjempe ild med ild har spart dem, og den påfølgende russiske republikken, frem til terroranstøtene i kjølvannet av den første tsjetsjeniakrigen.
Og motsatt, hvor mye elendighet ettergivenheten til vestlige land, spesielt europeiske, har skapt. Hadde man kunnet nekte terroristene medieoppmerksomhet, og aldri gitt etter for deres krav, ville det simpelthen ikke hatt noen hensikt å ta gisler.
Vi kan ikke bruke sovjetiske metoder, men vi kan la være å gi terroristene større oppmuntring enn vi må. Den største innrømmelsen jihadistene noen gang har avtvunget et vestlig land var da Spania trakk sine styrker ut av Irak etter bombeangrepet i Madrid. Om Hollande hadde dette i tankene etter den siste rekken av terrorangrep er uvisst, men reaksjonen var i hvert fall den stikk motsatte av spanjolenes. Franskmennene sendte hangarskipet Charles de Gaulle til Den persiske gulfen for å bombe IS. Det vil trolig merkes godt for IS-krigerne på bakken.
Å gjengjelde et øye for et øye, eller et brannsår for et brannsår i den jordanske pilotens tilfelle, er altså ikke en mulighet. Men mot en fiende som IS er det så visst heller ikke noe alternativ å vende det andre kinn til.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.