Ukas Leder, Ukategorisert

Uke 38. E-ordet

hansolavarnesen      |      15. september 2014

Kopi av P1040730Kanskje bør vi bruke e-ordet oftere?

Det var ikke artisten Ravi som stilte dette spørsmålet, men biologen David Sloan Wilson. Og ordet er ikke elske, selv om vi kanskje kan bruke også det ordet noe oftere enn vi gjør. Eller kanskje sjeldnere.

Det var Kulturutvalget ved UiO og tenketanken Manifest som fredag i forrige uke inviterte til foredrag og debatt med tittelen “Democratic Darwinism”. Wilsons prosjekt går ut på å finne ut hvorvidt man komme frem til hvilke trekk som fremmer såkalt prososial adferd i et samfunn, og han mener Norge er et naturlig sted å lete.

Det er interessant at at en tenketank fra venstresiden var med på å invitere en biolog til å diskutere samfunnsspørsmål. Wilson er populær på venstresiden. Ikke minst fordi han mener det er god grunn til å konkludere med at jo mer egalitært et samfunn er, jo mer vellykket er det.

Muligens måtte et initiativ for å bringe biologiske perspektiver inn i samfunnsforskningen komme fra venstresiden. I motsatt tilfellet ville trolig sosialdarwinismen blitt trukket frem, hvor biologiske forskjeller ble brukt til å forklare sosiale ulikheter, men slikt er ikke halal i offentlig diskurs lenger.

Også biologer kan reagere på slikt. Den norske biologen Glenn Petter Sætre var skeptisk til et biologifag som gikk utover det han mente var fagets naturlige grenser. Biologi handlet for ham i hovedsak om genetikk. “Vi trenger ikke luftige historier”, sa Sætre. “Vi trenger god evolusjonsvitenskap.”

Wilson kontret med å påpeke at Darwin slett ikke kjente til gener. For ham handlet evolusjonen om arvelighet og seleksjon. Det var først da genene ble oppdaget at biologien i stor grad ble knyttet til studiet av selve arvematerialet.

Men evolusjon kan også studeres innenfor helt andre felt. For eksempel har kulturvitere studert evolusjon i lang tid, mente Wilson. Man kaller det bare ikke evolusjon.

Det er vanskelig å være uenig med Wilson i dette. Flere av de tidlige teoriene om religionenes fremvekst har vært utviklingsmodeller, selv før, men særlig etter Darwin. Først ute var August Comte, som mente at den mest grunnleggende form for religion var troen på ånder i naturen. Så kom det metafysiske stadiet, og deretter det positive stadiet, hvor mennesket hadde utviklet evnen til å tenke rasjonelt, med andre ord vitenskapelig. Sosialantropologiens viktorianske fedre, Edward B. Tylor og James Frazer, hadde lignende utviklingsskjema, hvor henholdsvis animisme eller magi var utgangspunktet, mens Herbert Spencer mente forfedredyrking var den tidligste formen for religion.

I religionshistoriefaget finnes det også en tradisjon for en slags omvendt evolusjonslære, eller fallteori. Fagets grunnlegger Max Müller var ikke begeistret for organiserte religioner, og mente at primitive kulturer hadde en sterk forbindelse med naturen, som hadde gått tapt. Mircea Eliade opererer med et slags utviklingsskjema han også, men ettersom han mente at det helliges fortrengning var en utvikling i feil retning er det kanskje passende å kalle det noe annet. En devolusjonsmodell, kanskje?

En ting er utviklingsmodeller på kulturfeltet, men passer biologiske perspektiver inn i studiet av religion som kultur? Fjernsynsserien Hjernevask har gitt mange  realister, også biologer, et inntrykk av at alle humanister og samfunnsvitere mener at alle menneskelige trekk skyldes kulturen. I virkeligheten er det fremfor alt i sosiologien at det såkalte tabula rasa paradigmet har rådet. I humaniora har man ofte tatt det for gitt at det ligger naturlige instinkter og drifter bak fremveksten av eksempelvis religiøs praksis. Walter Burkert mener for eksempel at mennesket har et grunnleggende voldsbehov, som kan dekkes av offeret, mens René Girard introduserte begrepet det mimetiske begjær, for å vise til at vi ønsker oss de tingene andre mennesker også higer etter. Dette er teorier som hviler på antatte biologiske og psykologiske trekk ved mennesket, og da er det naturligvis interessant hva biologer og evolusjonspsykologer har å tilføye. Trolig en hel del.

At religionsvitere er opptatt av  seleksjon er heller ingen dristig påstand. Religionsskiftet i Romerriket er for eksempel et av de historiske vendepunktene som har blitt studert grundigst. Hvorfor var det akkurat kristendommen som slo igjennom, og ikke en av de mange konkurrentene i samtiden? Hvilke trekk ved kristendommen gjorde denne religionen mer egnet til å svare på antikke menneskers behov enn eksempelvis manikeismen.

Biologer har lenge vært opptatt av religion. Kanskje er det på tide å inkorporere noen av disse religionsteoriene i utdanningen av religionsvitere? Og kanskje det er på tide å vurdere å bruke e-ordet langt oftere, også i religionsvitenskapen?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , ,

  • Kjetil H. Hogstad

    Vi kan jo godt snakke mer om evolusjon, men da kan vi gjerne snakke mer om at troen på evolusjonsteoriens allmektige forklaringskraft nærmest kvalifiserer som overtro. Det man ofte ser er at evolusjonsforklaringer direkte utkonkurrerer religiøse forklaringer, og omvendt.

    Så kunne vi vel begynt å snakke nyansert om evolusjonsteori og om religion, men da mister vi den mytiske (og mystiske?) forklaringskraften det er i å overgi seg helt til ett av synspunktene. Absolutt religion eller absolutt evolusjonsoverbevisning er knallgøy, men en slags grå blanding er kjedelig – men riktig vitenskapelig sett, og mest interessant filosofisk sett. Det er Sæthre som har rett her: evolusjonsmyten og evolusjonsvitenskap er ikke det samme.

    Evolusjonsteori handler for det meste om genetikk og ferdig med det. Skal vi forklare andre fenomener, må vi fort ty til sirkellogikk: organismers trekk er selektert fordi de er adaptive og de er adaptive fordi de fins. Evolusjonspsykologi er bygget på dette fundamentet, og står som et eksempel på hvor galt det kan gå når artige forklaringer får vinne over god vitenskap.