Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 39. Intoleransekonsekvenser

Hans Olav Arnesen      |      22/09/2014

Kopi av P1040730

Toleranse er en av vår tids mest feirede dyder. Det er er likevel ingen enkel dyd å definere, og langt mindre å praktisere. Det hersker likevel en viss enighet om at toleransen først settes på prøve i møte med meninger og handlinger vi misliker.

I Saudi-Arabia er man trolig uenig i denne forståelsen av toleransebegrepet. Der er man usedvanlig opptatt av Vestens påståtte intoleranse, men forbeholder seg retten til å luke ut meningsavvikere i eget land etter forgodtbefinnende. Det har Raif Badawi, redaktøren av nettsiden Frie Saudiske Liberalere, fått erfare. Nettsiden har publisert artikler som har diskutert problematiske aspekter ved religiøse ledere og institusjoners makt og roller.

For saudiene var dette uholdbart. Badawi ble arrestert i 2012 og har vært fengslet siden. Den mest alvorlige anklagen rettet mot ham har vært apostasi, frafallenhet fra islam, som straffes med døden i Saudi-Arabia. Han ble ikke dømt for apostasi, og unngikk dermed dødsstraff. I stedet ble han i 2013 dømt for å ha etablert et nettforum som brøt med islamske verdier og fremmet liberale tanker. Han anket denne dommen, og resultatet ble at straffeutmålingen ble dramatisk skjerpet, fra sekshundre til ett tusen piskeslag, og fra syv til ti års fengsel. Piskeslagene vil bli gitt femti om gangen, slik at de ikke dreper ham, og kan bli påbegynt allerede denne uken, ifølge Amnesty.

Det er forstemmende at slikt skjer i landet som er USAs fremste allierte i den arabiske verden. Iran har derimot vært en fiende siden 1979, og det skaper ikke samme følelse av medskyldighet i Vesten når lignende ting forekommer der. Det vakte likevel oppsikt da en gruppe iranske tenåringer ble arrestert for å ha laget en versjon av Pharell Williams sang, “Happy”. Denne sangen har blitt et symbol for nettopp toleranse, samhold og glede, og ulike versjoner har blitt laget av unge mennesker fra hele verden. Selv fra syklonrammede byer i Filippinene, men også fra ulike steder i Midtøsten hvor man ikke forventer slikt. For regimet i Iran ble dette et nummer for mye, og i mai i år ble de iranske ungdommene arrestert for brudd på offentlig kyskhet. Også i dette tilfellet inkluderte straffeutmålingen både fengselsstraff og pisking, men gleden var stor da domstolen på fredag bestemte seg for å gjøre dommen betinget. At flere av ungdommene ydmyket seg selv ved å stå frem på statlig TV og påstå at de hadde blitt lurt til å delta i videoen medvirket antagelig til at dommen ble såpass mild.

Å dømme noen til pisking for å ønske å spre glede og danse litt, eller å diskutere politikk på nettet, er sjokkerende og slike nyheter bidrar til gi den islamske verden et enda dårligere rykte. For slikt skjer ikke Vesten. Her skiller vi mellom religion og politikk, og hva folk foretar seg på fritiden angår ikke staten og ordensmakten, med mindre det skader andre. Eller?

Tja. Det har vært et par saker fra USA den siste tiden som tyder på noe annet. Tidligere denne måneden ble en fjorten år gammel gutt i den amerikanske delstaten Pennsylvania siktet for skjending av en knelende Jesus-statue utenfor en kirke. Gutten lot seg avbilde i en posisjon hvor det kunne se ut som om han hadde oralsex med statuen. Dette la han så ut på facebook, trolig i trygg visshet om at han bodde i frihetens hjemland, USA, og ikke i Iran. Men Pennsylvania har en lov mot skjending av venererte objekter, og tenåringen risikerer opp til to år i ungdomsfengsel dersom han blir dømt.

Religiøse sensibiliteter blir altså vernet også i Vestens største land, selv om den fornærmede menigheten i dette tilfellet ikke ønsket at gutten skulle bli dømt. Men religionskritikere er minst like hårsåre som de religiøse. Amerikanske ateister har kjørt flere antireligiøse reklamekampanjer i USA, men de har vært rettet mot religion i sin alminnelighet. Pamela Geller har vært mer selektiv. Hun har valgt seg ut islam som sin fiende, og har kjøpt reklameplass viet antiislamske budskap på busser og t-baner i New York. Ikke overraskende har det falt en del mennesker tungt for brystet, og noen har valgt å “pynte” litt på plakatene, enten med spraybokser eller klistremerker. Det resulterte i til sammen fem arrestasjoner, noen lett pinlige situasjoner, og interessante eksempler på ytringskollisjoner.

Det er likevel stor forskjell på USA og Europa. Spesielt her i Skandinavia er vi vel langt mer liberale. Eller?

Sverigedemokratenes imponerende resultater i riksdagsvalget har ført til et større fokus på måten deres motstandere har håndtert dem på. Metodene har naturligvis variert. Fra å risse hakekors inn i pannen på sverigedemokrater med kniv, til å ringe med kirkeklokkene for å overdøve valgkampmøtene deres. Noen øvelse i toleranse har det uansett ikke vært.

I Norge stiller det seg heldigvis anderledes. Her har høyreradikale Fjordmannen fått skrive kronikker i de største norske avisene, og den ekstreme islamisten Ubaydullah Hussain har fått raljere i tre kvarter på VGs nettfjernsyn om sine ytterliggående synspunkter. Blasfemi har vi et uanstrengt forhold til. Norske komikere har brent bibler og selv norske prester ber bønner til Allah på Høstutstillingen.

Eller er vi egentlig så tolerante?

At vi har selvtillit nok til å slippe noen av de mer ytterliggående stemmene til i offentligheten er prisverdig og betryggende. Mange tenker nok at det gjør mer godt å la dem komme til orde enn å tylle dem inn i den mystiske nimbusen som sensuren gir. Men er vi like tolerante når avvikerne ikke er skjeggete ekskriminelle som Bhatti, eller litt pussige nettoriginaler som Fjordmannen?

Kanskje er det hardkjøret prinsesse Märtha Louise har opplevd den siste tiden et eksempel på hvor grensene for norsk toleranse går. Muligens er prinsessens nyåndelige forestillinger og praksis mer truende for både kristne og ateister fordi hun er både smilende, populær og selvfølgelig kongelig.

Man kan likevel ikke sammenligne kritikk av prinsessespiritisme med det som foregår i Saudi-Arabia og Iran. Men selv om Norge trolig har større toleranse for mangfold i dag enn noensinne tidligere, skader det aldri å lære av erfaringer fra andre steder i verden. Toleranse har sin pris, men det har intoleranse også.  Antagelig kommer det en oppgjørets time for regimene i Saudi-Arabia og Iran.

Og i Sverige ble prisen for ikke å utholde de politiske oppfatninger man mislikte mer enn doblet siden forrige riksdagsvalg. Det er en konsekvens av intoleranse.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Lenker:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 , , ,