Ukas Leder, Ukategorisert

Uke 47. Prioriteringskvaler

hansolavarnesen      |      17. november 2014

Kopi av P1040730Å måtte avgjøre hvem som skal få leve og hvem som skal få dø i en gitt situasjon er noe de fleste av oss kun har måttet forholde oss til i hypotetiske diskusjoner om etiske dilemma, eller kanskje i vonde drømmer. For andre er dette en  ubehagelig del av deres profesjonelle virkelighet.

I den siste tiden har det rast en såkalt prioriteringsdebatt. Det dreier seg om hvilke pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet. Selv i rike Norge er nemlig helseressursene endelige, og ubehagelige beslutninger må tas. Noen ganger handler det om liv eller død.

Mange av oss har vært i situasjoner hvor våre nærmeste har vært livstruende syke eller skadet. De som ikke har opplevd dette enda vil nesten med sikkerhet gjøre det en dag. For pårørende er det ikke lett å begripe at en far eller mor, søster eller bror, kan risikere å bli nedprioritert når livsreddende, eller i hvert fall livsforlengende, behandling skal vurderes. Det vil alltid være noen som mener vi kunne gjort mer.

Suksess har sin pris, og noe av grunnen til at helsevesenet blir tvunget til å gjøre så mange tunge prioriteringer er de mange forbløffende fremskrittene innen moderne medisin de siste tiårene. Det er simpelthen for mange gode behandlinger tilgjengelig til at fellesskapet kan bekoste dem alle gjennom skatteseddelen. Da var det tross alt enklere i den tiden da barteskjærere og galenske medisinere stod for behandlingstilbudet.

At det finnes potensielle behandlinger er likevel ikke ensbetydende med at det i ethvert tilfelle er klokt å benytte seg av dem, selv om man skulle ha muligheten til det. I noen tilfeller er kuren så brutal at vinningen i forlenget levetid går opp i spinningen som følge av tapt livskvalitet. Spaltisten Elin Ørjasæter tok opp dette da hun kastet seg inn i prioriteringsdebatten. Ifølge den amerikanske legen Ken Murray, påpekte hun, var det flere leger enn lekfolk som takket nei til livsforlengende behandling. I stedet valgte de å tilbringe den resterende tiden de hadde igjen sammen med familie og venner uten å eksempelvis la kroppen sin herje med av livsforringende cellegift eller strålebehandling.

Å måtte gjøre smertefulle prioriteringsvalg er naturligvis ikke noe som er forbeholdt leger. Virkelig store beslutninger om hvem som skal få leve eller dø treffes gjerne av et rikes ledere. Ikke minst i krig.

Det kanskje mest kjente eksempelet på et slikt smertefullt valg er historien er fra 1940. Da hadde britene knekket den tyske Enigma-koden. Dermed fikk britene rede på at tyskerne planla et omfattende bomberaid på byen Coventry den fjortende november. Churchill kunne beskytte byen ved å omdirigere luftvernskyts og jagerskvadroner dit, men det ville innebære å gjøre tyskerne oppmerksom på at koden var knekket. Det kunne koste britene krigen. Churchill gjorde ingenting, og store deler av Coventry ble lagt i ruiner.

Denne fortellingen er et strålende eksempel på et moralsk dilemma og blir ofte trukket frem for å illustrere nødvendigheten av å utholde ett onde for å unngå et potensielt mye større. Beklageligvis er den ikke sann. Det er derimot fortellingen om hvordan Churchill ignorerte franske bønner om å sende flere jagerfly til slaget om Frankrike da britenes eneste gjenværende allierte, etter Polens fall, kjempet for livet. Churchill beskriver selv hvor smertefullt dette valgets kval hadde vært i sitt nobelprisvinnende verk om den andre verdenskrig.

Det finnes talløse slike eksempler, både fra denne og andre konflikter. Men heller ikke i mytenes verden er det noen mangel på slike prioriteringskvaler. Et av de mer kjente er naturligvis hentet fra Odysseen, hvor Ithakas bortkomne konge måtte velge mellom sjømonstrene Skylla og Karybdis da han skulle seile gjennom et smalt strede. Skylla åt sjømenn, mens Karybdis skjulte seg i bunnen av en malstrøm. Odysseus valgte å seile nær Skylla og miste noen av sine menn, fremfor å miste hele skipet med mannskap til Karybdis. Parallellene til Churchill under slaget om Frankrike er slående.

Å måtte treffe slike valg fremstår som noe av et mareritt for de fleste av oss. Med psykopater som et nevneverdig unntak. I noen tilfeller kan manglende empati være en yrkesfordel. Det gjelder blant annet for kirurger, som ifølge psykologen Kevin Dutton, er på femteplass over profesjoner med flest psykopater. Å kunne treffe beslutninger som angår liv og død passer psykopatens ego godt, og mangelen på medfølelse trenger ikke være en ulempe i en slik rolle. Tvert imot.

De færreste medisinere er likevel så «heldige» å være forskånet for empati. Derfor er det godt at denne debatten blir trukket frem i offentligheten av flere grunner. Dels fordi det var på tide at helsevesenets prioriteringspraksis ble et tema for offentlig debatt. Det er tross alt noe som angår oss alle. Men også fordi det kan bidra til å kaste lys over hvilken belastning beslutninger om hvilke behandlinger som skal gjøres tilgjengelig for hvilke pasienter medfører for dem som skal være med på å treffe dem.

Det er ingen misunnelsesverdig posisjon å befinne seg i. Valgene i helsevesenet oppleves sikkert ofte like vonde som det Odysseus stod ovenfor da han måtte velge mellom Skylla og Karybdis.

 Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Lenker:

 , , , , ,