Redaksjonens refleksjoner, Ukategorisert

Velsignelsestelling

religioner      |      3. januar 2017

Tell dine velsignelser, lyder et engelsk uttrykk. Kanskje har det sitt utspring i Salmenes bok 40:6. Uansett passer det godt for oss nordmenn å ta en liten varetelling over våre velsignelser nå på nyåret.

De er det mange av. Litt for mange til å gå inn på her, men vi kan ta en titt på enkelte av velsignelsene livssyns-Norge har blitt skjenket.  En av dem er naturligvis religionsfriheten, som vi alle nyter godt av. Riktignok skårer ikke Norge så godt som mange av oss nok ville trodd når graden av religionsfrihet måles. Særlig når favorittisme regnes med som en faktor. Det skyldes naturligvis at Den norske kirke har nytt godt av en rekke særgoder. Nå har kirke og stat skilt lag, men det er ennå et stykke før Den norske kirke behandles som et hvilket som helst annet norsk livssynssamfunn. Viktigere er det imidlertid at vi har rett til å tro hva vi vil her til lands.

Vi kan også velge bort religion, og tilslutte oss et ateistisk livssyn. Vesle Norge huser da også bemerkelsesverdig nok verdens største ateistorganisasjon, Human-Etisk Forbund. I andre deler av verden er det derimot ikke like lett å være gudløs.

Den internasjonale humanistorganisasjonen IHEU utgir hvert år en rapport som kartlegger kårene for ikke-tro i verden. På et frokostmøte på Eldorado bokhandel den 14 desember ble den presentert av Bente Sandvig, som er kommunikasjonsansvarlig i Human-Etisk Forbund. Hun kunne fortelle at ting riktignok ikke har blitt så mye verre siden i fjor, men heller ikke nevneverdig bedre. Mange steder anerkjenner man ikke engang at ateister eksisterer. De finnes simpelthen ikke, ifølge myndighetene.

De gruppene som opplever mest forfølgelse globalt er imidlertid kristne og muslimer, i den rekkefølgen. Det skyldes naturligvis dels at de er størst, rett og slett. De såkalte orientalske, eller ikke-kalkedonske kirkene, i Midtøsten har det særlig ille og mange er bekymret for at de kan forsvinne fra kristendommens gamle kjerneområder.

Selv om det ser mørkt ut for enkelte kirkesamfunn er det imidlertid ingen fare for at kristendom og islam i sin alminnelighet vil forsvinne fra religionskartet. Det samme kan man ikke si om flere mindre religioner. Nå er det selvsagt slik at religioner dør ut. Slik har det bestandig vært. Ikke desto mindre er det ofte litt vemodig selv når det skjer på fredelig og «naturlig» vis. Dersom en religion står på utryddelsens rand som følge av folkemord eller undertrykkelse, er det nærmest uutholdelig.

I Midtøsten er flere mindre religioner truet. På samme møte hvor Bente Sandvig lanserte IHEUs rapport var Trude Falch fra Norsk Folkehjelp tilstede og fortalte om jesidienes situasjon. Seksti prosent av jesidipopulasjonen i Irak er på flukt. Et førtitalls templer og helligsteder er ødelagt. De sjelelige sårene til kvinnene som har blitt holdt som sexslaver, eller guttene som har blitt indoktrinert i Den islamske statens lære og tvunget til å drepe, er ufattelige. I dag er heldigvis IS på retrett, men ennå er flere jesidiområder okkupert, og dessuten har islamistene minelagt mange av jesidihjemmene de ikke har destruert. På et annet desembermøte, i regi av Norsk Folkehjelp, spurte en jesidi i publikum om noe ville bli gjort for å rydde hjemmene deres for miner og feller. Stemmen hans brast da han fortalte at en hel familie på ni nettopp hadde mistet livet da de åpnet døren til sitt hjem etter å ha vendt tilbake fra flukt.

Et annet problem jesidiene står ovenfor, på samme måte som enda mindre grupper som mandeerne, er at de er lukkede religioner som ikke aksepterer konvertitter. Da blir det helt vesentlig å sørge for å holde på de medlemmene man allerede har om man skal klare å overleve. Det er dette som ligger bak den endogame ekteskapskulturen til jesidiene, hvor man ikke har lov til å gifte seg med ikke-jesidier. Det er imidlertid ikke like lett å praktisere når befolkningen blir stadig mer spredt. Trolig vil vestlig individualisme også smitte over på nye generasjoner som vokser opp i Vesten, og gjøre det stadig tyngre for unge jesidier i eksempelvis Tyskland eller Sverige å holde seg tro mot denne skikken.

Da vi intervjuet Ido Baba Sheik, broren til jesidienes øverste leder, i midten av desember ville han ikke snakke så mye om akkurat denne utfordringen, noe som er forståelig med tanke på den desperate situasjonen jesidiene befinner seg i her og nå. Imidlertid mente han at også jesidiene måtte akseptere endringer. Tidligere har man slått hardt ned på jesidier som bryter med den endogame ekteskapstradisjonen. Eksempelet som er mest kjent i Vest er den sytten år gamle piken  Du’a Khalil Aswad, som ble steinet i hjel etter å ha rømt av gårde med sin sunnimuslimske kjæreste. Det var derfor mange som bekymret seg for hvordan det ville gå med kvinnene som vendte tilbake etter å ha vært holdt som sexslaver av IS, eller tvangsgiftet bort til jihadister.

Noe avvisningstraume har kvinnene heldigvis sluppet å gjennomleve, ifølge Ido Baba Sheik. De har blitt akseptert tilbake av jesidisamfunnet, og en erklæring fra deres øverste religiøse leder, Baba Sheik, om at kvinnene var uten skyld i det som skjedde, var svært viktig i så måte. Det er gode nyheter.

I et stadig mer intolerant Midtøsten finnes det da også lommer hvor religionsfriheten har relativt gode kår. Israel har lenge vært et slikt sted, og flere undertrykte religioner har funnet seg et fristed der. Drusere blomstrer der, det gjør også ba´hai-troen. Samaritanerne har riktignok vanskeligheter, men disse er snarere knyttet til den samme endogame ekteskapskulturen som jesidiene har, og som uvegerlig skaper utfordringer når gruppen blir mindre.

Nå ser det ut til at Midtøsten kan være i ferd med å få et nytt pustehull for plagede religioner. I Kurdistan lærer barn nå om andre religioner enn islam på skolen. Frafall blir ikke straffet, og man har rett til å konvertere, selv fra islam. Og ifølge Ido Baba Sheik blir denne retten attpåtil benyttet. Særlig oppsiktsvekkende er det at enkelte kurdere visstnok konverterer til zoroastrismen, som en gang var statsreligion i sassanideimperiet som inkluderte Kurdistan. Interessant nok velger også en del etterkommere av jøder som ble tvunget til å konvertere til islam, for å kunne bli i Irak under jødeutdrivelsene på 1950-tallet, å ta tilbake sine forfedres religion.

Det er alt for tidlig å juble for denne gunstige utviklingen. Mye kan gå galt, men skal man beholde et snev av optimisme er det viktig å notere seg alle positive tegn for fremtiden.

For oss nordmenn kan det uansett være verdt å minnes at det slett ikke er noen selvfølge å nyte godt av verken religionsfrihet, eller et godt samarbeidsklima livssynssamfunnene imellom, slik vi har i Norge. Når enkelte klarer å hisse seg opp over en salme som nynnes i stedet for å synges på en skole, eller når andre omtaler kulturministerens oppfordring om å ta vare på den norske kulturen som fascistisk, da skjønner man hvor heldige vi virkelig er her til lands.

Om bare alle verdens folk hadde vært velsignet med så beskjedne «problemer».

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Religioner.no-lenker:

 

 

 

 

 

 

 

 

 , , , , , , , , , , , ,