Ukas Leder, Ukategorisert

Virkelighetsflukt

hansolavarnesen      |      6. juli 2015

Kopi av P1040730Virkeligheten er iblant begredelig. Så ille at sangen fra sirener som lover enkle løsninger på alvorlige problemer kan bli så forlokkende at den fullstendig drukner fornuftens advarende røst.

Det kan synes å ha vært tilfellet for greske velgere da de tidligere i år stemte det venstreadikale partiet Syriza inn i regjeringskontorene. De lovet å bringe Hellas ut av den dype økonomiske krisen landet befinner seg i, uten å måtte ty til ubehagelige innstramminger, slik kreditorene krever.

Hvem som skal klandres for den kritiske situasjonen i gresk økonomi hersker det en viss uenighet om. At Hellas pyntet på tallene for å bli med i Eurosonen, noe som gav dem økt kredittverdighet og muligheten til å ta opp nye, store lån er åpenbart en del av forklaringen. Mange greske arbeidstakeres mulighet til å pensjonere seg i en overkant ung alder, manglende skattevilje blant folket og offentlig korrupsjon likeså.

Noen mener imidlertid at også kreditornasjonen Tyskland har sin del av skylden, ettersom de gjennom eurosamarbeidet har kunnet nyte godt av at de svakere økonomiene har dratt verdien på den felles valutaen ned, og dermed bidratt til å opprettholde den tyske industriens konkurransedyktighet. Derfor lukket man lenge øynene for faresignalene ved at et land som Hellas åpenbart lånte over evne, hevdes det.

Uavhengig av hvem som bærer skylden for elendigheten er det klart at Hellas har et desperat behov for nye lån. En enda større gjeldsslette enn de mer enn hundre milliarder euroene kreditorene alt har avskrevet er også ønskelig.

En slik svak posisjon fostrer en viss ydmykhet, skulle man tro, men i forhandlingene med EU og IMF har statsminister Alexis Tsipras og finansminister Yanis Varoufakis nektet å fire en tomme. Attpåtil har regjeringen lempet beslutningsansvaret over på den alminnelige greker ved å utlyse en folkavstemning om hvorvidt de skal godta den forelagte låneavtalen, eller avvise den og inngå nye forhandlinger.

Velgerne har vendt tommelen ned til avtalen, og avisene har vært fylt med bilder av triumferende nei-velgere. Hadde det vært fotografer tilstede da den athenske folkeforsamlingen for snart to og et halvt tusen år siden traff en serie beslutninger som ledet til Athens fall fra stormaktstatus i Peleponneserkrigen, ville man sannsynligvis sett noe av den samme begeistringen. At de dårlige beslutningene ble fattet på demokratisk vis var nok en mager trøst da katastrofen var et faktum, og slik vil det trolig også oppleves for dagens grekere om valgresultatet ender opp med å forverre krisen.

For mange, ikke minst de som sitter på motsatt side av Tsipras ved forhandlingsbordet, kan det synes som om regjeringen helt har sluppet grepet om virkeligheten, og lar ønskedrømmer snarere enn realitetene styre sine veivalg.

I den grad det er noen trøst er de greske sosialistene ikke alene om å ha møtt til forhandlinger med særdeles svake kort på hånden, men med svimlende høye ambisjoner. I Europas nyere historie er vel Trotskys innstilling til forhandlingene med sentralmaktene, som hadde beseiret russerne på østfronten i den første verdenskrig, det beste eksempelet. “Ingen fred – ingen krig”, var hans svar på kravene om krigserstatninger og territoriale innrømmelser, og russerne trakk seg likegodt fra forhandlingene med de overmektige seierherrene.

Riktignok hadde ikke bolsjevikene noen hær å stanse sentralmaktenes styrker med, men de søkte tilflukt i drømmenes verden, og håpet at det hele ville løse seg ved at arbeiderne i Tyskland og Østerrike-Ungarn gjorde opprør mot sine myndigheter. Det gjorde de ikke, og etter en ny tysk offensiv, som knapt møtte motstand, endte det hele med Brest-Litovsk-traktaten. Betingelsene i fredsavtalen var brutale, også sammenlignet med Versailles-traktaten, som Tyskland siden ble påtvunget.

Bolsjevikenes og dagens grekeres situasjon er naturligvis ikke direkte sammenlignbar, men det er ikke gitt at Tsipras trassige forhandlingstaktikk vil fungere så fryktelig mye bedre enn Trotskys virkelighetsfornektelse når det gjelder å forhandle frem en gunstigst mulig avtale.

Religiøse mirakelløsninger med tragiske konsekvenser

Også i religionshistorien finner man rikelig med eksempler på ønsketenkning som grenser til det utrolige. Ikke minst blant de folkeslagene som ble stående i veien for den europeiske ekspansjonen fra slutten av fjortenhundretallet og frem til et stykke ut i det tjuende århundret. Lidelsene til mange innfødte nasjoner var store, og stort ble også behovet for et håp om en gjenopprettelse av den orden som gikk tapt da de hvite kom.

Blant xhosaene, et kvegfolk i dagens Sør-Afrika, dukket det på midten av attenhundretallet opp en kvinnelig profet som tilbød et slikt håp.

Nongqawuse hadde hatt en visjon hvor ånder fortalte henne hvordan xhosaene kunne bli kvitt de hvite. De måtte drepe alt kveget sitt og brenne avlingene. Gjorde de det ville nytt og bedre kveg og avlinger dukke opp, men kanskje enda viktigere var det at de døde krigerne ville vende tilbake og bidra til å beseire britene.

Dessverre for xhosaene uteble de lovede resultatene, og titusenvis av mennesker døde i hungersnøden som fulgte.

Den tilsynelatende like ustoppelige hvite ekspansjonen i den nye verden førte til at det fra midten av syttenhundretallet og frem til blodbadet ved Wounded Knee i 1890 dukket opp en rekke innfødte profeter som tilbød håp om at utviklingen kunne stanses.

En av disse profetene var comanchen Isa-tai. Hans folk var ikke av de mest sofistikerte av de nordamerikanske nasjonene, men ingen behersket hesten bedre enn dem, og det gjorde dem i stand til å kontrollere et vidstrakt rike på de sørlige steppene i dagens USA.

På 1870-tallet var comancheriket imidlertid en skygge av hva det hadde vært i det attende og tidlige nittende århundret, og repeterende bakladergeværer og revolvere gjorde det stadig vanskeligere å hevde seg mot amerikanerne. Enda verre var det at jegere meide ned bøffelflokkene med sine grovkalibrede rifler.

I slike stunder er det ikke rart at man tyr til åndelige ressurser, ikke minst når alt annet feiler. Og dette ble da også en periode med utstrakt religiøs eksperimentering for comanchene, som blant annet adopterte kiowaindianernes soldans.

Da Isa-tai attpåtil lovte dem at hans krefter kunne stoppe de hvites kuler fra å skade krigerne bidro det til å gi comanchene et håp om å vinne tilbake sin gamle storhet. Gitt at Isa-tai kunne spy patroner ut av munnen, og stige opp til himmelen, var det kanskje ikke så rart at man trodde ham da han hevdet å kunne gjøre krigerne skuddsikre.

De første ofrene måtte naturligvis bli de forhatte bøffeljegerne, i et angrep som fant sted ved Adobe Walls i Texas i 1874. Uheldigvis viste Isa-tais medisin å gi fint lite vern mot bøffelriflene, som attpåtil hadde adskillig lengre rekkevidde enn deres egne skytevåpen. Angriperne falt en etter en, og profeten kunne ikke engang beskytte sin egen hest fra kulene.

Krigerne langt mer skade da de brøt opp i mindre grupper og gikk på en serie raid som gjorde sommeren 1874 til en av de blodigste i amerikansk nybyggerhistorie. Anslagsvis hundre og nitti hvite ble drept, men dette varslet også slutten på comanchenes eksistens som en selvstendig nasjon, ettersom de militære mottiltakene var omfattende og nådeløse.

Prisen for å tro på de fantasifulle løftene til Isa-tai var altså høy, slik den også kan vise seg å bli for grekerne som har satt sin lit til Tsipras forsikringer om at det er mulig å slippe unna regningen for en ikke-bærekraftig lånepraksis.

Hvilken lærdom kan man trekke fra disse temmelig ulike eksemplene? Vel, for det første kan man slå fast at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. Og videre at når noe virker for godt til å være sant, så er det sannsynligvis nettopp det. Til sist kan man slå fast at menneskets evne og vilje til å velge bort en ubehagelig virkelighet til fordel for forførende illusjoner aldri bør undervurderes.

Da gjelder det å lære av Odyssevs og hans menn på deres vei tilbake til Hellas etter det trojanske felttoget, og la seg binde seg til masten, eller stappe voks i ørene for å motstå fristelsene.

Særlig varsom bør man kanskje være dersom de fagre, men urealistiske løftene kommer fra en mann hvis navn betyr coyotevagina, slik som tilfellet var med Isa-tai.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , , , , , ,