Fra forskningen, Ukategorisert

Ytringsfrihet fremmer fremmedfiendtlighet

fevaag-oppdatere      |      11. mars 2015

Vestens syn på ytringsfrihetens ukrenkelighet gir grobunn for hat og fremmedfiendtlighet, mener sosialantropologen Sindre Bangstad. 

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

bangstad

Sindre Bangstad – Foto UiO

I Universitetets forelesningsrekke i kjølvannet av Paris-tragedien holdt Bangstad 9. februar et foredrag hvor han pekte på at terrorisme ikke har én, men flere årsaker. Og han understreket at det er mange fellestrekk mellom både høyreekstrem og islamistisk ekstremisme.

– Vi kan ikke si at Breiviks handlinger kun skyldes «en vanskelig barndom» eller sosialpatologiske trekk, og vi kan heller ikke si at angrepet på Charlie Hebdo utelukkende skyldes «radikal islamisme». Årsakene er langt mer sammensatte enn som så, enten det er høyreekstrem eller islamistisk terrorisme, forklarer Bangstad. Han peker blant annet på marginaliseringen som mange mennesker i Europa opplever i dag som en del av årsaksforklaringen.

Sosial uro

–  I begge disse tilfellene finner vi personer som opplever en samfunnsmessig, økonomisk og politisk marginalisering. Mange, uavhengig av om de er hvite eller med minoritetsbakgrunn, opplever dette i et Europa i rask endring, sier Bangstad.

– Europa preges av skarp og tiltakende sosio-økonomisk ulikhet og et nyliberalt hegemoni som utfordrer samfunnslimet i mange europeiske stater. Dette utgjør noe av konteksten som vi må se terroren innenfor, forklarer han.

Men det er likevel ikke mulig å se bort i fra det ideologiske grunnlaget for både Breiviks og Koauchi-brødrenes terrorangrep.

Ideologisk begrunnet

–  Hos Breivik er det snakk om høyreekstreme, konspiratoriske, islamofobe og rasistiske ideer om islam og muslimer, i Kouachi-brødrenes tilfelle deres tiltrekning tilsalafi-jihadismens konspiratoriske, manikeiske, anti-vestlige og antisemittiske verdensbilde, sier Bangstad.

Både den høyreekstreme og den islamistiske terroren henger med andre ord sammen med ideologi og religion. Bangstad mener det er for enkelt å si at den islamistiske terroren «ikke har noe med islam å gjøre», som enkelte hevder.

–  Radikale og voldelige fortolkninger av islam har ikke oppstått i et tomrom. Hvor pervertert disse enn synes, så representerer de faktisk fortolkninger av islam.  Det kommer vi ikke utenom, fastslår Bangstad.

Radikalt symptom

Han forteller at fremveksten av radikal islamisme er et sammensatt fenomen, men et fenomen som blant annet kan sees på som et radikalt symptom på langvarige sosiale, politiske, økonomiske og intellektuelle kriser i «den muslimske verden».

Bangstad peker også på globaliseringen og eksporten av salafisme i regi av saudi-arabiske myndigheter siden 1973, og opplevelsen av marginalisering og diskriminering blant mange muslimske minoriteter i europeiske samfunn de siste tiårene.

Bangstad ser dette også i sammenheng med fremveksten av en transnasjonal muslimsk offentlig sfære sterkere koblet sammen av «nye» sosiale medier enn før, og måten vestlige militære intervensjoner i den arabiske verden etter 2001 er blitt fortolket på.

Salafisme

Salafisme [al-salafiyya] er en moderne puritansk og reformistisk tilnærming til islam som legger avgjørende vekt på å vende tilbake til en bokstavtro tolkning av islamske grunnlagstekster (Koranen, hadith), og som ønsker å rense islamsk tro og praksis for det som anses som ‘ikke-islamske’ elementer.

Bangstad forteller at begrepet viser direkte til de såkalte al-salaf al-salih eller «de rettroende forfedrene», som i utgangspunktet brukes blant sunni-muslimer om profeten Mohammeds generasjon og hans arvtakere i de tre første generasjonene etter hans død.

– Salafister anser seg ofte som en reddet sekt [al-firqa al-najiya] som har en privilegert tilgang til sannheten og en overlegen kunnskap [‘ilm] om kildene til islam, forklarer Bangstad.

Salafisme er en sunni-muslimsk orientering som ofte karakteriseres av en sterkt negativ holdning til ikke-muslimer, shia-muslimer og sufier. De er ultra-konservative i kjønnsspørsmål, og tilhengere av shari‘a-lovgivningen, inklusive de menneskerettighetsstridige hudud (kriminal-) straffene. Noe forenklet kan vi skille mellom salafi-jihadister, som støtter og utøver vold og terror, og puritanske salafister, som ofte vil fremstå som apolitiske, og som er fredelige.

Mørke understrømninger også i Norge

Også den høyreekstreme terroren blir ofte offer for forenklede forklaringsmodeller. I boken Anders Breivik and the Rise of Islamophobia peker Bangstad på nettopp dette.

I etterspillet etter tragedien som utspilte seg i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 var det en sterk tendens både i media og blant opinionen til å forklare Anders Breiviks handlinger ut i fra hans antisosiale oppførsel eller mentale/psykiske bakgrunn. I følge Bangstad var det liten vilje til å se hendelsene i lys av de mørke understrømningene av rasisme og fremmedfiendtlighet som har fulgt det norske samfunnet i lang tid.

Bangstad forteller at dette dukker opp med jevne mellomrom i vårt samfunn opp gjennom historien. Den opprinnelige paragraf 2 i grunnloven fra 1814 er et eksempel på dette. Jødeparagrafen ble først endret i 1851, og Norge var det eneste landet i Europa med en slik paragraf i denne perioden.

Et annet eksempel Bangstad trekker frem er 2. verdenskrig. Inntrykket som ble forsøkt skapt i etterkrigstiden om motstanden mot nazismen i Norge måtte etter hvert justeres. Det var ikke bare Quisling og noen få med-konspiratorer som omfavnet den nazistiske ideologien. Historien viser at de aller fleste aldri gjorde motstand, men holdt hodet lavt for å overleve. Men i tillegg var det ganske mange deltok frivillig i nazistenes overgrep.

Fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet har fulgt oss lenge, og fremveksten av dagens høyreekstremisme kan i følge Bangstad ikke forstås uten at vi tar inn over oss denne mørke delen av vår historie. Høyreekstreme holdninger er ikke så fremmed for oss som vi helst vil ha det til.

Bangstad ser fremmedfrykten i vårt samfunn som et resultat av tanken om det homogene, rene og tvers gjennom norske samfunnet, ideer som også var avgjørende for nasjonsbygging for en ung nasjon. Fremmedfrykt og ekstremisme var nok ikke et tilsiktet resultat, men må likevel sees i sammenheng med de sterke ideene om det nasjonale.

Dogmatisk ytringsfrihet

Men vår historie forklarer ikke alt. Bangstad trekker i sin bok frem en viktig dreining i det norske samfunn de siste tiårene. Selv for sekulære samfunn finnes det noe som er nærmest hellig, og ytringsfriheten er blitt noe av det helligste i Norge i denne perioden. Ideen om at ytringsfriheten skal være mest mulig uinnskrenket, og at den så å si trumfer alle andre menneskerettigheter, er blitt en sentral del av norsk liberal offentlighetskultur.

Samtidig har noen dristet seg til å hevde at selv denne rettigheten må sees i lys av andre menneskerettigheter, og kanskje også bør vike i noen tilfeller. Men Bangstad forteller at dette raskt har blitt imøtegått i den offentlige debatten. Illustrerende er at toneangivende redaktører har omtalt seg selv som ‘ytringsfrihetsfundamentalister’.

– Argumenter knyttet til at ytringsfriheten er én blant flere fundamentale menneskerettigheter og må balanseres mot andre fundamentale menneskerettigheter, blir fort stemplet som uttrykk for anti-demokratiske og anti-liberale holdninger, hevder Bangstad. Han sier at konsekvensen av dette har blitt at hatspråk og hatytringer rettet mot ulike minoriteter har fått et større spillerom.

Spillerom gir grobunn

Bangstad forteller at mange også innen akademiske kretser har argumentert med at en ytringsfrihet med videst mulig rammer som også slipper høyreekstreme synspunkter til fungerer som en slags sikkerhetsventil som forhindrer ytterligere radikalisering. I følge Bangstad finnes det ikke belegg for slike hypoteser. Han mener det snarere tvert imot er mye som taler for at det å tillate ekstreme ytringer under påskudd av ytringsfrihet bidrar til å forsterke ekstreme holdninger. Og holdninger, ytringer og handlinger henger sammen.

Bangstad argumenterer nemlig for at vi ikke uten videre kan si at det ikke er en sammenheng mellom ord og handling. Det betyr ikke at en bestemt ytring med nødvendighet vil føre til en bestemt handling, men samtidig kan man ikke se en handling helt løsrevet fra ytringen.

For Bangstad er det en sammenheng mellom Breiviks ytringer og hans handlinger. Han mener det finnes mange eksempler fra moderne historie som viser sammenhengen mellom massedrap og ideologi, handling og ytring. Til sammen blir dette nærmest en selvforsterkende spiral, som gjør at hatefulle handlinger må sees i sammenheng med spillerommet som finnes for hatefulle ytringer.

Ønsker ikke dialog

Hvordan skal man så komme til rette med hatefulle og ekstreme ytringer? Det blir ofte hevdet at slike ytringer må møtes med motargumenter, heller enn å forbys. I følge Bangstad blir da spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å gå i en argumentasjon med slike ytringer, og om vi i det hele tatt kan forvente at de som utsettes for hatefulle ytringer tar til motmæle.  Bangstad viser her til studier som viser at de som utsettes for slikt ofte lar være å gå inn i en mot-argumentasjon, rett og slett for de de trues med vold.

Bangstads nylig utgitte bok The Politics of Mediated Presence: Exploring The Voices of Muslims in Norway’s Mediated Public Spheres (Scandinavian Academic Press, 2015) utforsker erfaringene til sentrale norske samfunnsdebattanter av muslimsk bakgrunn de siste årene. Et sentralt funn er at samtlige har opplevd trakassering, trusler, hets og i noen tilfeller også vold som et resultat av sin deltakelse i norsk samfunnsdebatt.

Bangstad forklarer videre at det er noe med den hatefulle ytringens egenart som ikke aksepterer motargumenter.

– Rasistiske og diskriminerende ytringer  er i utgangspunktet ikke forankret i en hensikt og en målsetning om å  bidra i en åpen og demokratisk diskurs om temaet. Vel så ofte dreier det seg om en type ytringer som ikke åpner for for diskusjon på rasjonelt grunnlag, men som har til hensikt å lukke diskusjonen, hevder Bangstad.

Hatefulle ytringer, enten de er høyreekstreme eller radikalt islamistiske, blir da paradoksalt nok en tale som ønsker å innskrenke den samme ytringsfriheten som lar den komme til orde.

– Det absolutte synet på ytringsfriheten som har preget den vestlige verden synes altså å være en medvirkende årsak til at ekstreme og hatefulle ytringer får vokse frem og får fotfeste i vårt samfunn, sier Bangstad.

Han mener at dersom den absolutte ytringsfriheten sakraliseres og det blir et allment akseptert dogme at den står over alle andre rettigheter og beskyttelser, er vi på god vei til å la ytterkantene definere rammene for våre felles liv.

Artikkelen ble først publisert på hjemmesiden til Det teologiske fakultet ved UiO. 

 , ,